|
Med
Terje og Dag på tur.
"Med den Norske Amerikalinjen til USA og de
Vestindiske øyer i 1965"
Del
8
v/
Dag Haugaløkken
Gatebilde fra Kingston på Jamaica
Høsten
1965
Bilder
© Terje Floberg og Dag Haugaløkken
(Web: Geir
Neverdal)
|
|
Andre
turer med
Terje og Dag
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Cristobal
- i Panama
Søndag
17. oktober, vi seiler inn til havnen i Cristobal. I dag har jeg landlov
igjen, her er det mye mer hektisk enn det var i Willemstad. Kanskje ikke
så rart for her i denne vika samler de fleste seg, ja faktisk alle de som
skal videre sørover mot Stillehavet. Flere skip ligger på reia og venter
på sin tur til å skifte osean, - selv rusler jeg rundt i byen og knasker
på en sukkerroe.
Det kommer en og annen regnbyge fra vest, bare deilig det for her er det
mye fuktigere og heller i varmeste laget synes jeg.
Kamfertrekiste eller alligator?
Noen flere suvenirer har jeg ikke plass til men det hadde vært fint hvis
jeg hadde hatt en av de kamfertrekistene som står utstilt i mange av de
butikkene jeg passerer. En mulighet er det at jeg kanskje kunne dra denne
gjennom gatene her og videre om bord på skipet, for der å slenge alt
ruklet oppi kista og glemme det hele til vi kom hjem igjen, da var det
ferdig emballert at på til.
Nei det blir med tanken, det er altfor varmt.
Bossen har for øvrig kjøpt en fin kiste her, får jeg høre senere.
Hvordan han har tedd seg med å få den om bord skulle det være artig å
høre mer om.
- Så derfor kjøper jeg heller ett par prospektkort og stapper de ned i
baklomma, - ett av dem viser en meget pen kamfertre kiste som en smilende
neger står ved siden av.
Noen meter bortenfor er det en fyr som selger utstoppede alligatorer,
store og små, - jeg vurderer saken litt og finner ut at en av de minste
ikke veier så mye så derfor skifter en liten tass eier. (Den står
støvet og grå oppe på en hylle bakerst i verkstedet mitt nå, omtrent
40 år senere).
Dagen heller og snart er det tid for avreise, neste havn er visstnok
Cartagena i Colombia men det er i morgen en gang.
Noe som slår meg er at her nede er alle så
vennlige, ingen kranglefanter av noe slag, det er litt rart synes jeg for
rasemotsetningene her nede har jeg hørt mye om og historier om nedslåtte
sjømenn i trange smug florerer ofte.
Vel min tur i havnen er snart over
og alt er bra.
Kvelden
kommer og tredemøllen er den samme.
Mandag
18. oktober, en rask tur ut på dekk før frokost i messa. Sola skinner
fra en høy himmel og et litt kjølig drag i skyggen av dekket over gir en
behagelig effekt.
Når jeg lener meg ut over rekka ser jeg i morgendisen land der fremme.
|
|
Bildet over er fra Bahamas
|
|
Cartagena
- i Colombia
Inne
i messa går praten livlig, en av reisefellene fra Otta og jeg prater
sammen over en kopp heller kruttsterk kaffe. Han har opplevd mye i de
havnene vi har vært innom, og vi bestemmer oss for å gå på oppdagerferd sammen når vi kommer inn til land.
Vi
vandrer av gårde på måfå, menneskemylderet er
nesten plagsomt, på en høyde over byen ligger det gamle fortet San
Felipe. Vandringen tar på og oppdagertrangen viker for lysten på ett
glass av det lokale brygget, dette får vi servert på en liten bardisk
plassert under noen skyggefulle palmer ved en park. Det kalde ølet lesker
utrolig godt. Senere trasker vi videre, nå atskillig lettere til sinns.
Tilbake
på Oslofjord igjen setter vi oss bak på dekket og slapper av i skyggen,
trett av all vandringen, i kveld er det atter selskapelig samvær for de
bedrestilte.
I
heisen blir det en travel kveld og oppe i Club Oslo er det en mer rolig
atmosfære senere på natten, der en rolig konversasjon foregår til langt
ut i de sene timer.
Når Terje og jeg trekker oss tilbake sitter det ennå
en tykkfallen eldre fyr der inne og smatter på en diger sigar.
Tirsdag
19. oktober
- kan det bli for mye sol?
I
dag har jeg fri hele formiddagen og jeg har tenkt å
tilbringe de timene ute foran på dekket, nærmere bestemt der foran på
”luka” hvor jeg var en dag for en tid siden. Ingen forstyrrer freden
som hersker her og det er så utrolig deilig å ligge med lukkede øyne og
la sola bake min fra før av heller lyse (brune) kropp.
Det kommer en litt
kjølende frisk bris inn fra stavnen og alt er herlig…..en eller annen
dytter til meg og noe jeg ikke fatter helt kommer til meg gjennom tåkehavet.
”¤%&#”, hæ ytrer jeg intelligent.
Det svir i pannebrasken og i
øynene og ellers så er alt det sviende jevnt fordelt over det meste av
kroppen.
”Erru gæern sover du her midt i sola, ja du får nok en fin
natt kan jeg tenke meg”,
- han som vekket meg har nok reddet meg fra noe
som kunne blitt skikkelig ille. Kroppen min er helt rødflammet og enkelte
steder virker huden altfor stram. Hodepinen er nesten det verste med det
hele.
Det bærer rett ned i lugaren, noe til å smøre på huden har jeg
ikke, og hva skal jeg gjøre med vakta i kveld?
Noe senere er jeg dog ute
i heisen igjen, et merkelig syn må jeg nok være, for det vanker mange
skrå blikk i min retning under kveldsvakta.
Hjelp fra den enbente
En av de som forbarmer seg
over meg er faktisk ikke en av mine skipskamerater men derimot en koselig
liten enbent passasjer, som reiser alene på cruiset, han har jeg nevnt før
en gang også. Han har nok vært ute i hardt vær før den karen der ja.
Han rister på hodet og synes nok dette ser ille ut.
En stund senere
kommer han tilbake til min svidde figur og medbrakt har han en tube salve
som han har sterk tro på skal lindre smertene mine.
I alle de årene som
har gått siden den gang har jeg sendt han mange varme tanker, - ikke bare
hjalp salven, den helbredet også, heldigvis fikk jeg navnet på den.
Hvis
du som leser disse sidene her en gang blir skikkelig brent i sola, så
skaff deg denne hvis den ennå eksisterer på markedet da...: ”KIP
antiseptic Oil” produsert av Kip Inc. Los Angeles, California, USA.
Senere på ferden ble en del av oss førstereis på 1. klassen bedre kjent
med denne karen. Han hadde vært ute i hardt vær for en del år siden,
han hadde visst vært med som matros på en destroyer under den 2.
verdenskrig. Under et angrep fra fienden gikk det riktig ille, han mistet
delvis begge bena.
Vel
tilbake til historien, - etter at jeg fikk lagt på et lag av kremen, føler
jeg at jeg faktisk kan fungere sånn noenlunde normalt igjen. Hodepinen og
alt det andre som fulgte etter min frivakt der ute på fordekket, var
tross alt til å leve med på tross av huden som virket mer og mer for
trang. Mange rare blikk fra forbipasserende gjorde ikke saken noe særlig mer
fornøyelig.
Heldigvis hadde jeg ett godt underlag fra de dagene som
allerede var tilbrakt under solen her nede, så følgene ble på sikt
kanskje ikke så katastrofale som de kunne blitt.
|
|
Bank of Jamaica
(høsten 1965)
---
O ---
|
|
Kingston på Jamaica.
Vakta den kvelden var
ikke noe særlig å skrive hjem om. Dagen etter - onsdag 20. - nærmet vi oss
Kingston på Jamaica. Jamaica ja, dette stedet som de fleste har hørt mye
om. Her oser hele øya av historie, en til sine tider brutal historie, men
for alt et sted hvor opplevelsene står i kø for den som vet hva man vil
oppleve.
Selv ville jeg se mer av de ville rytmene som limbodanserne la
for dagen, der de akkompagnert av den hissende rytmen fra trommer og
instrumenter nærmest gikk på tvers av naturens lover for hva som er
mulig før de gikk rett på ryggkulen.
Denne dagen ble for meg en
opplevelse på godt og ondt (moro og mindre moro),
Det gode var blant
annet alle de flotte opplevelsene, - de mindre festlige var alle de
spesielle sideblikkene jeg fikk fra de som øyensynlig var helt overbevist
om at jeg var albino.
Noen annen forklaring kunne det ikke være - for jeg
hadde rødsprengte øyne, var helt hvit i håret og skikkelig rosa på
resten. De skulle bare visst de der. - Etter noen festlige timer ispedd noen
kalde flasker lokalt øl var alt mye bedre.
En tur langt bort fra der jeg
slapp alle blikkene kom jeg til en gammel sukkermølle som en gang hadde
vært slaveområde. Her hadde mennesker hatt et liv fylt med meget hardt
arbeid og ellers forferdelige tilstander går jeg ut fra. Noen hvite
turister gikk stille rundt å så på hvordan tingene så ut, selv følte
jeg meg bare trist over denne opplevelsen.
Mørket
faller på . . .
Timene
går raskt når man er ute sånn på vidvanke, og mørket kommer ikke
sakte slik vi her oppe i nord er vant til. Her er det slik at solen
skinner og alt er flott, - plutselig forvinner sola ned i horisonten med en
solnedgang som kan ta pusten fra de fleste - for så å etterlate de som
beskuer alt sammen i et stummende mørke. Ja i hvert fall hvis du som jeg
står langt ute på et jorde og glaner utover havet.
Heldigvis er det ikke
langt ned til byen og havet, - med mørket kommer også et litt kjøligere
drag i luften. Og for meg som fra før av har mottatt mer sol og varme enn jeg
har godt av føles det nå nesten kaldt.
Alt er så annerledes nå her
omkring, en og annen bikkje uler ett eller annet sted borte i mørket, en
dør slamrer og et gult skinn innenfra lyser opp i alt dette fløyelsmørke.
Noen unger sier ett eller annet til meg som jeg ikke fatter det spøtt av,
ikke ser jeg dem heller det er jo så mørkt her at de med sin heller
naturlige gode kamuflasjehud går fullstendig i ett med intetheten.
Etter
en stund på vandring begynner alt gradvis å forandre seg, mørket avtar,
likeledes stillheten. Byens larm og med den lukten, forandrer alt. En
opplevelsesrik dag nærmer seg slutten, Oslofjord ligger foran meg som et
glitrende juletre ved kaia og snart slapper jeg av i køya nede i ”dyrehagan”.
Torsdag
21. oktober
Vi er ute på havet igjen, det er nok å gjøre, mange muligheter til
å unngå å få fri slik at man kan komme ut på dekk og sole seg. Her
skal det jobbes, dagen går og i morgen ja da kommer vi til siste anløpshavn som er Nassau, før skuta setter kurs nordover igjen mot New York.
|
|
Nassau - Bahamas
(høsten 1965)
|
|
Nassau
Fredag
22. oktober
Vi ankommer de gamle piratenes paradisiske tumleplass, her er det nok
av rev, sandbanker og små øyer til å hjemme seg bort i for den som
gjerne vil det.
I
Nassau må vi bruke tender for å bli satt i land, - for mitt vedkommende
så blir vel antakeligvis dette siste mulighet å besøke en karibisk øy
på lang tid går jeg ut fra ...
Ja denne turen angrer jeg virkelig ikke på
at jeg ble med på, skjønt det var vel han i slekta til far som en gang
senere i livet må takkes for min store lykke. Jeg tenker på alle de
store opplevelsene jeg har fått være med på, på denne turen, alle de
hyggelige og hjelpsomme ja også forståelsesfulle mennesker… vi nærmer
oss brygga der vi skal gå i land, tenderen er helt full både av
passasjerer og oss da, - Amerikabåtens glade gutter.
Inne
på land driver en del kraftige negrer med sitt, en diger rusk tar i mot
trossa og holder den stram slik at kompisene hans får festet den . På
en eller annen måte møtes blikkene våre - han stor, svart og muskuløs,
jeg lyslugget rosa og smilende. Han sender meg ett surt blikk og mumler
noe uforståelig til meg i forbifarten. Selv kaster jeg bare et kort
blikk tilbake og haster videre innover brygga mot land.
En siste kveld på by`n
. . .
havnelivet
er ikke uten farer
Hele
dagen går med til strandidyll og ivrig flørt med dattera til han jeg
gjorde suksess med den gangen med drinkene. Utpå kvelden så
skiller vi lag, adressen hennes hjemme i Hamilton i nærheten av Detroit,
har jeg lagt godt ned i lommeboka, aldri godt å si hva fremtiden vil
bringe.
Noen av vennene fra de nedre dekkene og jeg bestemmer oss for å
ta en siste kveld på by`n. Vi finner oss en bar nede i havnekvarteret,
ikke så langt fra der tenderen er fortøyd, det blir noen drinker og
stemningen er høy. Likeledes blir vi kanskje litt høylytte selv også,
plutselig får jeg øye på et kjent fjes, jo da ganske riktig den digre
sorte negeren fra brygga, han kaster et enda surere fjes mot meg, ikke skjønner
jeg hva galt jeg har gjort den karen.
Ett par timer senere er det på tide
å forlate etablissementet. Stemningen er på topp, vi må allikevel gå
for tenderen skal snart gjøre siste tur ut til skipet. Der vi hybler av gårde
mot døra ser jeg meg litt nervøst om etter den store negeren, han er
ikke å se noe sted. Ute er det veldig mørkt, dårlig med belysning ned
mot brygga. Vi plystrer for å holde mørket på avstand, det skulle vi
ikke ha gjort for med ett så ser vi noen skygger foran oss, noen mindre
og en diger. Det kan vel ikke være …jo så sandelig. De andre vennene
forsvinner hver til sin kant med den farta, ja ikke skjønner jeg hvor de
ble av.
Foran meg tårner den digre truende og noe utydelig visler mot
meg, jeg synes jeg hører noe om ett eller annet svin. Så med ett svinger
neven mot meg, tror jeg at jeg ser i mørket, rent instinktivt slår jeg
ut med min vestre hånd mot det som kommer mot meg og med min høyre hånd
slår jeg vel helst i panikk rett mot noe jeg tror er et ansikt. For de
hvite tennene hans kan jeg se i alt det mørke. En litt ekkel knasende lyd
høres og selv føler jeg at ett eller annet skjer med hånden min. Et
grynt og noen ramler bort fra meg og inn i mørket, selv legger jeg på
sprang mot brygga som sender gjenskinn fra skipet der ute. Hånden min
smerter helt opp til albuen.
I tenderen venter de andre, samt en del
passasjerer. ”Hva skjedde”? spør kompisene, ”Jeg vet ikke riktig,
jeg tror han ville stikke meg ned eller noe slik”, svarer jeg. Nå
kommer reaksjonen og jeg har det ikke særlig godt en stund, de andre skjønner
nok det.
Hånda verker og her er det lys, så da jeg ser ned på den
oppdager jeg at ringfingeren står rett ut og knoken over har begynt å
hovne opp. Ute på båten bærer det rett ned til legekontoret, her blir
det konstatert et lite brudd i knoken. Litt vanskelig å bandasjere, så
jeg får beskjed om å holde hånden i ro noen dager. Det var også noen
rare små hakk i knoken, de minte mistenkelig om tanngarden til en eller
annen, ”Her er det best vi setter en stivkrampesprøyte, bedre å være
på den sikre siden vet aldri hva han med tanngarden har spist forut”,
sier den smilende legen. Merkelig at ingen spør hva jeg har vært med på
tenker jeg, kanskje slike konsultasjoner er vanlige hos legen her nede i
sjørøverland.
Den
kvelden tenker jeg over hva jeg ikke skulle ha gjort på denne turen ned
hit til Karibia, to av dem var å sole seg foran på luka - det andre var å
oppsøke skumle barer om kvelden med rosa ansikt.
|
|
Torghandel -
Nassau på Bahamas
(høsten
1965)
|
|
Nye muligheter
- og et festmåltid
En
ny dag med nye muligheter kommer denne lørdagen den 23., været er som
vanlig pent, nærmest ikke en sky og da er det fint å være innendørs.
Om kvelden er det stor fest for passasjerene for nå nærmer cruiset seg
slutten. Det virker som alle passasjerene har bestemt seg for å bruke opp
resten av reisekassa denne og neste kveld, for nå hoper det seg opp med
driks nede i lomma mi. Oppe i Club Oslo har som sedvanlig de mest våkne
nattravnene det ekstra festlig ut i de små timer. Bossen og jeg avløser
hverandre der inne av og til.
Omsider forsvinner siste mann og nattmaten
som vi har siklet på hele kvelden står faktisk urørt der borte på
koldtbordet med plast over. Så etter at alt er ryddet bort, bærer det
ned på D dekket til swimmingpool, hvor herremåltidet blir inntatt i
stillhet.
Nå
i etterkant så minnes jeg også at det ble i meste laget for en av de
heller korpulente mannlige passasjerene om bord, han tok kvelden
bokstavelig talt der nede mellom de vestindiske øyene, og tilbrakte
resten av turen på kjølerommet til vi ankom New York.
Søndag
24. oktober
Søndag
24. blir som den forrige dagen, nå riktignok med ett kjøligere drag i
luften, det er merkbart at vi har kommet lenger mot nord, hånda er bedre
nå men fortsatt verker den en del, - lurer på hvordan han med tenna har
det, kanskje han ikke hadde tenkt å slå meg ned i det hele tatt, vel så
dårlig samvittighet har jeg dog ikke.
Sigaretter,
Coca Cola og gitarspill
Om
kvelden nede i mannskapsmessa kjøper jeg en kartong sigaretter, de
gjeveste merkene er Chesterfield og Lucky Strike, ikke det at de smaker så
innmari godt men det var slik da at de merkene, var de som de fleste ville
ha.
Prisen var latterlig lav, ja hva sier du om en pris på 17 kroner for
en hel kartong sigaretter. Senere får jeg høre at den prisen slett ikke
er så fantastisk som jeg trodde. Bossen hadde kjøpt kartonger til 1 ½
dollar ( ca 11 kroner ). Coca Cola'n er også billig og den
kjøper vi i kartonger med bokser, prisen husker jeg ikke nå men den var
billig det husker jeg - og god å ha var den og.
Om kveldene nede i kahytten
i dyrehagen var en av mine romkamerater opptatt med å øve på gitar.
Det var en pine å høre på ham, han hadde kjøpt gitaren og en liten
forsterker oppe i New York før vi satt nesa nedover mot de vestindiske
øyene. Han skjønte nok etter hvert at gitar det ikke var helt hans
greie, så nå den siste kvelden før vi ankom New York igjen ville han
gjerne selge hele greia, godt å ha noe cash for bruk i millionbyen.
Selv synes jeg gitaren var fin og hadde god lyst på den, det var en
”planke” av merke Klira med en liten forsterker til. Etter en liten
budrunde så slo jeg til og kjøpte vidunderet, enda bra turen nærmet
seg sin endelige slutt for ellers hadde vel gitaren og jeg tatt følge
over bord midthavs.
Det
var en del dønninger nå oppover langs østkysten, noe
ubehag merket ikke jeg mer og det var jeg glad for, lukta og varmen her
nede var ikke den mest behagelige.
De passasjerene som jeg hadde hatt mest med å gjøre, var borte i heisen
og takket for samværet det var hyggelig gjort og varmet faktisk mer enn
driksen.
|
|
New
York og Frihetsstatuen
(høsten
1965)
|
|
Tilbake
i New York
Mandag
morgen 25. stevner vi inn mot New York oppover Hudson Riwer og så legger
vi oss pent til ved Pier 42. Cruiset er over og passasjerene forlater oss,
en liten prat blir det tid til med den vakre fra Hamilton, vi prater om å
brevveksle og slikt noe, dessverre ble dette ikke noe av men, men livet går
videre.
Det blir en travel dag, mye å ordne, ”Oslofjord” skal om et
par dager legge kursen mot moderlandet. Nye passasjerer og nye muligheter
på alle måter.
Radio City Music Hall
Utpå
ettermiddagen får jeg heldigvis fri, og da bestemmer jeg meg for å prøve
å komme meg av gårde til ”Radio City Music Hall”. Denne gangen vet
jeg veien og i dag har jeg god tid slik at jeg muligens ikke bare får se
det røde lyset over billettluka og ikke resten av herligheten.
Sist jeg
var der borte ved billettluka tok jeg med meg et program som viste hvilke
filmer som sto på plakaten for de nærmeste ukene. Filmen som nå blir
vist er ”The Great Race”. De mest kjente skuespillerne som er med i
filmen er Jack Lemmon, Tony Curtis og Natalie Wood.
Det
er noen dager siden sist nå men så lenge jeg husker retningen så går
det bra. Oppe i enden av Christopher Street (dette var jammen langt)
kaster jeg ett blikk til venstre, så vidt jeg husker var den turen vi fra
Otta tok til Times Square innmari lang og jeg har det i grunnen travelt
nok. En av de lett gjenkjennelige Yellow cabene står ved fortauet
rett der borte og snart sitter jeg foran min tredje drosjetur i jungelen.
Det blir en rask tur, farten her i de større gatene virker for meg svært
høy, ikke slik som hjemme i Oslo. Snart svinger drosja inn ved siden av
inngangen til storkinoen.
Det er ennå god tid til forestillingen starter
men for sikkerhets skyld kjøper jeg en billett nå med en gang. I kveld
skal jeg virkelig oppleve noe jeg har hørt mange andre fortelle mye om.
Showet før forestillingen er visst noe helt utenom det vanlige og finnes
vel knapt noe annet sted, kanskje bare i Paris.
Ved en kiosk utenfor kjøper
jeg meg en pose pop corn og en Pepsi, det hjelper noe på den nagende følelsen
i magen. Nei etter denne lette dietten blir jeg bare mer sulten, så snart
står jeg med en stor hot dog i hånden, det hjelper.
Dørene inn åpnes
og den enorme salen fylles sakte men sikkert opp. Alt hva jeg før har hørt,
strekker ikke til, dette er virkelig verdt hver cent. Filmen som kommer
etter showet setter spor i hukommelsen min ( nå snart førti år senere,
har jeg sett den både på kino og senere på video flere ganger, hver
gang tenker jeg på denne kvelden i Radio City Music Hall ).
Etter
at alle står ute på gateplanet igjen bestemmer jeg meg for og praie en
drosje tilbake mot Pier 42. Min fjerde ( ja sånn bare for tellingens
skyld ). Vel hjemme i min lune lugar kikker jeg litt i programbladet fra
kinoen. Senere får jeg høre at Terje (bossen) også har vært der og
sett den samme filmen.
Dagen
etter var det bare å ta på seg arbeidstøyet og svette videre, i dag
var det ingen landlov å få, i morgen letter vi anker med kurs for Norge.
Fra en av kompisene i lugaren hører jeg at det er meldt skikkelig uvær
de nærmeste dagene, typisk det at nå når vi skal hjem igjen så slutter
herligheten med det samme helvete som vi startet med. (Hadde jeg visst
hvor ille været kom til å bli, så hadde jeg kanskje stukket av
der og da).
|
|
Utsikt
mot Chryslerbygningen
(høsten 1965)
|
|
Avreise
fra New York
Avreise
dag 27. oktober. Nye passasjerer har innfunnet seg og de aller fleste
gleder seg til noen herlige dager til sjøs, de som ikke gleder seg er de
som har hørt vær meldingen.
Her
inne i havnebassenget er været meget bra og de som kan ta seg fri fra
arbeidet, samler seg bak på dekket med fotoapparater og knipser i vei.
Det er litt vemodig synes jeg der vi passerer Frihetsgudinnen og ser inn
mot skyskraperne på Manhattan, vi passerer ”France”, ett enormt
passasjerskip, dette skipet er på vei inn. ”Oslofjord” blir som en
flue ved siden av denne kolossen, ( ”France” er det gamle ”Queen
Elisabeth” som er omdøpt og har skiftet farge. Flere år senere kom
det samme skipet inn til kai ved Akershus festning i Oslo, nå igjen omdøpt
og modernisert til ”S.S. Norway” ). De sorte og gule fergene
krysser ”Upper Bay”, ja det er mye å suge inn, gudene vet om jeg
kommer hit igjen. Når vi går under ”Verrazano- Narrows Bridge”, ser
vi skyskraperne på Manhattan forsvinne bak Long Island.
De
fleste trekker inn, det har blitt kjøligere og skyene har begynt å trekke
innover. Selv knipser jeg videre med kameraet jeg fikk til komfen mange år
før. Senere har jeg sett at ingen ting ser annerledes ut på disse
bildene men minnene sitter her oppe under topplokket og de er gode å ha.
En stund senere er jeg på plass i heisen igjen, de første nyankomne
gjestene våre har allerede vært med og prøvekjørt den. Utover
ettermiddagen ser vi fortsatt Amerika sine strender langt der inne, vi
kjenner dønningene fra nord nå og det har frisknet til en del. Kvelden går
og alt er som vanlig. Terje og jeg avslutter kvelden der nede på D –
dekket, hvor vi fra vår lille benk med hvert vårt tartarsmørbrød i
hendene ser at vannet i svømmebassenget beveger seg i takt med skipet.
Livet er herlig og vi er på vei ut mot de store dyp ja utover der
”Titanic” hviler i dypet av ”blåmyra”.
|
|
|
Avskjed med New York
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Fortsettelse
følger om et
par uker
|
|
... ...
Del
1
- Del
2
- Del
3 -
Del
4 - Del
5 - Del
6 -
Del
7 - Del
8 -
Del
9
Her
kan du lese om
Andre
turer med
Terje og Dag
(Web: G. Neverdal)
Bilder
© Terje Floberg og Dag Haugaløkken
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Tips:
|
|
|
Dersom
du vil ha større
eller mindre
skrift i teksten, venstreklikker du på dette ikonet
i verktøylinja og velger ønsket skriftstørrelse:
Dersom
dette ikonet ikke finnes i verktøylinja, kan du venstreklikke på
"Vis" og deretter "Tekststørrelse" -
du får da de samme valgmulighetene.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|