www.links4students.com

 

www.otta2000.com

 

www.norwegen1.com

 

Gran Canaria 

 

Med Terje og Dag på tur.
"
Med den Norske Amerikalinjen til USA og de Vestindiske øyer i 1965"

Del 8

v/ Dag Haugaløkken 



Gatebilde fra Kingston på Jamaica 
Høsten 1965

 Bilder © Terje Floberg og Dag Haugaløkken
(Web: Geir Neverdal)


 

Andre turer med Terje og Dag

 
               

           
 

Cristobal - i Panama

Søndag 17. oktober, vi seiler inn til havnen i Cristobal. I dag har jeg landlov igjen, her er det mye mer hektisk enn det var i Willemstad. Kanskje ikke så rart for her i denne vika samler de fleste seg, ja faktisk alle de som skal videre sørover mot Stillehavet. Flere skip ligger på reia og venter på sin tur til å skifte osean, - selv rusler jeg rundt i byen og knasker på en sukkerroe. 
Det kommer en og annen regnbyge fra vest, bare deilig det for her er det mye fuktigere og heller i varmeste laget synes jeg. 


Kamfertrekiste eller alligator?

Noen flere suvenirer har jeg ikke plass til men det hadde vært fint hvis jeg hadde hatt en av de kamfertrekistene som står utstilt i mange av de butikkene jeg passerer. En mulighet er det at jeg kanskje kunne dra denne gjennom gatene her og videre om bord på skipet, for der å slenge alt ruklet oppi kista og glemme det hele til vi kom hjem igjen, da var det ferdig emballert at på til. 
Nei det blir med tanken, det er altfor varmt. 
Bossen har for øvrig kjøpt en fin kiste her, får jeg høre senere. Hvordan han har tedd seg med å få den om bord skulle det være artig å høre mer om. 
- Så derfor kjøper jeg heller ett par prospektkort og stapper de ned i baklomma, - ett av dem viser en meget pen kamfertre kiste som en smilende neger står ved siden av. 
Noen meter bortenfor er det en fyr som selger utstoppede alligatorer, store og små, - jeg vurderer saken litt og finner ut at en av de minste ikke veier så mye så derfor skifter en liten tass eier. (Den står støvet og grå oppe på en hylle bakerst i verkstedet mitt nå, omtrent 40 år senere).  
Dagen heller og snart er det tid for avreise, neste havn er visstnok Cartagena i Colombia men det er i morgen en gang. 

Noe som slår meg er at her nede er alle så vennlige, ingen kranglefanter av noe slag, det er litt rart synes jeg for rasemotsetningene her nede har jeg hørt mye om og historier om nedslåtte sjømenn i trange smug florerer ofte. 
Vel min tur i havnen er snart over og alt er bra.          

Kvelden kommer og tredemøllen er den samme. 

Mandag 18. oktober, en rask tur ut på dekk før frokost i messa. Sola skinner fra en høy himmel og et litt kjølig drag i skyggen av dekket over gir en behagelig effekt. 
Når jeg lener meg ut over rekka ser jeg i morgendisen land der fremme.

 
 


Bildet over er fra Bahamas

 

 

Cartagena - i Colombia

Inne i messa går praten livlig, en av reisefellene fra Otta og jeg prater sammen over en kopp heller kruttsterk kaffe. Han har opplevd mye i de havnene vi har vært innom, og vi bestemmer oss for å gå på oppdagerferd sammen når vi kommer inn til land.

Vi vandrer av gårde på måfå, menneskemylderet er nesten plagsomt, på en høyde over byen ligger det gamle fortet San Felipe. Vandringen tar på og oppdagertrangen viker for lysten på ett glass av det lokale brygget, dette får vi servert på en liten bardisk plassert under noen skyggefulle palmer ved en park. Det kalde ølet lesker utrolig godt. Senere trasker vi videre, nå atskillig lettere til sinns.

Tilbake på Oslofjord igjen setter vi oss bak på dekket og slapper av i skyggen, trett av all vandringen, i kveld er det atter selskapelig samvær for de bedrestilte.

I heisen blir det en travel kveld og oppe i Club Oslo er det en mer rolig atmosfære senere på natten, der en rolig konversasjon foregår til langt ut i de sene timer. 
Når Terje og jeg trekker oss tilbake sitter det ennå en tykkfallen eldre fyr der inne og smatter på en diger sigar.  

Tirsdag 19. oktober 
 - kan det bli for mye sol?

I dag har jeg fri hele formiddagen og jeg har tenkt å tilbringe de timene ute foran på dekket, nærmere bestemt der foran på ”luka” hvor jeg var en dag for en tid siden. Ingen forstyrrer freden som hersker her og det er så utrolig deilig å ligge med lukkede øyne og la sola bake min fra før av heller lyse (brune) kropp. 
Det kommer en litt kjølende frisk bris inn fra stavnen og alt er herlig…..en eller annen dytter til meg og noe jeg ikke fatter helt kommer til meg gjennom tåkehavet. ”¤%&#”, hæ ytrer jeg intelligent. 
Det svir i pannebrasken og i øynene og ellers så er alt det sviende jevnt fordelt over det meste av kroppen. 
”Erru gæern sover du her midt i sola, ja du får nok en fin natt kan jeg tenke meg”
- han som vekket meg har nok reddet meg fra noe som kunne blitt skikkelig ille. Kroppen min er helt rødflammet og enkelte steder virker huden altfor stram. Hodepinen er nesten det verste med det hele. 
Det bærer rett ned i lugaren, noe til å smøre på huden har jeg ikke, og hva skal jeg gjøre med vakta i kveld?

Noe senere er jeg dog ute i heisen igjen, et merkelig syn må jeg nok være, for det vanker mange skrå blikk i min retning under kveldsvakta. 


Hjelp fra den enbente

En av de som forbarmer seg over meg er faktisk ikke en av mine skipskamerater men derimot en koselig liten enbent passasjer, som reiser alene på cruiset, han har jeg nevnt før en gang også. Han har nok vært ute i hardt vær før den karen der ja. Han rister på hodet og synes nok dette ser ille ut. 
En stund senere kommer han tilbake til min svidde figur og medbrakt har han en tube salve som han har sterk tro på skal lindre smertene mine. 
I alle de årene som har gått siden den gang har jeg sendt han mange varme tanker, - ikke bare hjalp salven, den helbredet også, heldigvis fikk jeg navnet på den. 
Hvis du som leser disse sidene her en gang blir skikkelig brent i sola, så skaff deg denne hvis den ennå eksisterer på markedet da...: ”KIP antiseptic Oil” produsert av Kip Inc. Los Angeles, California, USA. 

Senere på ferden ble en del av oss førstereis på 1. klassen bedre kjent med denne karen. Han hadde vært ute i hardt vær for en del år siden, han hadde visst vært  med som matros på en destroyer under den 2. verdenskrig. Under et angrep fra fienden gikk det riktig ille, han mistet delvis begge bena.

Vel tilbake til historien, - etter at jeg fikk lagt på et lag av kremen, føler jeg at jeg faktisk kan fungere sånn noenlunde normalt igjen. Hodepinen og alt det andre som fulgte etter min frivakt der ute på fordekket, var tross alt til å leve med på tross av huden som virket mer og mer for trang. Mange rare blikk fra forbipasserende gjorde ikke saken noe særlig mer fornøyelig. 
Heldigvis hadde jeg ett godt underlag fra de dagene som allerede var tilbrakt under solen her nede, så følgene ble på sikt kanskje ikke så katastrofale som de kunne blitt. 

 

 
 

Bank of Jamaica 
(høsten 1965)

---  O  ---

 

 

Kingston på Jamaica.

Vakta den kvelden var ikke noe særlig å skrive hjem om. Dagen etter - onsdag 20. - nærmet vi oss Kingston på Jamaica. Jamaica ja, dette stedet som de fleste har hørt mye om. Her oser hele øya av historie, en til sine tider brutal historie, men for alt et sted hvor opplevelsene står i kø for den som vet hva man vil oppleve. 
Selv ville jeg se mer av de ville rytmene som limbodanserne la for dagen, der de akkompagnert av den hissende rytmen fra trommer og instrumenter nærmest gikk på tvers av naturens lover for hva som er mulig før de gikk rett på ryggkulen. 


Denne dagen ble for meg en opplevelse på godt og ondt (moro og mindre moro), 
Det gode var blant annet alle de flotte opplevelsene, - de mindre festlige var alle de spesielle sideblikkene jeg fikk fra de som øyensynlig var helt overbevist om at jeg var albino. 
Noen annen forklaring kunne det ikke være - for jeg hadde rødsprengte øyne, var helt hvit i håret og skikkelig rosa på resten. De skulle bare visst de der. - Etter noen festlige timer ispedd noen kalde flasker lokalt øl var alt mye bedre. 
En tur langt bort fra der jeg slapp alle blikkene kom jeg til en gammel sukkermølle som en gang hadde vært slaveområde. Her hadde mennesker hatt et liv fylt med meget hardt arbeid og ellers forferdelige tilstander går jeg ut fra. Noen hvite turister gikk stille rundt å så på hvordan tingene så ut, selv følte jeg meg bare trist over denne opplevelsen.


Mørket faller på . . .

Timene går raskt når man er ute sånn på vidvanke, og mørket kommer ikke sakte slik vi her oppe i nord er vant til. Her er det slik at solen skinner og alt er flott, - plutselig forvinner sola ned i horisonten med en solnedgang som kan ta pusten fra de fleste - for så å etterlate de som beskuer alt sammen i et stummende mørke. Ja i hvert fall hvis du som jeg står langt ute på et jorde og glaner utover havet. 

Heldigvis er det ikke langt ned til byen og havet, - med mørket kommer også et litt kjøligere drag i luften. Og for meg som fra før av har mottatt mer sol og varme enn jeg har godt av føles det nå nesten kaldt. 
Alt er så annerledes nå her omkring, en og annen bikkje uler ett eller annet sted borte i mørket, en dør slamrer og et gult skinn innenfra lyser opp i alt dette fløyelsmørke. Noen unger sier ett eller annet til meg som jeg ikke fatter det spøtt av, ikke ser jeg dem heller det er jo så mørkt her at de med sin heller naturlige gode kamuflasjehud går fullstendig i ett med intetheten. 
Etter en stund på vandring begynner alt gradvis å forandre seg, mørket avtar, likeledes stillheten. Byens larm og med den lukten, forandrer alt. En opplevelsesrik dag nærmer seg slutten, Oslofjord ligger foran meg som et glitrende juletre ved kaia og snart slapper jeg av i køya nede i ”dyrehagan”.


Torsdag 21. oktober

Vi er ute på havet igjen, det er nok å gjøre, mange muligheter til å unngå å få fri slik at man kan komme ut på dekk og sole seg. Her skal det jobbes, dagen går og i morgen ja da kommer vi til siste anløpshavn som er Nassau, før skuta setter kurs nordover igjen mot New York.


 
 

Nassau - Bahamas
(høsten 1965)
 

 

Nassau

Fredag 22. oktober

Vi ankommer de gamle piratenes paradisiske tumleplass, her er det nok av rev, sandbanker og små øyer til å hjemme seg bort i for den som gjerne vil det.

I Nassau må vi bruke tender for å bli satt i land, - for mitt vedkommende så blir vel antakeligvis dette siste mulighet å besøke en karibisk øy på lang tid går jeg ut fra ... 
Ja denne turen angrer jeg virkelig ikke på at jeg ble med på, skjønt det var vel han i slekta til far som en gang senere i livet må takkes for min store lykke. Jeg tenker på alle de store opplevelsene jeg har fått være med på, på denne turen, alle de hyggelige og hjelpsomme ja også forståelsesfulle mennesker… vi nærmer oss brygga der vi skal gå i land, tenderen er helt full både av passasjerer og oss da, - Amerikabåtens glade gutter.

Inne på land driver en del kraftige negrer med sitt, en diger rusk tar i mot trossa og holder den stram slik at kompisene hans får festet den . På en eller annen måte møtes blikkene våre - han stor, svart og muskuløs, jeg lyslugget rosa og smilende. Han sender meg ett surt blikk og mumler noe uforståelig til meg i forbifarten. Selv kaster jeg bare et kort blikk tilbake og haster videre innover brygga mot land.


En siste kveld på by`n . . . havnelivet er ikke uten farer

Hele dagen går med til strandidyll og ivrig flørt med dattera til han jeg gjorde suksess med  den gangen med drinkene. Utpå kvelden så skiller vi lag, adressen hennes hjemme i Hamilton i nærheten av Detroit, har jeg lagt godt ned i lommeboka, aldri godt å si hva fremtiden vil bringe. 
Noen av vennene fra de nedre dekkene og jeg bestemmer oss for å ta en siste kveld på by`n. Vi finner oss en bar nede i havnekvarteret, ikke så langt fra der tenderen er fortøyd, det blir noen drinker og stemningen er høy. Likeledes blir vi kanskje litt høylytte selv også, plutselig får jeg øye på et kjent fjes, jo da ganske riktig den digre sorte negeren fra brygga, han kaster et enda surere fjes mot meg, ikke skjønner jeg hva galt jeg har gjort den karen. 
Ett par timer senere er det på tide å forlate etablissementet. Stemningen er på topp, vi må allikevel gå for tenderen skal snart gjøre siste tur ut til skipet. Der vi hybler av gårde mot døra ser jeg meg litt nervøst om etter den store negeren, han er ikke å se noe sted. Ute er det veldig mørkt, dårlig med belysning ned mot brygga. Vi plystrer for å holde mørket på avstand, det skulle vi ikke ha gjort for med ett så ser vi noen skygger foran oss, noen mindre og en diger. Det kan vel ikke være …jo så sandelig. De andre vennene forsvinner hver til sin kant med den farta, ja ikke skjønner jeg hvor de ble av. 
Foran meg tårner den digre truende og noe utydelig visler mot meg, jeg synes jeg hører noe om ett eller annet svin. Så med ett svinger neven mot meg, tror jeg at jeg ser i mørket, rent instinktivt slår jeg ut med min vestre hånd mot det som kommer mot meg og med min høyre hånd slår jeg vel helst i panikk rett mot noe jeg tror er et ansikt. For de hvite tennene hans kan jeg se i alt det mørke. En litt ekkel knasende lyd høres og selv føler jeg at ett eller annet skjer med hånden min. Et grynt og noen ramler bort fra meg og inn i mørket, selv legger jeg på sprang mot brygga som sender gjenskinn fra skipet der ute. Hånden min smerter helt opp til albuen.

I tenderen venter de andre, samt en del passasjerer. ”Hva skjedde”? spør kompisene, ”Jeg vet ikke riktig, jeg tror han ville stikke meg ned eller noe slik”, svarer jeg. Nå kommer reaksjonen og jeg har det ikke særlig godt en stund, de andre skjønner nok det. 
Hånda verker og her er det lys, så da jeg ser ned på den oppdager jeg at ringfingeren står rett ut og knoken over har begynt å hovne opp. Ute på båten bærer det rett ned til legekontoret, her blir det konstatert et lite brudd i knoken. Litt vanskelig å bandasjere, så jeg får beskjed om å holde hånden i ro noen dager. Det var også noen rare små hakk i knoken, de minte mistenkelig om tanngarden til en eller annen, ”Her er det best vi setter en stivkrampesprøyte, bedre å være på den sikre siden vet aldri hva han med tanngarden har spist forut”, sier den smilende legen. Merkelig at ingen spør hva jeg har vært med på tenker jeg, kanskje slike konsultasjoner er vanlige hos legen her nede i sjørøverland.

Den kvelden tenker jeg over hva jeg ikke skulle ha gjort på denne turen ned hit til Karibia, to av dem var å sole seg foran på luka  - det andre var å oppsøke skumle barer om kvelden med rosa ansikt.

 
 

Torghandel - Nassau på Bahamas
(høsten 1965)

 

 


Nye muligheter - og et festmåltid

En ny dag med nye muligheter kommer denne lørdagen den 23., været er som vanlig pent, nærmest ikke en sky og da er det fint å være innendørs. Om kvelden er det stor fest for passasjerene for nå nærmer cruiset seg slutten. Det virker som alle passasjerene har bestemt seg for å bruke opp resten av reisekassa denne og neste kveld, for nå hoper det seg opp med driks nede i lomma mi. Oppe i Club Oslo har som sedvanlig de mest våkne nattravnene det ekstra festlig ut i de små timer. Bossen og jeg avløser hverandre der inne av og til. 
Omsider forsvinner siste mann og nattmaten som vi har siklet på hele kvelden står faktisk urørt der borte på koldtbordet med plast over. Så etter at alt er ryddet bort, bærer det ned på D dekket til swimmingpool, hvor herremåltidet blir inntatt i stillhet.

Nå i etterkant så minnes jeg også at det ble i meste laget for en av de heller korpulente mannlige passasjerene om bord, han tok kvelden bokstavelig talt der nede mellom de vestindiske øyene, og tilbrakte resten av turen på kjølerommet til vi ankom New York.


Søndag 24. oktober

Søndag 24. blir som den forrige dagen, nå riktignok med ett kjøligere drag i luften, det er merkbart at vi har kommet lenger mot nord, hånda er bedre nå men fortsatt verker den en del, - lurer på hvordan han med tenna har det, kanskje han ikke hadde tenkt å slå meg ned i det hele tatt, vel så dårlig samvittighet har jeg dog ikke.


Sigaretter, Coca Cola og gitarspill

Om kvelden nede i mannskapsmessa kjøper jeg en kartong sigaretter, de gjeveste merkene er Chesterfield og Lucky Strike, ikke det at de smaker så innmari godt men det var slik da at de merkene, var de som de fleste ville ha. 
Prisen var latterlig lav, ja hva sier du om en pris på 17 kroner for en hel kartong sigaretter. Senere får jeg høre at den prisen slett ikke er så fantastisk som jeg trodde. Bossen hadde kjøpt kartonger til 1 ½ dollar ( ca 11 kroner ).   Coca Cola'n er også billig og den kjøper vi i kartonger med bokser, prisen husker jeg ikke nå men den var billig det husker jeg - og god å ha var den og. 
Om kveldene nede i kahytten i dyrehagen var en av mine romkamerater opptatt med å øve på gitar. Det var en pine å høre på ham, han hadde kjøpt gitaren og en liten forsterker oppe i New York før vi satt nesa nedover mot de vestindiske øyene. Han skjønte nok etter hvert at gitar det ikke var helt hans greie, så nå den siste kvelden før vi ankom New York igjen ville han gjerne selge hele greia, godt å ha noe cash for bruk i millionbyen. Selv synes jeg gitaren var fin og hadde god lyst på den, det var en ”planke” av merke Klira med en liten forsterker til. Etter en liten budrunde så slo jeg til og kjøpte vidunderet, enda bra turen nærmet seg sin endelige slutt for ellers hadde vel gitaren og jeg tatt følge over bord midthavs.

Det var en del dønninger nå oppover langs østkysten, noe ubehag merket ikke jeg mer og det var jeg glad for, lukta og varmen her nede var ikke den mest behagelige.

De passasjerene som jeg hadde hatt mest med å gjøre, var borte i heisen og takket for samværet det var hyggelig gjort og varmet faktisk mer enn driksen.  

 
 

New York og Frihetsstatuen
(høsten 1965)

 

Tilbake i New York

Mandag morgen 25. stevner vi inn mot New York oppover Hudson Riwer og så legger vi oss pent til ved Pier 42. Cruiset er over og passasjerene forlater oss, en liten prat blir det tid til med den vakre fra Hamilton, vi prater om å brevveksle og slikt noe, dessverre ble dette ikke noe av men, men livet går videre. 
Det blir en travel dag, mye å ordne, ”Oslofjord” skal om et par dager legge kursen mot moderlandet. Nye passasjerer og nye muligheter på alle måter.


Radio City Music Hall

Utpå ettermiddagen får jeg heldigvis fri, og da bestemmer jeg meg for å prøve å komme meg av gårde til ”Radio City Music Hall”. Denne gangen vet jeg veien og i dag har jeg god tid slik at jeg muligens ikke bare får se det røde lyset over billettluka og ikke resten av herligheten. 
Sist jeg var der borte ved billettluka tok jeg med meg et program som viste hvilke filmer som sto på plakaten for de nærmeste ukene. Filmen som nå blir vist er ”The Great Race”. De mest kjente skuespillerne som er med i filmen er Jack Lemmon, Tony Curtis og Natalie Wood.

Det er noen dager siden sist nå men så lenge jeg husker retningen så går det bra. Oppe i enden av Christopher Street (dette var jammen langt) kaster jeg ett blikk til venstre, så vidt jeg husker var den turen vi fra Otta tok til Times Square innmari lang og jeg har det i grunnen travelt nok. En av de lett gjenkjennelige Yellow cabene står  ved fortauet rett der borte og snart sitter jeg foran min tredje drosjetur i jungelen. Det blir en rask tur, farten her i de større gatene virker for meg svært høy, ikke slik som hjemme i Oslo. Snart svinger drosja inn ved siden av inngangen til storkinoen. 
Det er ennå god tid til forestillingen starter men for sikkerhets skyld kjøper jeg en billett nå med en gang. I kveld skal jeg virkelig oppleve noe jeg har hørt mange andre fortelle mye om. Showet før forestillingen er visst noe helt utenom det vanlige og finnes vel knapt noe annet sted, kanskje bare i Paris. 
Ved en kiosk utenfor kjøper jeg meg en pose pop corn og en Pepsi, det hjelper noe på den nagende følelsen i magen. Nei etter denne lette dietten blir jeg bare mer sulten, så snart står jeg med en stor hot dog i hånden, det hjelper. 
Dørene inn åpnes og den enorme salen fylles sakte men sikkert opp. Alt hva jeg før har hørt, strekker ikke til, dette er virkelig verdt hver cent. Filmen som kommer etter showet setter spor i hukommelsen min ( nå snart førti år senere, har jeg sett den både på kino og senere på video flere ganger, hver gang tenker jeg på denne kvelden i Radio City Music Hall ).

Etter at alle står ute på gateplanet igjen bestemmer jeg meg for og praie en drosje tilbake mot Pier 42. Min fjerde ( ja sånn bare for tellingens skyld ). Vel hjemme i min lune lugar kikker jeg litt i programbladet fra kinoen. Senere får jeg høre at Terje (bossen) også har vært der og sett den samme filmen.

Dagen etter var det bare å ta på seg arbeidstøyet og svette videre, i dag var det ingen landlov å få, i morgen letter vi anker med kurs for Norge. Fra en av kompisene i lugaren hører jeg at det er meldt skikkelig uvær de nærmeste dagene, typisk det at nå når vi skal hjem igjen så slutter herligheten med det samme helvete som vi startet med. (Hadde jeg visst hvor ille været  kom til å bli, så hadde jeg kanskje stukket av der og da).

 
 

Utsikt mot Chryslerbygningen
(høsten 1965)

 

 

Avreise fra New York

Avreise dag 27. oktober. Nye passasjerer har innfunnet seg og de aller fleste gleder seg til noen herlige dager til sjøs, de som ikke gleder seg er de som har hørt vær meldingen.

Her inne i havnebassenget er været meget bra og de som kan ta seg fri fra arbeidet, samler seg bak på dekket med fotoapparater og knipser i vei. Det er litt vemodig synes jeg der vi passerer Frihetsgudinnen og ser inn mot skyskraperne på Manhattan, vi passerer ”France”, ett enormt passasjerskip, dette skipet er på vei inn. ”Oslofjord” blir som en flue ved siden av denne kolossen, ( ”France” er det gamle ”Queen Elisabeth” som er omdøpt og har skiftet farge.  Flere år senere kom det samme skipet inn til kai ved Akershus festning i Oslo, nå igjen omdøpt og modernisert til ”S.S. Norway” ). De sorte og gule fergene krysser ”Upper Bay”, ja det er mye å suge inn, gudene vet om jeg kommer hit igjen. Når vi går under ”Verrazano- Narrows Bridge”, ser vi skyskraperne på Manhattan forsvinne bak Long Island.

De fleste trekker inn, det har blitt kjøligere og skyene har begynt å trekke innover. Selv knipser jeg videre med kameraet jeg fikk til komfen mange år før. Senere har jeg sett at ingen ting ser annerledes ut på disse bildene men minnene sitter her oppe under topplokket og de er gode å ha. En stund senere er jeg på plass i heisen igjen, de første nyankomne gjestene våre har allerede vært med og prøvekjørt den. Utover ettermiddagen ser vi fortsatt Amerika sine strender langt der inne, vi kjenner dønningene fra nord nå og det har frisknet til en del. Kvelden går og alt er som vanlig. Terje og jeg avslutter kvelden der nede på D – dekket, hvor vi fra vår lille benk med hvert vårt tartarsmørbrød i hendene ser at vannet i svømmebassenget beveger seg i takt med skipet. Livet er herlig og vi er på vei ut mot de store dyp ja utover der ”Titanic” hviler i dypet av ”blåmyra”.

 
   

Avskjed med New York

     
 
     
 

Fortsettelse følger om et par uker

 

... ...

Del 1 - Del 2 - Del 3 - Del 4 - Del 5 - Del 6 - Del 7 - Del 8 - Del 9 

Her kan du lese om 
Andre turer med Terje og Dag

(Web: G. Neverdal)

Bilder © Terje Floberg og Dag Haugaløkken
 

 

 

     
     
         


  

                   
               


Tips:

Dersom du vil ha større eller mindre skrift i teksten, venstreklikker du på dette ikonet i verktøylinja og velger ønsket skriftstørrelse:

Dersom dette ikonet ikke finnes i verktøylinja, kan du venstreklikke på "Vis" og deretter "Tekststørrelse" - du får da de samme valgmulighetene.

 

Bedrifter 

Kommunikasjon (Buss/Tog etc.)

Sport/Idrett/Foreninger/Lag

Forretninger

Reiseliv/Turisme

Stat/Fylke

Helsetjeneste/Legekontor

Sel Kommune

Utenlandske sider 

Hjemmesider

Skoler/Undervisning

Diverse (art. etc.)

 

 

www.norwegen1.com
www.links4students.com
www.grancanaria2000.com
www.otta2000.com
  
www.grytting.com

 

(Dette nettstedet har ikke ansvar for innholdet på de sidene det lenkes til)

© 

Start