Med Terje og Dag ombord på 'Oslofjord' i 1965


Med Terje og Dag på tur. "Med den Norske Amerikalinjen til USA og de Vestindiske øyer i 1965" Del 7 v/ Dag Haugaløkken Castries på Saint Lucia - en av 'The Windward Islands' Høsten 1965 Bilder © Terje Floberg og Dag Haugaløkken (Web: Geir Neverdal)
		Andre turer med Terje og Dag


		Castries - Saint Lucia En ny morgen og nå en ny havn, i dag er det den 10. Oktober. Vi legger til kai i Castries - Saint Lucia. Fra denne øya husker jeg mest skjønnheten, ja alle de stedene vi anløp der nede i Karibia er noe helt for seg selv men denne øya har alt. Det blir en travel dag med mye mer vandring rundt omkring, her med skipet trygt innen sikte. Ja for å si det som det er så går jeg litt surr i minnene fra de forskjellige øyene nå i dag, alderen tynger ikke akkurat, men du har sikkert forståelse for min sviktende hukommelse. Vel, vel, noe husker jeg da, ut av tåka demrer det for meg at lukten av blomster er overveldende. Det er noe annet også, som jeg opplevde overalt der nede, en tung søtlig lukt av råtne frukter. På alle øyene vi var innom sto bodene på rekke og rad, her kunne det meste kjøpes for en rimelig penge, frukt av alle slag i store hauger og mellom haugene var det mange hjemmelagde figurer og ellers masse artig. Klart det at med så mye frukt som det var på de bordene, - og tatt i betraktning alle bordene som var oppstilt så langt ned i gata som du overhodet kunne se - så ble det massevis til overs når alle turistene hadde ruslet hjem igjen til båtene de kom fra. - Kort fortalt så gadd vel ikke selgerne dra med frukten hjem igjen, - de lempet alt sammen ned i nærmeste grøft, så når dagen ”etter” kom, var lukten ”pirrende”. --- O ---
Havna i Bridgetown - Barbados (høsten 1965)
		Barbados Neste øy med de samme fargene og luktene var Barbados, byen var Bridgetown. Her var det ett yrende liv, flere store cruiseskip lå ved kaia her. - I dag gidder jeg simpelthen ikke å handle suvenirer, frukt i alle slags varianter har jeg langt opp i halsen. Noe mat kunne smake, kanskje en lokal spesialitet. The crown jewel of the Carribean? Noen sa en gang til meg at gatene i Bridgetown ligner en del på gatene i London , det er kanskje også derfor at Barbados blir kalt for ”Little England”. Noe jeg husker herfra var en koselig restaurant nede ved en stor hvit sandstrand. En iskald og herlig flaske hvitvin ble servert meg ved bordet av en henrivende kvinne som senere også serverte meg et festmåltid blant annet bestående av grillet flygefisk. Senere satte fordundre meg dama seg ned ved bordet mitt, hun likte så godt blåøyde og lysluggete skandinaver sa hun (så vidt jeg husker). Etter et særdeles vellykket måltid (syntes jeg), tok jeg en rundtur sammen med noen andre fra båten. Vi besøkte sukkerplantasjer og her fikk vi knaske på sukkerroer nam, nam. Da vi senere på kvelden ankom skipet igjen hørte jeg en begeistret passasjer uttale: ”This is really the crown jewel of the Carribean!” Selv var jeg ganske så enig, dette hadde vært en annerledes og svært fin dag men det var mange anløpsteder igjen før vi satt nesa hjemover igjen. Forfriskninger og nattmat Kvelden er her med servering av forfriskninger og nattmat, en del høyrøstede og noe påseilete gringos kommer rasende ned trappa. Den ene som ler høyest snubler og kommer haltende bort til meg ved heisen. Opp trappa kommer han ikke ved egen hjelp, så den kvelden blir det mange turer opp og ned med ham. Humøret var for oppadgående helt til jeg sent på kvelden finner ham snorkende inne i biblioteket med en ølflaske i fanget. I morgen er det Trinidad som står for tur, håper jeg får landlov der og, har nemlig hørt at vi pikkoloene en eller annen dag må pusse messinggelenderet i trappa fra bunn til topp, håper ikke den dagen allerede er i morgen.
Bridgetown - Barbados (høsten 1965) --- O ---
		Trinidad Tirsdag 12. oktober. Trinidad, Port-of-Spain, en øy med assosiasjoner, guttebøkene hjemme i moderlandet er et must for den som har sansen for ramsalte sjørøver romaner og det har jeg hatt. Noe annet som jeg også har lest om er at her danses det ”limbo”. Etter litt sedvanlig morgenarbeid er det ikke lenge før de fleste er i land og heldigvis er ikke dette dagen for messingpuss.
Fiskelykke (Trinidad - høsten 1965)
		Ute på kaia er ett calypsoband i full gang med sine suggererende rytmer, det kribler i bena. Ikke kunne jeg danse calypso da og ikke kan jeg det nå men alle vi fra båten trodde det tydeligvis den gang. Senere på dagen fikk jeg det innfall at var det noe jeg skulle ha med meg i minneboken så var det en tur på Miramar. Hadde hørt det av noen passasjerer at dette var verdt pengene sine. Miramar var en kjent klubb med floorshow og calypsomusikk. Miramar - calypso - ”Bottle Dance” - fantastiske limbodansere og hyggelige damer Mye har jeg som sagt glemt fra turen til Vestindia men minnet fra denne restauranten, ja den sitter spikret fast ennå. Det ble en uvanlig kveld, fengende calypsorytmer, til dels suggererende er kanskje ett mer dekkende ord. Danserne som opptrådte, de var ikke bare fantastisk flinke, det virket som de svevde gjennom luften, når de satte i gang med limbodansen, ja da tok det helt av. Det var ubegripelig hvordan de greide å gå så langt ned som de gjorde uten rett og slett å ramle på ryggen. Noe som jeg senere har tenkt en del på, er avslutningen på opptredenen, da ble det nemlig danset noe som heter ”Bottle Dance”. Danserne danset på knuste flasker, akkompagnert av hissende trommer. Det var merkelig nok ingen av danserne som skar seg opp på glasskårene. Applausen runget gjennom lokalet, stemningen var høy og høyere ble den etter hvert som tilskuerne inntok mer og mer drikke i den etter hvert dampende heten. Stemningen ble ennå høyere da calypsoorkestret satt i gang med en feiende låt og noen nydelige snupper begynte å vrikke seg mellom bordene der vi satt. Etter en stund var herligheten over og jeg sto ute på gaten igjen, lett bedugget og ikke så lite opprømt. En av mine reisefeller gliste fra øre til øre der han med en quinde ved sin side forsvant rundt et hjørne. Hjemturen var ikke fullt så hyggelig Det var vel best å komme seg ned til skipet igjen, så jeg slo følge med noen av skipets passasjerer som heldigvis var blant tilskuerne fra showet. Det var mørkt nå og alt var liksom ikke så ”hyggelig” lengre. En del lokale ungdommer fulgte etter oss nedover mot havnen, de virket meget målbevisste og det virket som de hadde planer som omfattet oss. Nede i gata var det noen som remjet og skrålte, - fysj og fysj - dette ble verre og verre. Mine vandrervenner likte seg tydeligvis heller ikke... Da vi kom videre frem til de sangglade der fremme, så viste det seg at de ikke var fra den lokale hop men derimot noen heller påseilete passasjerer fra vårt eget skip. Nå var vi plutselig blitt en flokk som kanskje virket mer betenkelige på de som målbevisste kom bak oss. Da jeg snudde meg hadde de stoppet opp og stirret sure mot meg (innbilte jeg meg), kanskje var det mine tanker som hadde spilt meg ett puss, kanskje var de der bak oss helt skikkelige folk på vei hjem fra kirkekaffen. Det var ikke godt å si, de krysset derimot gaten og forsvant inn ett smug. Tollere og 'løse fugler' Våre sangglade nye venner ble med oss den siste biten frem til skipet, selv var jeg riktig glad for det inntrufne. Ved landgangen ble vi møtt av noen tollere av alle ting, hva i all verden var det de ville nå midt i svarte natta ? Det viste seg at tollerne hadde fått rede på at noen hadde prøvd å få med seg noen av de lokale ”løse fuglene” om bord og dette gikk selvfølgelig ikke an. Tollerne skjønte jo det at vi ikke hadde med oss noen ”fugler”, derimot noen sangfugler, så vi slapp ganske snart forbi sperringene. Det ble allikevel slik at jeg ble stående og snakke med en av de ivrige tollerne, han var en yngre kar på min alder omtrent, jeg kan selvfølgelig ikke huske nå hva vi pratet om, men så mye husker jeg at Norge hadde han hørt om og han ville så gjerne dit en gang, og da var det fint å ha et kontaktnett der oppe i nord. Vi pratet litt om fremtidige reiser osv. og han ga meg navnet sitt. Victor Martin het han, - det har ikke kommet noe brev fra Victor ennå, snart 40 år senere, så sjansene for at han kommer hit til Norge på besøk er vel heller små nå, (adressen hans har jeg allikevel ennå inne i fotoalbumet mitt).
Port of Spain - Trinidad (høsten 1965)
		Ikke alle kom helskinnet hjem Dagen etter fikk jeg høre av en av de andre nede i mannskapsmessa at en han kjente var slått ned og ranet for det meste kvelden før, - mon tro om ikke det var han med det usedvanlige brede gliset som forsvant rundt hjørnet kvelden før. Oslofjord ligger fortsatt ved havn her i Port of Spain, vi seiler i formiddag og legger kursen mot St. George`s på øya Grenada. I går kveld var det som vanlig mye å gjøre både i ganger og dansesaler, flere passasjerer hadde fått mer enn nok å drikke og de måtte simpelthen bare inn i heisen ellers så måtte de ha krøpet opp trappene. Det var riktignok ikke mange slike men det er svært få som skal til for at det hele kan utvikle seg dit hen at de hyggelige ferieopplevelsene ikke blir så hyggelige lenger. Ja, ja det var i går kveld. I dag har de det sikkert ikke så greit stakkars, selv ble jeg flere dollar rikere takket være alle de heisgale passasjerene. --- O ---
St George's - Grenada (høsten 1965)
		Grenada - St. George's Vi ankommer St. George's utpå formiddagen, ikke lange turen fra den ene øya til den andre. Så snart er jeg på land igjen, herlig å leve, passasjerer fra skuta slentrer til og fra. Her er det om mulig ennå mer frodig enn forrige øy. Jeg har lest litt i ”avisa” til velferden om bord om de fleste øyene vi ankommer på forhånd. Dette er den sørligste av Windward – øyene og jordsmonnet er av vulkansk opphav, derav veldig fruktbart. Her dyrkes det store mengder med krydder og derfor kalles øya ”krydderøya”, ja her nede i Karibia da.
St George's - Grenada (høsten 1965)
		Livet er ikke så verst ... I dag blir det tid til en forsiktig konversasjon med datteren til han som fikk iste og drinker i fanget om bord. En stund senere er jeg i mitt ess… der vi leende løper bortover en kritthvit strand. Enda en stund senere, nå nede på jorda igjen, vandrer jeg alene gjennom mørke og trange smug. Senere på ettermiddagen etter et forfriskende bad, er jeg om bord på båten igjen, med en hel del lokale suvenirer som jeg ikke skjønner hvor jeg skal lagre til vi kommer hjem, skapet mitt er fullt nok fra før. Kvelden blir som vanlig, feststemte passasjerer i dansesalen, servering av nattmat i ”Club Oslo” og til slutt en tur ut på dekket for å nyte den fløyelsmyke natten med stjerner som diamanter utover det hele. --- O ---
Terje i La Guaira - Venezuela (høsten 1965)
		La Guaira i Venezuela Torsdag 14. oktober, skipet klapper til kai i La Guaira i Venezuela. En havneby som ikke skiller seg så mye ut fra en del andre, selvfølgelig er det pent her og, med havet, de lave åsene rundt byen og i det fjerne, lenger innover land, mektige fjell. Caracas er hovedstaden, byen er ganske ny og moderne (1965). En tur dit hadde vært fint, dessverre ble det ikke noe av det for mitt vedkommende. I dag ble det arbeid om bord, i anstendighetens navn så skal det sies at jeg hittil har vært heldig med å få fri når skipet er i land. Pussing av messinggelender I dag ble det pussing av messinggelenderet oppover dekkene huff og huff. Om kvelden er armene ”lange”, spesielt når nattmaten skal serveres på store tunge fat. --- O ---
Rådhusparken i Willemstad - Curacao (høsten 1965)
		Willemstad på Curacao Fredag 15. oktober, en fin innseiling mot kai i Willemstad på Curacao. Ute på dekk lener jeg meg over rekka, vi går for sakte fart gjennom kanalen mot kaia (regner jeg med). Byens umiskjennelige lyder ønsker oss velkomne. ”Ja vi elsker ..."?? Først tror jeg at jeg hører feil men det er virkelig ”Ja vi elsker dette landet” som høres over larmen fra byen. - ”Hører du?” sier jeg opprømt til en av de andre gutta som står ved siden av meg. Han har vært her før og kan fortelle at det er vanlig her, når Amerikabåtene fra Norge kommer (det vet de vel før vi kommer går jeg ut i fra). Han forteller at de oppe i kjerka setter på grammofonen på full guffe hver gang. På taket har de store høytalere som sender tonene ut med en slik styrke at er du ikke helt døv hørt så får du med deg hele seremonien. - ”Å så fint det lyder” kommenterer jeg. ”Oslofjord” hilser tilbake med noen korte støt i luren. ”Swinging Old Lady” Plutselig kjenner jeg at motorene buldrer mer enn de gjorde litt før, skipet sakner farten betraktelig. ”Hva skjer nå da?” spør jeg undrende, ”Ser du der fremme?” sier den reisevante. Jeg lener meg ennå mer ut over rekka og der borte foran skipet ser jeg noe som jeg ikke har sett før, en bred ”bro” som antakeligvis går tvers over kanalen, deler seg og glir inn til land på hver sin side. Brua sine nedre deler består av lektere som bærer hele brua. Noe senere får jeg greie på at navnet på brua er ”Queen Emma Pontoon Bridge”. (For leserens skyld, opplyser jeg at jeg her om dagen leste på Internett at navnet var: ”Swinging Old Lady”, det opplyses der at den ble bygd i 1939).
Rådhuset i Willemstad (høsten 1965)
		En stund etterpå nærmer vi oss kaia i St. Anna Bay, og snart er vi i land. Sjelden har jeg sett en renere by. Her er det ikke noe søppel og papir som flyter i gatene slik det var flust av oppe i New York. En tanke streifer meg, faktisk noe jeg før har glemt, der i New York var det strengt forbudt å kaste søppel på gaten, det sto et skilt på et gatehjørne, som med sin tekst gren i mot meg : 50 dollar i bot til den som kaster søppel fra seg, ja noe i den duren men med færre ord. Sjelden har jeg sett en mer forsøplet by. Her så jeg ingen skilt (- kanskje brukte de andre og for meg mer illevarslende trusler her?). På min vandring rundt på måfå krysser jeg parken foran rådhuset - som sikkert er nymalt, - gul og hvit ligger den der. Ja alle de bygningene jeg ser er så rene og pene at det er rent nifst, til og med menneskene som går rundt meg smiler, jeg forter meg videre inn i en bakgate, her er det ingen som smiler og malingen på bygningene griner avskallet mot meg, jeg slapper av og rusler oppover.
Sjømannskirken i Willemstad - kakao, vafler og norske aviser venter 1965
		Sjømannskirken og andre fristelser Det er ett eller annet sted her oppe sjømannskirken ligger. Det er på tide å få noe mer i skrotten. Han jeg pratet med ved rekka om bord, fortalte meg at i kjerka spanderer de vafler og kakao og man kan lese norske ukegamle aviser, - for øvrig skader det heller ikke med noen Guds ord videre på veien. Men hvor i all verden ligger kirken hen da, ikke der og ikke her, - over ett lavt tak ser jeg et kors laget av glass (som sikkert lyser i mørket). Da jeg runder hjørnet ved en avskallet bygning, faller ett ord meg lett for minnet, ”mange fristelser skal vederfares den som går på den rette og smale sti”. En bred og åpen dør i ett turkisfarget hus ligger her i skyggen rett foran inngangen til kirken der oppe i solen, - over døren er det malt med store fete svarte bokstaver ”BAR”, calypsorytmer remjer mot meg, på trappen står det en smukk negresse og smiler innbydende mot meg. Med ryggen rak og brystet fram stirrer jeg rakt frem mot ett mål som bare jeg kan se og ingen annen, der jeg haster videre mot solen der fremme. Litt av en plassering av en bar tenker jeg noe senere, sikkert ikke uten mening, en klok forretningsmann besitter nok denne bula. I sjømannskirken får jeg lese gamle ukeblader og aviser og trakteres med varm kakao og vafler med geitost, - du verden dette er noe annet enn det jeg helt sikkert hadde fått lenger nede i bakken. En god stund senere forlater jeg kirken med en god følelse inne i meg, i stedet for å gå rett ned samme vei jeg kom så prøver jeg ett annet smug ned mot de smilende menneskene igjen. En invitasjon ... Det blir en trivelig dag her i Willemstad, en bekjent fra båten som jeg møter nede i byen spør meg med ett fett smil om jeg vil bli med på noe jeg helt sikkert aldri vil glemme. ”Hva da?” spør jeg. ”Vent og se”, svarer han med ett ennå bredere smil. Han har vært her før og kjenner fasilitetene tydeligvis, etter en tur med en skranglete gammel buss, hvor passasjerene for det meste består av halv- og helfulle sjøfolk bortsett fra en og annen smånervøs førstereisgutt, stopper bussen, da er vi fremme ved ett sted som jeg ikke trodde fantes, - hvis den baren der inne i byen var syndefull så lurer jeg minsanten på hva begrepet på dette stedet er. ”Velkommen til Camt alegro” gliser min reisekollega. Noe turistmål for sarte sjeler er jeg helt sikker på at det ikke var. Når bussen noen minutter senere gjør vendereis så er det en del stille og tenksomme ”turister” som utgjør passasjerene, selv de som har helt skikkelig innpå er stille. Helt ærlig så sviktet både lysten og motet mitt, da jeg ganske raskt skjønte hva slags sted dette var, så i stedet for å ta følge med de andre ”feststemte” så fortet jeg meg på bussen igjen. Senere har jeg fra diverse sjøfolk hørt en del om denne ”byen” der ute. (Håper den ikke eksisterer i dag, 40 år senere). Et par dager senere møter jeg han fra bussen om bord, han lurer på hvor jeg ble av. Unnvikende forteller jeg at jeg ble med noen andre sjøfolk på noe jeg syntes var veldig fristende, - mer sier jeg ikke. Han nikker og går smilende sin vei, med sine minner som sikkert er helt annerledes enn mine.
Kanalbroen, Willemstad 1965
		Mot nye reisemål Om bord på Oslofjord igjen senere den dagen står jeg ved rekka og beundrer Willemstad der vi for sakte fart går mot åpent farvann igjen. Vi har nå to døgn i sjøen foran oss, på vei mot neste havn som er Cristobal ved Panamakanalen. Det er skrevet en hel masse om denne kjempebragden som Panamakanalen er, tenk at den er spadd ut av tusenvis av mennesker - og mange døde under strabasene, utrolig at det i det hele tatt gikk an. Ja, ja - de to dagene går med til det sedvanlige, gnikking på messinggelenderet og pussing og polering av andre nødvendigheter. Bossen er ikke å se.. jo der er han sannelig, hans våkne blikk følger med, det er best å henge i her jeg sliter i varmen. Om ettermiddagen neste dag begir jeg meg ut på dekket foran brua, ikke vet jeg om jeg har lov til å være her, - det er lettere å få tilgivelse enn lov. Her ute blåser det svalt og varmen er ikke så overveldende som bak på mannskapsdekket. Der fremme er lasteluka, - tenk om jeg bare kunne legge meg ned oppe på luka og la sola bake mitt slanke legeme. Ett skrått blikk opp mot brua, viser en skygge av en som speider fremover, det ser ikke ut til at han verdiger meg ett blikk. Her vil jeg sole meg en dag når anledningen byr seg.

... ... Del 1 - Del 2 - Del 3 - Del 4 - Del 5 - Del 6 - Del 7 - Del 8 - Del 9 Her kan du lese om Andre turer med Terje og Dag (Web: G. Neverdal) Bilder © Terje Floberg og Dag Haugaløkken









	Tips:
	Dersom du vil ha større eller mindre skrift i teksten, venstreklikker du på dette ikonet i verktøylinja og velger ønsket skriftstørrelse: Dersom dette ikonet ikke finnes i verktøylinja, kan du venstreklikke på "Vis" og deretter "Tekststørrelse" - du får da de samme valgmulighetene.