Med Terje og Dag ombord på 'Oslofjord' i 1965


Med Terje og Dag på tur. "Med den Norske Amerikalinjen til USA og de Vestindiske øyer i 1965" Del 5 v/ Dag Haugaløkken New York høsten 1965 The General Assembly Hall (UN) (Web: Geir Neverdal)
		Andre turer med Terje og Dag


		Onsdag - slektninger i FN bygningen? - Resultatet av et møte i Egypt. Morgenen etter - altså onsdag - etter alt det sedvanlige heftet om bord, var Terje og jeg raskt oppe i byen. Snart var vi oppe ved FN- bygningen, og det var visst muligheter for å delta på guidet tur rundt i bygningen. Noe vi la merke til da vi kom bort mot 1st Avenue at 44th St. var mye politi i gatene rundt bygningene der borte. Hjemme i Norge reiste en dame langt ut i familien til Egypt for en del år siden. Der nede i Egypt traff denne damen sin fremtidige mann, han var amerikaner og arbeidet i FN`s kontorer i Egypt. De giftet seg og flyttet til New York en stund senere. Denne damen og hennes familie hadde jeg hatt i tankene i ny og ne, men det var vel lite sannsynlig at det ble tid til et besøk i den korte tiden vi var i New York. Ikke hadde jeg adressen hennes heller. Nå hadde det seg allikevel slik at jeg visste hva hennes mann het og han arbeidet jo i FN. Kanskje kunne jeg gå i en informasjonsluke og spørre om de visste om han arbeidet her fortsatt? Omvisning Utenfor dørene til FN sto Terje og jeg, vi stilte oss opp i en lang kø med skuelystne som ville inn. Etter en ganske lang stund, ruslet vi etter guiden gjennom dette komplekset som vi hadde lært en del om hjemme på skolen. Store haller som var mer kjent enn de fleste andre ble vi også vist inn i. ”Trusteeship Council Chamber”, ”General Assembly Commitee Room” ( rommet der general- forsamlingen hadde møter ), ”Security Council Chamber” (sikkerhetsrådet). Dette rommet var designet av Arnstein Arneberg fra Norge og det store maleriet som pryder veggen var malt av Peter Kroho, også han nordmann.
FN-bygningen høsten 1965
		Er Bill tilstede? En svært interessant omvisning nærmet seg slutten. Ute i forhallen ble Terje og jeg enige om at jeg skulle spørre om mannen til min fjerne ”slektning” arbeidet her. En smilende ung dame i disken kunne fortelle at det gjorde han. ”Er det mulig å besøke ham?” spurte jeg. En kort stund senere fikk jeg greie på at han hadde kontor i 17.etg. og han ville svært gjerne at jeg kom opp. 17.etg. - et avbrudd i internasjonal storpolitikk Terje syntes dette var helt ok, han ville fortsette på sin vandring i byen, han ville også si i fra på båten at jeg sannsynligvis overnattet hos familien, og kom tilbake senere neste kveld. Vi gikk hver til vårt, og snart sto jeg i en heis som ga skikkelig fraspark. Oppe i 17. etg. var det lange korridorer og masse mennesker, en sikkerhetsvakt loste meg inn på et større kontor, hvor en hel skare mennesker snakket i munnen på hverandre. Da jeg entret rommet snudde de fleste seg mot døra jeg kom inn av og så spørrende på meg, litt nølende sa jeg ”morn, jeg er norsk og leter etter Bill”. Kun tause blikk og forundrede fjes lyste mot meg. På nytt prøvde jeg meg, denne gangen på engelsk, jeg hadde selvfølgelig i all min oppstemthet snakket på norsk. En røslig kar i 40-årene reiste seg øverst ved bordet og forkynte til de andre i rommet, at det var bare dette som manglet, avbrytelser hele veien. Taus nikking fra de andre. Så smilte han opp og kom mot meg med utstrakt hånd. På gebrokkent norsk forklarte han for meg at saken ikke gjaldt meg, men noen innpåslitne pressefolk som svinset rundt utenfor dørene. ”Åja” svarte jeg intelligent. Her var det en gemyttlig stemning, alle de tilstedeværende var nære venner og det var allerede ettermiddag. De andre gjorde seg ferdige med det de drev på med, mens jeg skuet ut av vinduene mot East River. Bill ringte hjem til Karin som kona hans heter, han fortalte om mitt besøk og at det ble en ekstra til middag. Long Island - Hjem til Karin og Bill Vi kjørte ut av storbyen og videre ut over Long Island i en stor van. Hjemme hos Karin og Bill var det landlig idyll og utenfor huset lekte ungene på en stor gressplen. Denne kvelden ble hyggelig og kanskje litt annerledes enn de jeg var vant til i det siste. Skikkelig hjemmelaget mat var en av tingene som jeg satt ekstra stor pris på. På båten var det.. la meg tenke meg om for å finne det riktige ordet…jo jeg husker særlig fiskepuddingen den var spesiell. Vel, her hos Karin, Bill og de tre småguttene ble jeg natta over. I løpet av kvelden kom det innom en del naboer som ville hilse på en ordentlig nordmann. Det ble også prat om cruiset som vi skulle ut på om et par dager, det var ikke fritt for at jeg gledet meg ekstra til dette. Det ville jo bli noe helt annet enn overfarten fra Norge. Det var allikevel - 2 dager til vi skulle reise og mye skulle oppleves her ennå. Karin og Bill lurte på om jeg ennå hadde vært på verdensutstillingen, de la ut om den og fortalt at det ikke var så langt dit fra deres hjem. Kvelden gikk og natta med, det var rett og slett herlig å legge seg i en ordentlig seng.
- Unisphere - Fountain of the Continents
		New York World`s Fair Dagen etter våknet jeg av latterhyl fra ungene, det var torsdag. I dag ville jeg prøve å komme meg ut til ”New York World`s Fair”. Bill måtte en tur til byen igjen også denne dagen og da tenkte jeg at hvis jeg ble med han inn til FN-bygningen, så ville det bli lettere for meg å finne frem via Subway-nettet til verdensutstillingen. En god ide, viste det seg senere. I bilen inn til byen satt også en nabo, en stor smilende og komplett kullsort neger. Han la ut om det meste og var en likandes kar. Inne ved FN tok jeg farvel, lovte å gi tegn fra meg og sende kort fra Jamaica. Det lå en nedgang til subwayene rett bortenfor FN-bygningen, på et stort skilt over trappene sto det med digre bokstaver: ”Let`s go to the fair! The lowest fare to the Fair. The best way to the Fair. The subway special. A happy World`s Fair holiday to you from the N.Y.Transit Authority”. Det var til å bli andpusten av. På en brosjyre som jeg fant nede i undergrunnen, leste jeg ”Follow the blue Arrow to the World`s fair”. Alt var lagt fint opp, og det skal de ha disse amerikanerne at system og orden det hadde de greie på. Toget var helt fullt, det var ikke mulig å bevege seg noe særlig. Mesteparten av togturen gikk over bakkenivå og det var mye fint å se på underveis. Været i dag var helt topp, sol fra klar himmel, i hvert fall her ute på Long Island. Da vi kom frem til messeområdet og sto foran inngangsportalen, så ga det et slikt enormt visuelt sjokk på grunn av sin størrelse at det nesten ikke kan beskrives. Her inne på området var det store avenyer som førte innover mot sentrum hvor ”logoen” ”Unisphere” var plassert. (en diger modell av jordkloden omkranset av ringer, et symbol på samhørigheten kloden over, ”Fountain of the continents”. ) Fra Gotham Plaza nedover ”The Americas” mot globen, videre derfra bortover ”Court of nations”, - området var digert og det var vanskelig å få oversikten. I nærheten så jeg en mulighet for meg til å få en videre horisont, en gondolbane som svevet høyt over hele messeområdet.
Gondolbanen
		Gondolbanen blir redningen Det ble en oppløftende tur, jeg blinket meg ut General Motors Futurama, ett kjempeanlegg og ”United States Pavilion”, blant mange andre. Etter turen stilte jeg meg opp i en kjempelang kø ( overalt i Amerika var det køer syntes jeg ). Denne køen var foran General Motors enorme hall, det skulle visst være et show av ett eller annet slag der inne. Joda ganske riktig alle som kom inn ble benket oppover et kjempestort amfi med plass til sikkert mange hundre. Nede på scenen ble det ene bilgliset etter det andre vist frem, en programleder ropte ut mye som jeg ikke fikk tak i - selv om hans røst runget ut av høytalerne over det hele. Ved siden av meg satt ett eldre ektepar, de var visst fra Nevada, jeg pratet litt med dem under forestillingen. De hørte at jeg var fra Norge og arbeidet på ett passasjerskip. ..Nede på scenen hadde programlederen begynt å rope ut følgende ”Hellow folk`s how are you all? Do we have some from Detroit here ? Maybe you can shout out where you come from all of you ?

		The man from 'Little Norway' Noen spede rop fra publikum nådde opp til oss som satt lengst fra scenen her oppe. Det eldre ekteparet ropte Nevada, og så dunket den eldre herren meg i siden og sa til meg at jeg skulle rope 'Norway'. Selv om jeg egentlig ikke hadde noen lyst til det ropte jeg 'NORWAY' høyt og rungende utover hodene på de foran meg, min stemme måtte bære godt for han på scenen vinket ivrig opp mot meg og svarte ”there is a man from Little Norway” Jeg hadde følelsen at alle snudde hodene for å få øye på meg der oppe, jeg likte meg ikke. Etterpå lurte jeg på hva han mente med , er det ikke ett sted oppe i nord som heter Little Norway, og ikke moderlandet over havet? Vel, vel showet var flott og minnerikt, jeg husker godt dette nå snart 40 år senere. Utenfor igjen passerte jeg også Danmark sin stand. En tur bort mot U.S. Space Park ble det også før jeg måtte tenke på returen mot byen og båten igjen En dag fylt av minner nærmet seg slutten. Subwayen mot Times Square hvor jeg byttet tog og videre fra Sheridan Square ned til båten gikk helt greit, ingen spesielle ting skjedde, til og med taxien som jeg tok sjansen på fra Sheridan gikk helt supert. Om bord på båten traff jeg Terje og vi pratet sammen langt ut over kvelden, han hadde også opplevd mye spennende. Nå begynte slitet, i morgen var det Fredag og vi skulle ut på sjøen igjen. Passasjerene kom tidlig og det var mye som måtte gjøres. Det var best å komme seg ned i loppekassa.
--- O ---
		Cruise Fredag morgen 1. Oktober kl 06.00. Avreise kl.09.00. Gjestene kommer Nystrøket bukse og jakke rett fra vaskeriet, blanke sko og nygredd sveis, ja alt var såre vel så langt. På min arbeidsplass i heisdøren hilste jeg alle de ferierende gjestene velkomne med mitt bredeste smil, det var rent så det gjorde vondt i ansiktsmusklene. Det var mange interessante mennesker som kom vandrende forbi. Noen bar preg av å være vant til kun det beste av all ting, andre skilte seg ut med litt sære klær, andre forsvant mer i mengden blant oss vanlige mennesker. Alle hadde de kanskje ett eller annet særtrekk som ganske sikkert vi pikkoloer kom til å legge merke til på cruiset som nå sto for døren. En yngre mann seilte forbi, på de lange tynne fingrene glitret det i gull og diamanter. Han var oldebarn til en skikkelig bikse fra Fordfamilien, litt av en type. Der kom det ett par med nesa i været, de hadde en ung vakker jente på slep, jeg smilte ennå bredere. Avreise En stund senere var nok alle passasjerene kommet om bord og det ble mer stille i området rundt heisen. Det hadde vært en travel økt før alle passasjerene hadde kommet og det var godt å kunne roe seg litt ned, derfor ruslet jeg opp i Club Oslo. To dype lange støt fra skipssirenen annonserte vår avgang, en så vidt merkbar risting gjennom skipet og vi beveget oss ut fra kaia.. Fra der jeg sto innenfor vinduene så jeg en av de lett gjenkjennelige oransje/sorte fergene som krysset Hudson River til New Jersey. Et merkbart lavere støt fra hornet på denne båten ”ønsket oss farvel”. Hvor lang selve seilingen ut sundet mot åpent hav egentlig var merket jeg nå. Ved vår ankomst hit for en knapp uke sammen var det kveld og opplevelsen over alt det landfaste og nye fikk tiden til å fly, nå var det derimot formiddag og inntrykket av det vi hadde vært med på i verdensbyen satt ennå nesten helt utenpå skinnet mitt. Nei det var vel på tide å returnere til heisen. Her var det like stille, det var selvfølgelig ikke så rart, passasjerene hadde sikkert ikke rukket å pakke ut ennå. En fettete flekk på panelet som anviste dekkene, utenfor heisen tiltrakk min oppmerksomhet. Den måtte bort, uhørt at så mye møkk fantes her… jeg begynte å lure på om det begynte å rable for meg. En myk klut gjemt innenfor døra til heisen kom frem og snart skinte messingpanelet som en sol. ”Jaså du står og gnikker” det var en av gangpikkoloene som hastet forbi, han forsvant fort bortover korridoren mot det ukjente.
Avskjed med New York - "France" på vei inn.
		Driks? Litt senere dukket bossen opp, han smilte med sitt mest oppmuntrende smil mot meg og spurte ”Har det vært mange passasjerer i heisen hos deg ennå da ? Har du fått mye driks? ” Jeg så langt på ham i all min ensomhet her jeg sto og beskuet den blanke messingen. ”Nei her har ingen vært ennå, alle ser ut til å være opptatt på lugarene”. ”Ja jeg har hatt mye å gjøre, fortsetter det slik blir jeg en meget holden mann når jeg kommer hjem til Norge, du skal se det Dag at det kanskje kommer en eller annen gjest innom heisen til deg utpå kvelden og,” han gliste uskyldig. ”Nå får jeg dra tilbake og bære mer bagasje, jeg skal bare ned på lugaren og tømme lommene for driks først” - ha, ha veldig morsomt. Etter at jeg igjen var blitt alene, dro jeg opp en krøllete lapp hvor reiseplanen var merket opp. Første havn vi skulle innom nede i Karibia var San Juan, hovedstaden på Puerto Rico. Ned dit ville skipet bruke noe over fire døgn, nå gjaldt det å stå på, - som Terje allerede hadde erfart satt pengene løst hos enkelte av passasjerene. Det ble kveld, på styrbord side glitrer det i lysene fra land langt der inne, sjøen er blikkstille og gjestene har pyntet seg til festmiddag i Norse dining room på B-dekket. Det er en jevn strøm av gjester som også vil nedover i skipets indre med heisen og jeg smiler så det gjør rent vondt i ansiktet. De fleste er opprømte over å være om bord, og spør om det meste, - noe vet jeg og noe kan jeg ingen ting om men svarer på beste vis, hvis jeg skjønner hva de vil vite. Gjestene Noen bærer preg av at de har vært ute på cruise mange ganger før, andre derimot har noe vanskeligere for å finne tonen, etter hvert så ”kjenner” vi hverandre alle sammen til en viss grad. Han fra Fordfamilien er en av de ivrigste til å kjøre heis, og driksen fra ham blir betydelig etter som dagene svinner hen. En eldre kar som reiser alene, viser seg å være en veldig omgjengelig kar. Etter som dagene går og vi seiler fra øy til øy får vi pikkoloene god kjennskap til ham. To eldre søstre fra midtvesten er ute på sitt første cruise, de spør mer enn ti vise kan svare men du verden for noen koselige damer. Ja i det hele tatt her er det mange greie personer, og at amerikanere er åpne mennesker det oppdager jeg fort, vi nordboere fra den andre siden av dammen, kan det av og til ta atskillig lengre tid å komme i kontakt med.

		Club Oslo høsten 1965

		Kveldens og nattens oppgaver Under middagen hersker det stillhet her ute i fellesområdene, Terje og jeg tar en tur oppover til de forskjellige dekkene. Det er en del rydding som må gjøres oppe i Club Oslo på soldekket. Her skal Terje og jeg servere nattmat og drikke, hver natt fremover. Det er mange natteravner som rusler rundt omkring senere på natta og mange står i stillhet ute ved rekka. Her sees fortsatt de funklende lysene fra land langt der inne til styrbord. Kl. 23.30 sharp disker ”bossen” og jeg opp med digre fat med smørbrød, digre skinker av ymse slag og drikke etter behov. Kaffe og te settes på varmeplater, før vi i stillhet passer på om noen ønsker betjening. Heisen har jeg nå stengt for natten. Noen betraktninger I årene som har gått siden turen med ”Oslofjord”, har jeg tenkt mye på hvor heldige vi var som fikk vårt arbeidssted akkurat der på 1. Klassen. Riktignok var det til tider slitsomt og det hører jo med - men vi opplevde mye som jeg ikke tror de andre reservemennene fikk anledning til å oppleve. Ja jeg vil gå så langt som å si at vår nærkontakt med passasjerene var veldig personlig. Det var ingen andre enn oss pikkoloer og annet lugarpersonell som fikk en slik kontakt, ja bortsett fra en av våre kollegaer da, - han var en ivrig sjakkspiller og av alle ting så var det en sjakkglad amerikansk passasjer som hadde samme lidenskap som han. Selv hadde han ingen i sin bekjentskapskrets med på turen som spilte sjakk, og i sin frustrasjon over å måtte tilbringe 3 uker nede i Karibia uten ett spill, hadde han gått til purseren og spurt om det var en eller annen av mannskapet som kunne bistå ham med ett spill i ny og ne. Denne personen var muligens en betydningsfull person - for jeg kan ellers vanskelig tenke meg at hans mulighet til å få etterkommet ett slikt ønske var særlig stor. På en eller annen måte fikk allikevel vår kollega greie på at en med sjakkegenskaper var ønsket opp til Henriksen (stuerten). (Jeg nevner ikke vår kollegas navn her i reisebrevet, - han sitter muligens og spiller sjakk ett eller annet sted i disse dager også, og det ikke sikkert han vil like å få sitt navn på trykk). Vår pikkolokollega fikk iallfall jobben og så vidt jeg vet tilbrakte han hver ledige kveld ved sjakkbordet. Han fikk i hvert fall nærkontakt og sikkert en fin ferie i Vestindia. Fristende gode rester ”Bossen” og jeg serverte og hjalp natteravnene så godt vi kunne. De smørbrødene vi serverte var uforglemmelige, selv hadde jeg ikke opplevd slik servering før. Og det som var så forsmedelig oppdaget Terje og jeg, var at det som ble igjen på fatene (av smørbrød) og det var av og til nesten fulle fat, - ja det gikk rett i avfallsdunkene. Det som var igjen av skinkene - ja de større delene, de pakket vi pent inn og la på kjøling til neste natt. Selv var det ikke alltid at den maten vi fikk servert i mannskapsmessa var så veldig god synes jeg. Ikke misforstå, men når vi her så at det som ble igjen etter nattmaten gikk rett i dunken, og vi selv ikke var altfor mette på forhånd, ja da var det fristende å forsyne seg av restene når vi bar dem ut, og det gjorde vi. Verdensproblemer løses på D-dekket Etter som cruiset gikk sin gang, fant Terje og jeg ut at vi kunne ta heisen ned til D-dekket og swimmingpoolen. Der var det stengt for natten. Vi hadde ikke lov til det, men her nede hadde vi mange fine stunder med super mat og her la vi planer for fremtiden, mange ”verdensproblemer ” ble løst der nede på D- dekket. En pinlig episode - Slutt på pikkolokarrieren? De første dagene på cruiset skiller seg ikke nevneverdig ut fra hverandre og er vel ikke så mye å snakke om, ja rent bortsett fra en episode da som til de grader var så pinlig at jeg gremmes. Her er soga kort fortalt. Lørdag kveld før middagen, gjestene var kledd til atter en storslagen festaften. Her kom de anstigende med det fineste utstyr de hadde (regner jeg med). De fleste kortet ned ventetiden før middag oppe i vinterhagen (garden lounge ). Noen med en aperitiff før middagen. Vi pikkoloer som hadde anledning til det ilte til og fra med forskjellige drikkevarer, det var et svare strev. Vinterhagen var utformet slik at det var ett lite trinn opp til en hesteskoformet sittegruppe som strakk seg hele skipet rundt her under brua. Manila-møbler og grønne store planter utgjorde det hele. Der foran meg - som kom svettende med ett lite serveringsfat fullt av drikkevarer, - satt den nydelige unge jenta sammen med sin foreldre, ja de jeg så dagen før da de kom om bord. Hun, med ett blendende smil mot meg (tror jeg ), iført en fotsid kjole og med smykker og stas, moren hennes like skinnende og faren med midnight-blue smoking og med en diger Havanasigar i munnen. I forbifarten tar den grumme fader opp bestilling på iste og Campari. Noen minutter senere kommer jeg ilende tilbake med det lille runde brettet fullt med glass elegant i hånden, og ser selvfølgelig ikke det lille men svært tilstedeværende trappetrinnet… - brettet med innhold farer elegant gjennom luften og lander perfekt rett i fanget til den grumme fader, sigaren ryker ikke mer ser jeg fra min plass nede mellom benene til familien. Tausheten er til og ta og føle på. ”No livnar det i lundar” som det heter i sangen, fra alle kanter kommer det flyende pikkoloer med bøtter og kluter, ikke skjønner jeg hvor alle kommer fra der jeg i all min elendighet ligger nede og prøver å komme til sans og samling igjen. Familien rundt meg er først meget tause før jeg hører en knisende latter etterfulgt av grynt fra faderen. Datteren besørger latteren. Det var det tenker jeg, her og nå opphører nok mitt engasjement ved NAL. Datterens sprudlende latter hjelper ikke noe på hvordan jeg føler meg, - nummen og følelsesmessig sjokkskadet, er vel mer passende. Faderen reiser seg opp og forsvinner ut av døren med dryppende smoking. Selv husker jeg ikke nå helt hvordan det hele fortløpende skjedde men summa summarum, jeg hørte ikke noe mer om episoden, bortsett fra at jeg etter gjentatte unnskyldninger til slutt fikk smilet frem igjen hos familien, - de forsikret at de hadde tatt med flere klær som passet til omstendighetene. Omsider var det natt og stillheten senket seg over skipet, motorenes svake risting gjennom skipsskroget sendte meg inn i søvnen.
... ... Del 1 - Del 2 - Del 3 - Del 4 - Del 5 - Del 6 - Del 7 - Del 8 - Del 9 Her kan du lese om Andre turer med Terje og Dag (Web: G. Neverdal) Bilder © Terje Floberg og Dag Haugaløkken









	Tips:
	Dersom du vil ha større eller mindre skrift i teksten, venstreklikker du på dette ikonet i verktøylinja og velger ønsket skriftstørrelse: Dersom dette ikonet ikke finnes i verktøylinja, kan du venstreklikke på "Vis" og deretter "Tekststørrelse" - du får da de samme valgmulighetene.