Med Terje og Dag ombord på 'Oslofjord' i 1965


Med Terje og Dag på tur. "Med den Norske Amerikalinjen til USA og de Vestindiske øyer i 1965" *Del 9* v/ Dag Haugaløkken Dag som pikkolo på første klasse Høsten 1965 Bilder © Terje Floberg og Dag Haugaløkken (Web: Geir Neverdal)
		Andre turer med Terje og Dag


		En fullbefaren sjøulk? Dag 2 i sjøen. Etter frokost i messa, bærer det rett ut i heisen igjen. Det er faktisk litt mindre aktivitet blant våre kjære passasjerer i dag enn i går. Skipet husker ganske godt nå, kanskje det er grunnen . . . merkelig egentlig, selv er jeg i kjempeform, ikke noe ubehag. Ute ved rekka ser jeg en og annen godt innpakket passasjer, det er sikkert oppfriskende med ramsalt sjøsprut midt i fleisen. En stund senere er det heller dårlig med liv rundt omkring, en og annen kelner og pikkolo iler frem og tilbake, ja se der er jammen bossen i ivrig og som alltid høflig konversasjon med et eldre ektepar. Selv vil jeg ut i fri luft, ute ved rekka høres været overdøvende ut og følelsen er ganske berusende synes nå jeg da. Sist jeg sto her, ja det var på overfarten motsatt vei, da var jeg hinsides alt mulig. Skjelvende, forferdelig sjøsyk og med et ubendig ønske om at en eller annen ville forbarme seg over meg og sparke meg over bord. Det går opp ... og det går ned ... I dag derimot så skjønner jeg smått om senn at jeg nå er blitt sjøsterk og det er deilig å føle seg ovenpå. Opp vil jeg, opp, og så entrer jeg trappene mot soldekket. En merkelig følelse er det når trappene er på vei nedover og jeg på vei oppover, det er rent som om jeg flyr, litt skummelt faktisk. Oppe på soldekket blåser det ennå mer, og jeg ser ikke noe mer heller så jeg begir meg ned trappa igjen. Da holder det på å skje noe, oppover var det nesten som jeg fløy mot den grå himmelen, nedover en helt annen opplevelse. Fra en bølgebunn var skipet på vei oppover og jeg var på vei nedover, - det blir et ublidt møte med trappene og i særdeleshet dekket ved enden av trappen. Den merket jeg godt, haltende kom jeg meg inn igjen til den lune heisen. Resten av dagen går for seg i stillhet . En oppsummering: Tross alt har jeg en følelse av at jeg har kommet noenlunde ”billig” fra min tur som førstereis, - det jeg kan oppsummere hittil er følgende: – sånn omtrent 2. grads forbrenning i sola – delvis ødelagt høyre hånd (nå mye bedre, fingrene går an å bøye uten store vanskeligheter) – nesten benbrudd på turen opp og ned nå for en liten stund siden – og sist men ikke minst, til de grader påseilet i en og annen bar, med dertil fyllesjuke av en annen verden. – Sjøsyken over ”blåmyra” fra moderlandet til det forjettede land, den kan rett og slett ikke beskrives. Ja, ja slett ikke verst. Det friskner til ... Det blir færre og færre passasjerer å se. Utpå kvelden har det frisknet ytterligere opp, - i spisesalen er det heller glissent, også all den nydelige maten da. Får håpe passasjerene og de av mine reisekamerater som ikke har overvunnet sjøsyken, fortsatt har livsgnisten i behold. Ja så er det nattmaten da, oppe i Club Oslo er det tyst, klokka er sånn ca. 23.15, Terje og jeg har satt frem fatene til et kostelig måltid. Ingen her og ingen kommer senere heller, det blir igjen et herremåltid nede på benken for to herrer som planlegger fremtiden. Sterke dufter i ”dyrehagan” Dagen går fort og natten er igjen kommet, så bærer det ned i korridorene frem mot ”dyrehagan”. Lukta er ikke noe bedre her nede nå, det er faktisk ikke uten en viss vanskelighet jeg kommer meg gjennom korridorene, heldigvis er det ikke plass for mye kroppslig slingring dertil er gangen for smal. Når jeg åpner døra inn til lugaren vår, møtes jeg av et ”gurp”, det er en av reisefellene som definitivt ikke har kommet over sjøsyken, stakkars krek, av egenerfaring vet jeg hva han gjennomlever. Lufta her inne er til å skjære opp. Ganske snart skjønner jeg at dette ikke er noe blivende sted for natta og lukker meg da stille ut igjen. Bedre forhold i Club Oslo Det er like godt å sette seg oppe i Club Oslo, alle har jo lagt seg allikevel og ingen merker vel at jeg blir sittende der til i morgen. Det blir en herlig natt i en myk sofa med blikket festet på et stort maleri på skottet midt i mot. Litt stiv og vissen i den ene armen våkner jeg med et dunk nede på et mykt teppe, - nå går det unna - bølgene fra storhavet slår mot vinduene ut mot fordekket og skipet får virkelig vasket seg. Ikke vet jeg hvor mye klokka er og det spiller for øvrig ikke noen rolle heller. Jeg legger meg inntil sofaen, ikke oppi for da vil jeg nok ramle ned på teppet igjen. Noen timer senere våkner jeg til ett grått lys, det er morgen og jeg føler meg oppkvikket etter min natt på det myke teppet her oppe. Bedre natt enn jeg har hatt tror jeg ikke noen andre av mannskapet har hatt på denne reisen, hittil i alle fall.
Vi møter Sagafjord (høsten 1965)
		”Sagafjord” på jomfrutur Senere på dagen er det en som roper at nå kommer vi til å møte ”Sagafjord”, ”hun” er på jomfruturen sin. ”Sagafjord” er det nyeste passasjerskipet til Amerikalinjen. - Det blir travelt nå, alle skal ut på dekket selv om sjøen går høy, vi setter sjøbein der vi står akterut og vinker over mot det flotte skipet som passerer oss på babord side. Skipene hilser hverandre med støt i skipslurene, det virker som om vinden faktisk har løyet noe akkurat nå. Inne igjen er det godt å komme, ute er vinden stikkende og merkes godt i kinnene. Noen forsofne passasjerer rusler rundt i vinterhagen, kanskje lurer de på hva de i det hele tatt tenkte på da de kjøpte billetter til denne turen. Orkan . . . Det verste været har ennå ikke tatt oss igjen, jeg har hørt at en av de virkelig sterke orkanene er i ferd med å innhente oss: den har sitt arnested nede i Karibia og har tiltatt på sin vei nordover og senere østover bak oss. Orkan, ja jeg har hørt om dette før, men stort verre enn det er nå ute kan det vel ikke bli tenker jeg i min enfoldighet, - hvor feil går det an å ta. Utover kvelden tykner det til og det blir helt uråd å bevege seg utendørs, - de få menneskene som før var å se i korridorene, de har helt forsvunnet. Det begynner å bli vanskelig å holde seg på bena. Etter hvert får jeg beskjed om at jeg må stenge heisen - for faren er visstnok til stede for at den kan slingre slik at den kan sette seg fast mellom dekkene. Ja det er heller ikke noen vits i å holde den åpen lenger, alle passasjerene er borte vekk. De har det nok festlig nå kan jeg tenke meg. Kvelden kommer og formen er fortsatt upåklagelig, høyst merkelig. Noe som er ennå mer merkelig synes jeg er at kokkene nede allikevel har laget i stand et nydelig måltid mat til alle passasjerene. Kun én gang hører jeg det knaser i servise der inne hvor kelnerne strever med å få plassert serviset og maten på bordene. Det varer og det rekker men det er ikke mange passasjerer som kommer, ja, ja alt skal allikevel være i orden til hvert måltid uansett vær. . . . og nok et herremåltid Senere på kvelden når Terje og jeg skal servere nattmat oppe i Club Oslo, møter vi en heller blek kar i døra, han sier ett eller annet som ikke jeg forstår noe av. Han tenner av alle ting en diger sigar og smatter i vei. På fatene vi har båret inn er det som vanlig også tartarsmørbrød (rått hakket oksekjøtt, kapers og en rå eggeplomme som ligger og skvulper inne i en stor løkring ) et herremåltid under de fleste forhold men definitivt ikke i kveld. Han med sigaren kaster bare ett blikk på maten før han stryker på dør, litt senere er det bare eimen av sigaren som minner om hans besøk her. Vi to er de eneste som står på to ben her resten av kvelden. Da heisen er stengt og vi ikke vet hva vi skal gjøre med den fin, fine maten bestemmer vi oss for å innta vårt faste måltid her oppe i Club Oslo. Det gynger som bare det alt omkring oss, der vi hiver rå eggeplommer og rått kjøtt innabords.
Club Oslo (høsten 1965)
		Når jeg mye senere ankommer lugaren nede i ”dyrehagan”, - hvor en heller tvilsom opplevelse kanskje venter, blir jeg gledelig overrasket. Her lukter det ikke oppkast. Hadde det, det hadde høyst sannsynlig egg, oksekjøtt og løk kommet opp igjen. Natten blir stille rent bortsett fra brakene av bølger når skipet stanger seg vei videre mot øst. Dag 4 i sjøen - vinduene er stengt igjen med jernlemmer Rent bortsett fra at jeg en og annen gang i nattens mulm og mørke har slått hodet inn i køyekarmen der jeg for det meste var over lakenet grunnet skipets ville kast opp og ned, er alt i sin skjønneste orden. De andre to i lugaren har det tilsynslatende ok. Borte i fellesdusjen er det flere tause individer som står med lutende skuldre og holder seg fast så godt de kan mens noe av dusjvannet treffer kroppene deres. Tross alt så virker dusjen forfriskende, snart er jeg inne i messa. Her er alt som vanlig, masse folk og ingen ser ut til å ha vondt av griseværet utenfor skroget. Ja her er det folk overalt, oppe litt senere på B – dekket er det merkelig stille. En av lugarbetjeningen er stort sett den eneste jeg møter når jeg rusler opp trappene med ett godt tak i gelenderet. Skal ikke denne innmarie vinden løye snart, tenker jeg. Oppe i ”vinterhaven” på Promenadedekket rusler jeg (det høres så trivelig ut når jeg sier rusler) - eller kanskje jeg skal si sjangler bort mot vinduene utover mot fordekket. Du som leser dette har kanskje vært ute til sjøs du og. Hvis du har vært ute i storm, eller ennå verre - orkan - før, vet du hva jeg snakker om. I stille vær kan du se langt av gårde mot horisonten hvor himmelen går ned i havet. I slikt vær som det nå er utenfor, så ser du svært lite, det du kan se mellom alle bølgene som slår mot glasset som visstnok er slagfast (håper jeg) er når skipet er på vei oppover, noe ubestemmelig grått. Når skipet er på vei nedover er det fortsatt grått, men med en uhyggelig bakgrunn. Sånn jeg ser på det nå så ser jeg kun noe mørk grått, meget mørkt forresten, etter å ha glant ekstra godt, oppdager jeg grunnen, ikke rart jeg synes det er mørkt ute, her er nemlig alle luker skalket. Alle vinduene er stengt igjen med jernlemmer. ”Står du der og glaner i veggen?” Hører jeg en eller annen rope bak meg, det er selvfølgelig bossen, han skjønner nok at jeg egentlig prøver å få et blikk ut. Han sier at vi kan muligens få komme opp på brua, der er det åpne vinduer, det må det vel være uansett, ellers hadde det virkelig blitt festlig å opplevd hvordan utfallet av vår seilas hadde blitt.

		På forbudt? område. Vi pikkoloer hadde faktisk en enestående mulighet, der det var stengt for andre av mannskapet der kunne vi bevege oss fritt. Riktignok bare når vi var på jobb og da helst med ett spesifikt ærend. Opp på brua, som er skipets aller helligste og derfor kun for de som styrer skuta er det temmelig begrenset adgangsmulighet. Terje hadde imidlertid vært der før og levert forskjellige brev og skriftelige beskjeder, han var i tidens fylde blitt kjent med både den ene og den andre der oppe. Vi tar sjansen på at vi får komme inn og stavrer oss oppover trappene og fremover til døra inn på brua. Vi skjønner at vi ikke kan banke på døra for bulderet utenfra overdøver det meste. Framme ved instrumentene og roret står det noen offiserer, Terje spør om vi kan få lov til å beskue herligheten utenfor vinduene. Det får vi merkelig nok lov til. Der vi nå står ser vi - langt der oppe, - mange meter over baugen - et fjell med forevne topper som nå velter ned over forstavnen. Hele skipet rister i sine sammenføyninger når fjellet deler seg der baugen pløyer rett inn i alt det grå. En følelse som det er vanskelig å beskrive. Terje og jeg kommer oss senere ned til Promenadedekket igjen, her er det stille hva andre mennesker angår. Terje forsvinner bort en korridor, han har andre ærend som må utføres. Selv vil jeg prøve å rydde litt opp i virvaret av Manilamøbler som står hulter til bulter inne i ”Vinterhaven”. På min vei prøver jeg å sette stoler og bord sånn noenlunde på de plassene som de skal stå. Merkelig nok ser det ut som alle møblene har blitt påmontert trinser i løpet av natta, komplett umulig å få dem til å bli stående der de skal. Heisen er fortsatt stengt for ferdsel. Etter at Oslofjord nå (forhåpentligvis) kommer til Oslo igjen skal den på Middelhavscruise. Den gang da jeg var om bord, ble slike cruise kalt ”lapskauscruise”. (Her for en stund siden var jeg så utrolig glad da min gamle skipskamerat Terje oversendte den splitter nye boka om Amerikabåtene. Boka var en gave til meg fra ham (bossen) om vår tur sammen i 1965. I denne boka så jeg et ansikt som jeg kjente igjen (mener jeg), ansiktet til den lugardamen som hjalp meg med råd gjennom mine verste kvaler på overfarten, Eldrid Olsen. Hvis du leser dette jeg nå har skrevet så takker jeg deg for den hjelpen du ga meg den gang. Boka har og er en kjærkommen bok som jeg setter stor pris på og tittelen er ”Den store boken om Amerikabåtene Nasjonens maritime stolthet”. Den er skrevet av en kar som selv var med om bord på en av båtene, og kjente til alt som var verdt å vite. Vel der i boka står det faktisk at cruisene nedover til Middelhavet ble kalt ”Millionær – cruise”. Vel tilbake til historien: Altså det er ikke måte på hvordan været er utenfor, håper jeg aldri opplever noe slikt igjen. Sjøsyken har jeg heldigvis kommet over for noen uker siden men dette går heller mer på det psykiske, jeg føler meg rett og slett ikke sikker på om skuta tåler påkjenningen. Senere får jeg høre at alle slike høst/vinterstormer som kommer oppover fra de vestindiske øyene får kvinnenavn, ja hva kommer nå det av mon tro! Kan det være at quindene kan bli så til de grader illsinte at de kan sammenlignes med en storm eller ennå verre en orkan? Mest sannsynlig er det helt andre årsaker, men der og da, da jeg hørte denne forklaringen, så virket det ikke usannsynlig. Vel, det som huserte utenfor nå var en meget sterk storm eller ennå mer sannsynlig en orkan, fikk senere greie på at vindstyrken til sine tider var oppe i styrke 11 – 12. med andre ord en meget sterk storm. Navnet på uværet denne gangen var ”Betsy”. Resten av dagen går med å sette sjøbein, det har jeg lært meg ganske godt nå, likeledes å la kroppen liksom følge skipets bevegelser på en måte. Denne dagen går - og i og med at vi har vinden delvis i ryggen, (ja ærlig talt så er jeg ikke helt sikker på dette heller) så kommer moderlandet nærmere og nærmere. Kvelden kommer og med den synes jeg faktisk at skipet ikke beveger seg så innmari lenger, kanskje det er innbilning, alt blir jo en vane med tiden, også det som ikke er så morsomt. Stormen løyer Neste dag altså den 5. har faktisk stormen gitt seg noe. Fortsatt blir det en stille formiddag hva passasjerer angår. I dag får et par av mine medpikkoloer og jeg beskjed fra vår kjære boss at vi skal bære ned skittent sengetøy til lintøylageret nedenunder. (I Amerikaboken leser jeg om en som var ansatt på skuta før meg, han hadde den tvilsomme gleden å ta i mot og sortere sengetøy som var innsauset i spy). Vel bare det å ta sengetøyet med seg fra korridorene oppe og ned til lintøylageret, var temmelig ubeskrivelig. Da var ikke sjøsyken langt unna hos meg heller enda jeg trodde at den for lengst hadde sluppet taket i meg. Etter denne tvilsomme fornøyelsen ble det så som så med matlysten resten av dagen. Slik fortsatte reisen da, nærmere og nærmere Norge og turen med ”Oslofjord” nærmet seg slutten for mitt vedkommende. Passasjerene dukket smått om senn opp fra sine skjulesteder og livet på skipet vendte mer og mer tilbake i normal gjenge igjen. Heisen, min kjære arbeidsplass ble igjen flittig brukt og med det også noen slanter med driks. Det hadde seg slik da at mine siste utskeielser i New York og kjøpet av gitaren hadde tatt knekken på de siste pengene jeg hadde og vel så det. For å få betalt ned på gjelden måtte jeg inngå kompromisser med både den ene og den andre, ekstra vakter, fungere som ”boy” nærmest ja, ja håpet var at jeg en gang i fremtiden måtte lære at jeg ikke skal bruke mer enn det jeg har. Frekvensproblemer Fortsatt skyldte jeg Terje en del men heldigvis fortsatte vårt vennskap også etter at jeg hadde mønstret av i Oslo, så han fikk sine cash da. Til sist nevner jeg at da vi kom til Oslo så ville vi prøve våre forholdsvis nyinnkjøpte radioer, - stor var spenningen da vi skrudde på radioen og stor var skuffelsen da vi etter en stund med iherdig søken frem og tilbake bare måtte konstatere at frekvensene på disse små lekre radioene sannsynligvis bare var beregnet på nettet i Amerika. Ja nå nærmer faktisk mine erindringer om en fantastisk opplevelse på ”Oslofjord” sin slutt. Etter at jeg hadde mottatt min ”kjempedigre” hyre pålydende 600 kroner, og betalt hva jeg skyldte Terje så sto jeg vel i bunn og grunn tilbake med litt mindre penger enn jeg hadde da jeg gikk om bord for en del uker siden. Min ballast hva minner angår kan ikke betales med penger og min takknemlighet for hva jeg hadde fått tatt del i har satt merke i min sjel hele livet senere. Ikke nok med at bossen (Terje) og jeg ble gode venner utover denne turen, så ble jeg senere gift med kusina hans. Så bånd ble spleiset etter denne turen, bånd som har gitt meg et rikt liv og mange flotte opplevelser i inn og utland blant annet med Terje. Gaver til familien - hva med tollen? Selvfølgelig må jeg helt til slutt ta med at gaver til de der hjemme for en hver pris måtte bringes vel i land, hvordan i all verden skulle det fikses? En diger eske med Kong Håkon konfekt til moderen og tre kartonger med sigaretter til faderen. Det med sigarettene ville by på problemer. En som hadde gjennomlevd disse tankene flere ganger før reddet faktisk situasjonen. ”Spis opp konfekten, gi moderen en god klem når du kommer hjem og legg røyken inni konfektesken, til sist plasserer du pappemballasjen utenpå esken og spaserer blid og lykkelig i land med det hele”. Ja går dette bra så går alt annet bra også, tenker jeg. Ved kaia i Oslo ser jeg fra dekket at vi har fått velkomstkomiteen på besøk. Først så var selvfølgelig alle de kjære møtt frem og så var det de obligatoriske skrekkinnjagende gutta i ”dødsgjengen”. Motet mitt sviktet der og da. På vei ned i lugaren igjen møter jeg en av kokkene med en sekk med søppel som skal kastes i en container på brygga. Han gliser av mitt litt betuttete fjes, han skjønner nok tegningen, for han sier ”Bli med og lær”. Ute på dekket foran hiver han sekken med avfall over bord og rett ned i søppelcontaineren. ”Skjønner du nå hvordan du fikser problemene?” En sekk med et lite rødt bånd En stund senere forlater jeg ”Oslofjord” for siste gang, medbringende min til dels store sekk med bagasje. Her er gitar og suvenirer, 1 flaske med konjakk til faderen og merkelig nok ingen sigaretter + alt det jeg har av tøy. Selvfølgelig, hadde jeg nær sagt, blir jeg stoppet av en ivrig toller. Mens han romsterer som verst står jeg smilende og beskuer ham, han grynter (litt surt synes jeg) at jeg kan gå videre, han finner ikke noe ureglementert. Nede på kaia snur jeg meg og vinker opp mot noen som vinker ned til meg, før jeg runder en hall. Senere den dagen er jeg nede på kaia igjen, nå er det stille her, ingen tollere og se, ingen av ”dødsgjengen”, med andre ord perfekt for mitt oppdrag. Containeren er der fremdeles, oppe i den ser jeg snart det jeg er på jakt etter, en søppelsekk blant mange andre - men kun én med ett lite rødt bånd på . . . Denne historien ble skrevet høsten 2004 og avsluttet våren 2005. Dag Gylder Haugaløkken.












Del 1 - Del 2 - Del 3 - Del 4 - Del 5 - Del 6 - Del 7 - Del 8 - Del 9


Her kan du lese om Andre turer med Terje og Dag (Web: G. Neverdal) Bilder © Terje Floberg og Dag Haugaløkken









	Tips:
	Dersom du vil ha større eller mindre skrift i teksten, venstreklikker du på dette ikonet i verktøylinja og velger ønsket skriftstørrelse: Dersom dette ikonet ikke finnes i verktøylinja, kan du venstreklikke på "Vis" og deretter "Tekststørrelse" - du får da de samme valgmulighetene.