Med Terje og Dag ombord på 'Oslofjord' i 1965


Med Terje og Dag på tur. "Med den Norske Amerikalinjen til USA og de Vestindiske øyer i 1965" Del 6 v/ Dag Haugaløkken Strand ved Castries på St Lucia - en av 'The Windward Islands' Høsten 1965 Bilder © Terje Floberg og Dag Haugaløkken (Web: Geir Neverdal)
		Andre turer med Terje og Dag


Her kan du finne informasjon om de enkelte vestindiske øyene 1 Her kan du finne informasjon om de enkelte vestindiske øyene 2 Flere kart over området		Søndag - frivakt Søndagen var vel som de fleste andre så vidt jeg husker, vi var nå kommet langt ut til sjøs for lenge siden, og landkjenning hadde vi ikke lenger. Det er blikkstille og sola varmer godt, det er deilig å slikke sol og det gjør de fleste av oss når vi har frivakt. Frivakta tilbringer vi akter, ute på A – dekket, der er det bare tillatt for mannskapet, og her er det til sine tider ganske fullt av solhungrige slitere. I det fjerne, fortsatt mot styrbord ser vi små øyer. En av de mer bereiste kelnerne sier at det er Bahamasøyene. Dagen og kvelden går, om natten - etter vår nattservering i Club Oslo er det ikke mye til overs på mat fatene, kun to tartarsmørbrød. Nede på swimmingpooldekket ”heller” vi smørbrødene i oss. I overimorgen er vi i Puerto Rico hvis alt går etter planen. En urolig natt Motorduren langt bak i skipet dysser meg inn i søvnen der jeg en stund senere ligger i køya i 'dyrehagen'. Hva jeg drømte den natta husker jeg ikke, - kanskje var det noe uhyggelig, kanskje ikke - men med ett så var jeg våken. Det var stupmørkt i lugaren, rundt meg hørte jeg at de andre sov. Allikevel var det liksom noe som var annerledes men hva var det egentlig? ... Da kom jeg på det, utenom de andres jevne pustelyder var det helt stille. De svake vibrasjonene fra motorene var borte og jeg merket raskt at vi lå stille. Vi skulle ikke legge til kai før i morgen, tirsdag, selv om det nå var natt så var altså dette natta til mandag. Hva foregikk? De andre våknet etter hvert de og, etter at jeg slo på nattlyset i lugaren. Klokka viste ca. 02.00, - her kunne vi ikke ligge og gruble lenger. En stund senere var vi ute i de trange korridorene der vi traff andre som og lurte på det inntrufne. Der kom Terje, han som min overordnete visste sikkert hva som foregikk. Ja, han hadde noe nytt, men det var ikke mye han kunne fortelle. Kvelden før hadde han hørt tale om at skipet hadde lagt inn på en ny kurs, visstnok for å komme ett amerikansk marinefartøy tilhørende kystvakten til unnsetning med et eller annet. Vi rasket på for å komme oss opp til rekka, her opp var det mange skuelystne allerede. Vi lå stille i den blikkstille sjøen, rett ved siden av oss, ja sånn ca. 100 meter bortom styrbord side lå det ett marinefartøy med kanoner og det hele. En ”lettbåt” var satt på vannet og kom mot oss, lyskastere gjorde det mulig å se det som foregikk. Da lettbåten la til inntil skipssiden vår, ble en vinsj heist ned og snart kunne vi se en båre ble heist om bord. Det var en hektisk aktivitet og snart var lettbåten på vei tilbake mot marinefartøyet. Lyskasterne ble slukket og snart var begge skipene på vei igjen. Noen korte støt med hornene fra begge skipene og så var det bare noen lys som snart forsvant som vitnet om vårt møte. Morgenen etter var det naturlig nok nattens hendelse som var tema i mannskapsmessa.
Livbåtøvelse på Oslofjord (1965)
		Blindtarmbetennelse Grunnen til at vi hadde fått denne ekstra passasjeren om bord, var at han hadde fått akutt blindtarmbetennelse. På marinefartøyet hadde de ikke operasjonsstue, det hadde vi - og utdannet kirurg i tillegg. Vi var heller ikke så veldig langt unna dem. Den syke ble visstnok straks operert hos oss og alt gikk fint. Den nyopererte ble med oss til San Juan, skipet vårt klappet til kai nesten et døgn forsinket, sent natt til onsdag, vi fikk ikke vært her den tiden vi egentlig skulle. Den syke ble fraktet i land på båre og kjørt bort, - vår redningsdåd ble visstnok behørig omtalt i amerikanske media senere. Det ble skrevet at vi hadde reddet livet til den syke. San Juan (Puerto Rico) Tvilsomme havnekneiper - Pernod og ... - Merkelig nok fikk de som ville av oss mannskapet gå i land for å ”strekke” på bena. Terje ble om bord så vidt jeg husker, selv var jeg i land med de fra Otta. Det var stupmørkt og vi ble advart mot å frekventere noen av de mange kneipene der nede i havneområdet. Det var ellers et lugubert område med både fulle og kranglete personer fra mange forskjellige nasjoner der. Nå i dag lurer jeg litt på hva vi tenkte på den natta der nede i havnekvarteret. Vi dro selvfølgelig på bar, og klientellet der - vel jeg vet ikke hva jeg skal si om dem. Kjøpte for øvrig noen postkort fra øya, hvit sandstrand og palmer. Tenkte å sende ett hjem til gamlelandet, det ble det selvfølgelig ikke noe av, kortet har jeg her hjemme i minneboken min. Etter 3 – 4 drinker på barkrakken, skulle vi av gårde igjen. Da skjedde det noe ”merkelig” bena ble liksom borte under meg. Rå latter fra de rundt, en del uklare hendelser senere så var vi igjen om bord på båten, jeg med skikkelig hodepine og ikke fullt så selvsikker. Selv lurte jeg på hva jeg hadde drukket. - En som var med på land , fortalte at pernod og vodka ikke er noe godt valg sånn sent på natta, selv var jeg helt enig. ALDRI MER… - Tilbake i køya noe senere. Dagen derpå En eller annen ristet meg i skulderen, ”au” gryntet jeg da nesa ble dratt mot ”sengehesten”. Det var morgen, formen var så som så. En forholdsvis kald dusj gjorde susen, og så var det rett på jobb med ett rødt eple i lommen og noen tørre kjeks, de hadde jeg gjemt siden sjøsyken var som verst over Nord-Atlanteren. Noe mer føde kom ikke på tale. --- O ---
Sint. Maarten Phillipsburg (1965)
World Factbook - Jomfruøyene		*Jomfruøyene* Denne dagen var en merkedag, vi var snart på vei til ”Jomfruøyene” (Virgin Islands) St. Thomas var vår første havn, nå, i dagslys, formen var oppadgående. Vi fikk landlov og det var jammen godt for som sagt, formen var oppad gående bokstavelig talt, og ikke noe mer. Charlotte Amalie var den gang i 1965 en forholdsvis ”søvnig” by, fargerike bygninger med tydelig islett fra kolonitiden. Mange gatenavn hadde nordiske navn, ikke så rart kanskje, for Danmark hadde i sin tid rådet over denne øygruppen, senere hadde flere andre nasjoner regjert her. Nylonskjorter og såpe? I dag ruslet jeg gatelangs og hadde med meg fotoapparatet mitt, jeg holdt svært godt fast i dette. Her var det et mylder av fargerike personer. Det var tydelig at innbyggerne på forhånd visste at et cruiseskip skulle ankomme, og nå var det salgs boder ute på hver eneste gate og nær sagt på hver ledige flekk. Det gikk i stråhatter – utskårne figurer – kister med fine utskjæringer – utstoppede alligatorer (eller kanskje det var kaimaner, jeg vet sant og si ikke) – bongotrommer – store konkylier og skjellkjeder osv. Borte ved ett bord ser jeg en av mannskapet fra båten, han gestikulerer, prater og står i. Nå vrenger han av seg skjorta og forsyne meg gir han den til dama bak bordet. Snart stiller jeg meg opp rett bak han og følger med. Hvorfor ga han skjorta si bort? Nå drar han også opp noe fra lomma si, det er to såpestykker. Hun bak bordet smiler og tar i mot. Dette skjønner jeg ikke noe av, vel jeg vandrer videre. En forfriskende dukkert . . . Dette er Karibia og alle de nye inntrykkene er overveldende. Det er ulidelig varmt, nede ved sjøen er det hvite strender og palmer. Flere innfødte rusler langs stranden, en og annen lys rosa turist vasser litt lenger ute. Ett nett ”stenger” de badende inne fra det som er utenfor, her er det muligens sterke havstrømmer. Selv rusler jeg utover mot ett nes langt der fremme, her er det ingen andre mennesker, bare kritthvit sand og palmer, det er så pent å se på at det er vanskelig å rive seg bort fra det hele. Nei jeg må uti det turkisfargete vannet som her ikke er så langgrunt. Vannet er herlig, for en opplevelse, for en fryd, himmelen er blå og alt er så til de grader ubeskrivelig vakkert. I nærheten inne på land som nå er en ca. 15 – 20 meter inne, oppdager jeg noen innfødte unger som vinker ut til meg og roper noe som jeg ikke skjønner noe av der jeg bare har de små bølgene rundt meg. Når jeg snur meg rundt på magen igjen og svømmer innover mot land, hører jeg hva de roper ”shark – shark”, hvorfor roper de det mon tro? ”Danger, no bathing” Snart kjenner jeg fast grunn under føttene, svømmeturen var herlig. Ungene peker på ett gammelt rustent skilt som bærer ordene ”Danger, no bathing”. Langt der borte mot byen og innenfor nettet er det derimot ett yrende liv med badende. Med ett sjokk går det opp for meg at det her utenfor nettet ikke bare er sterke strømmer som er faren men også muligheter for å få nærkontakt med haier. Litt beklemt vinker jeg til ungene og rusler innover mot byen igjen nå lenger inn på land. Forsyne meg der ligger det ett haikadaver også - dratt opp ved en palmerot. Det hadde vært noe å møte der ute, kadaveret er vel omtrent ett par meter langt.
Dag på stranden (St Thomas høsten 1965)
		Dyre drinker Inne i byen igjen, - om bord på skipet - leste jeg om en berømt sjørøverkaptein som hadde en festning her. Det viser seg at det meste av den nå er bygd om til et hotell, men fortsatt peker de gamle kanonene truende utover sjøen. Trett av all vandringen, ”snubler” jeg nærmest inn på en restaurant. Her bestiller jeg en kald og derfor forfriskende drink, hva den består av vet jeg ikke, men god er den. Da jeg skulle betale fikk jeg nesten sjokk, dette er nok en finere restaurant, men allikevel trodde jeg at ikke at prisene var så høye, 3 ½ dollar skulle bartenderen ha. Jeg dro opp en 5-dollarseddel og ville være litt spandabel og sa ”Det er i orden”. Bartenderen satte noen store øyne på meg og takket meg så det nesten virket litt rart. Stedets navn er ”Steve's” det har visst engang vært eid av en danske. Nylonskjorter og såpe - del 2 Gulvflisene som stolen jeg sitter på er plassert over er danske, hører jeg av en annen av mine reisekollegaer. Han har sittet ute og slikket sol. Det synes, - hans ikke altfor brune kropp har nå antatt en lyserød tone. Vi prater om litt forskjellig og så nevner jeg han jeg så borte på markedsplassen, han som ga bort skjorta si, og såpestykkene. Stor er min undring når han forteller at her nede på disse øyene så kan man kjøpe eller bytte til seg det meste. En ting som det derimot er vanskelig å få tak i, og som står høyt i kurs hos de innfødte er skjorter, damestrømper og andre tekstiler som er produsert i nylon, og som visstnok står høyt i kurs. Parfymert såpe, slik vi har, har de heller ikke her nede, dette går også raskt unna for de som måtte by slike varer frem. Her nede kan slike produkter bli en meget god betalingsmåte, penger betyr mindre da. Valutaproblemer I det vi skal bryte opp legger jeg merke til en ny ting, han betaler med noen sedler som ikke jeg har sett før, da kommer sjokket, det er ikke rart bartenderen takket meg på den måten han gjorde i sted da jeg skulle betale for min drink. Her nede er EC Dollar ( øst karibiske ) betalingsenheten og jeg har betalt med U.S Dollar. Det går ca. 5 EC dollar på 1 U.S. Dollar. Ikke rart han ble glad. Jeg føler meg dum, etter nye kalkulasjoner kommer jeg til at bartenderen skulle ha 3 ½ EC Dollar, Jeg betalte ca. 23 EC Dollar for mye. Igjen må jeg minne min leser om at dette var i 1965, i dag er visst myntenheten USD. Min reisefelle har vært her før, vi rusler mot ”Oslofjord” igjen. Enda bra jeg ikke har kjøpt noe mer enn den drinken, en liten trøst er det jo at jeg ikke fikk selskap av en hai da jeg var ute og svømte på egen hånd. Neste dag skulle vi ankomme Philipsburg på Sint. Maarten. Kvelden om bord forløper rolig og normalt, Terje og jeg serverer nattmat, før vi går til køys er vi ute på dekk og nyter den varme natten og ser stjernene som glitrer over oss, her er det helt andre konstellasjoner enn de vi er vant til i Norge. Terje har også hatt en fin dag på St. Thomas, litt beklemt forteller jeg ham om min fadese med valutaen. --- O ---
Sint Maarten (1965)
World Factbook - Sint Maaren		*Sint. Maarten* (del av de nederlandske Antillene) Torsdag 7. Oktober, skipet glir sakte mot land, her er det for langgrunt til at skipet kan legge til kai. Her må vi ligge på ”reia”, Snart ser vi en hel del mindre båter som er på vei ut fra land mot oss. Innfødte med båtene fulle av gjenstander som de vil prøve å selge til oss. Forretningene har allerede begynt å blomstre når ”Tenderen” (en større lettbåt med motor som blir brukt til å frakte passasjerer og mannskap inn til land der det er for grunt inne ved kaiene) settes på vannet. Passasjerene går i båten først, nedover en stige som er firt ned langs skutesiden. Snart er det vår tur, vi sliterne. Noen passasjerer som muligens ikke skal i land står der oppe, høyt over hodet vårt, de kaster ut ett eller annet, i farten oppfatter jeg ikke hva de kaster men så skjønner jeg det at det er mynter. De toskene skjønner ikke at dette kan være farlig for de stakkarene som stuper ut og ned i dypet for å sikre seg myntene. Heldigvis kommer alle opp igjen, ja det er forresten bare ett par unge gutter som tar sjansen på den noe risikable måten å skaffe seg en ekstra skjerv på. En av guttene gliser opp mot rekka der de som kastet veiver med armene ned til dem. Landlov har jeg fått i dag også, på vei ned i tenderen som er helt full kommer jeg i snakk med datteren til han som fikk drinkene i fanget her om kvelden. Byttehandel Inne på land blir vi igjen ”overfalt” av selgere. De fleste som er med i båten har kun shorts og T-skjorter på. Selv er jeg innpakket med ett ekstra lag tøy. Det er ikke fritt for at den skjønne datteren ser litt betenkt ut. I dag skal jeg prøve lykken med bytteartikler. Oppe på land tar det ikke lang tid før jeg faktisk er ribbet til skinnet, dette gikk lettere enn jeg hadde trodd. Senere på dagen bringer jeg med meg om bord 3-4 halskjeder lagd av muslinger og skjell, en stor solhatt og Bermudashorts, noen små utskårne figurer i tre, en stor konkylie og diverse andre suvenirer. To flasker med kokoslikør (som jeg fikk problemer med å få om bord). Jeg fikk drikke så mye ananassaft jeg ville ha og spise så mye jeg orket av lokale godterier. Det var rart jeg orket å bære hele herligheten rundt i smugene i den ganske trykkende heten hele dagen.
Sint Maarten (1965)
		Philipsburg Sint. Maarten er ganske spesiell på mange måter, det lille riket tilhører Windwards Islands (Nederlandske og franske Antiller ). Philipsburg er hovedstaden, og den ligger på en smal sandbanke mellom havet og Great Salt Pond. Hovedstaden har 2 hovedgater, Front Street og Back Street. Språket her er Papiamento ( blandingsspråk av spansk og nederlandsk). Her var det herlig å være, litt sval vind kom inn fra begge kanter og solen føltes ikke så intenst varm. Strandlivet er ikke å forakte En del passasjerer er på vei til en av badestrendene, ja her kan du sikkert hoppe ut i bølgene overalt, allikevel følger jeg etter de andre, det er sikkert tryggere, haier og alt det andre skumle tatt i betraktning. Vi ankommer en nydelig badestrand, ”Little Bay” er navnet, her ligger det ett hotell med mange små hus som sikkert blir leid ut. På ett bilde foran resepsjonen ser jeg ett fjes jeg kjenner igjen. Tony Curtis, jeg leser at blant mange andre berømtheter så er han en som ofte er her, ja reklamens makt er omfattende. Her er det tydeligvis fullt opp med amerikanere, det høres på dialekten. Stranden er innbydende, her leier jeg en solseng og kjøper en forfriskende fruktdrikk. Under mine halvt lukkete øyelokk ser jeg mange skjønnheter nede på stranden, ett par nydelige jenter smiler bort til meg der jeg ligger og smaker på saften min, jeg føler meg helt topp, dette er topp, kanskje går jeg for en turist eller kanskje noe annet, ikke vet jeg men de to jentene legger seg ned rett bortenfor og snart får jeg greie på at de er her nede på ferie med familiene sine. Selv forteller jeg som sant er at jeg kommer fra Norge og er med som mannskap på ”Oslofjord” som ligger der ute bak den lille øya rett utenfor stranden. En trivelig dag på stranden med interessant selskap Ettermiddagen kommer, det er på tide å komme seg av gårde til storbåten som skal frakte oss ut til båten igjen. Nå kjenner jeg at sola har tatt på, på veien tilbake begynner det av alle ting å striregne, nær sagt fra klar himmel . Dette er rett og slett forfriskende og alle de rundt meg ser ut til å sette pris på avvekslingen i været de og. Det hele varer ikke lenge, tre, fire minutter senere er det over og alt det fuktige er igjen dampet bort. Armene mine føles lange når vi ankommer båten. En ny kveld er i anmarsj og pliktene venter. Det har vært en deilig dag, sola har gjort sitt og den lyserøde fargen har litt mer sluppet for et svakt lettere brunskjær. Terje og jeg har hver på vår måte hatt en fortreffelig dag. I morgen er det atter en ny øy, vi setter kursen for Antigua med hovedstaden St. John's. Hvis Henriksen lever i dag (2005 ), så sender jeg ham hermed min takk for alt det jeg fikk være med på under min tur til Karibia denne høsten. Hadde ikke han gitt meg landlov omtrent i hver havn så hadde nok turen blitt en helt annen opplevelse. --- O ---
Stranden på Antigua - i bakgrunnen skimtes Oslofjord (1965)
World Factbook - Antigua		*Antigua* Staten Antigua og Barbuda var styrt av en familie, av alle ting, på denne tiden. Familiens navn var Bird. Morgenen etter, fredag 8. Oktober var været som det hadde vært hele tiden, herlig. Igjen ble vi fraktet til land med tenderen. Paradiset? Mye vakkert er det å se her på de vestindiske øyene men variasjonene er ikke så store, her er det også hvite strender og palmene bøyer seg utover den kritthvite stranden. Under palmene som kaster noe skygge sitter det noen og dormer. Tenk om jeg bare kunne gå i land her på denne øya og bli her for godt. Her er det en stillhet og ro som jeg kanskje ikke noen gang senere har opplevd andre steder. I dag har jeg tatt på meg ett par langbukser. Sola i går var intens og jeg er litt solbrent på bena. Det er utrolig hvor hvit sanden egentlig er, nesten som sukker. Vannet er her inne i bukta klar og lys blå, lenger ut vasker storhavet inn over noen skjær som så vidt stikker opp over brenningene. En lokal fisker er ute med fiskenettet. Han står på den spede farkosten sin der ute ved brenningene, kanoen har en utstikker som gir den ekstra balanse, jeg ser han kaster nettet ut og det glitrer i solen. Her er det sikkert trygt å bade, jeg ser ikke noe hainett men han der ute ser ut til å ta det rolig så da tar jeg sjansen på en dukkert. Som i går så er det helt nydelig å kjøle seg ned i det varme vannet. Her er det ingen unger som skriker shark - shark . Sanden siler mellom tærne mine der jeg drømmende rusler langs den kilometerlange stranden, blikket mitt er senket ned mot sanden som er varm, meget varm jeg merker det nå mer og mer ettersom vannet på kroppen har tørket etter badet. Det er forresten vanskelig å se opp mot himmelen og gjenskinnet av solen er sylskarpt, den ene foten min tråkker med ett på noe hardt og rundt noe, hva er det, Jo, der under foten min ser jeg noe lys rosa som skinner mot meg. Det er en stor konkylie, perfekt i formen, jeg plukker den opp og beundrer den. Her på Otta har jeg nå i dag to flotte konkylier som minner meg om en herlig tid. Dagen går og etter en meget avslappende og herlig dag er jeg noe senere tilbake på skipet igjen. Du verden for en opplevelse dette er, arbeidet, - hvis jeg kan kalle det vi gjør om bord for det, virker som et avbrekk som får meg til å få en smule bakkekontakt igjen. Det trengs, for alt er så til de grader herlig, ja, ja i morgen er det atter en ny øy. Guadeloupe, Pointe – à Pitre, en vakker øy med en helt spesiell atmosfære.
Smykkesalg på Antigua (1965) Antigua - hovedgaten (1965) --- O ---
World Factbook - Guadeloupe		Guadeloupe Her er det mange monumenter fra kolonitiden og selvfølgelig snakker de fleste fransk, noe ikke jeg mestrer. Uansett hvor jeg henvender meg er det ingen som forstår et ord av hva jeg etter beste evne prøver å formidle.
Guadeloupe
		Uten kart og kompass . . . Det blir til at jeg på egen hånd prøver meg på en privat oppdagelsesferd. Det tar ikke lang tid før jeg er håpløst bortkommen, rundt meg er det mange falleferdige ”hus”. Utenfor står de lokale innbyggerne og ser på meg der jeg nølende nærmer meg dem. Skummelt ... Ut av ”tåka” kommer ett ord til meg som fra klar himmel ”la mer” - eller noe sånt ( min fransk er like godt i dag som den var den gang ). En stor neger gliser bredt og peker bortover veien som forsvinner inn i skauen. Var det der jeg kom fra da? Det går litt i surr for en stakkar. Selvfølgelig begynner det å striregne på toppen av det hele der jeg i min avmakt langt her nede milevis unna moderlandet rusler bortover veien. Rundt første sving ser jeg havet, det er jo en trøst tross alt. Alene som jeg er, har noe av lengselen etter å oppdage nye steder forsvunnet som dugg for solen. Med ett ser jeg noen mennesker i fargerike klær og digre stråhatter, de kommer ruslende mot meg der på grusveien. De ser litt rart på meg, kanskje er ikke jeg det individet de først hadde trodd de skulle møte her ute i ”ingen mannsland”. De er like rosa i huden de som jeg er, de må jo være turister de og tenker jeg, jo da, de har også gått seg bort viser det seg og er til alt hell fra samme båt som meg. Turister som også ikke forstår ett kvekk fransk. Sammen legger vi trøstig i vei langs veien som jeg kom fra. Snart ser vi skilt som proklamerer at vi snart ankommer stranden, ja her må det vel være noen som mestrer språket. Vi har ”flaks”, vi møter flere passasjerer fra skipet. Stranden har den hviteste sanden som jeg har sett noen gang, vi setter oss sammen under skyggene av palmene. Bølgene vinker oss velkomne og snart er vi uti alle sammen, herlig er vel det eneste rette ordet etter ”rusleturen”.
Guadeloupe - på stranden (1965)
		Senere tar vi alle sammen en drosje tilbake til byen og skipet, bilen er ikke av den nyeste sorten, en gammel rusten Peugeot, vi setter oss på fanget til hverandre og får en festlig tur tilbake på den heller humpete veien. Vi skiller lag nede i byen hvor vi kan se skipet. Humøret mitt har for lengst kommet opp på det nivå som det var før jeg forlot skipet samme morgen. "Søtbananer" og prospektkort Borti gaten kjøper jeg meg en pose bananer, det skal bli godt med noe å spise. Bananene er små, ja riktig små er de og under skallet viser de seg å være mye mer gule enn de vi kjøper i forretningene her hjemme på super'n. De er søte og veldig gode. Jeg får kalle dem søtbananer i mangel av noe annet, for jeg vet ærlig talt ikke hva navnet er. (De selger også store bananer der, og de ligner mer på de vi får kjøpt her på berget). For øvrig er det de store som de innfødte tilbereder som tillegg i maten. Nede ved skipet er det et yrende liv med selgere - og noe må jeg jo få med meg herfra, så da blir det prospektkort, de har jeg ennå her foran meg, fint med slike enkle og billige minner, de varer og minnene kommer hver gang man tar dem frem og ser på dem. Det er godt å komme om bord igjen, det er veldig fuktig synes jeg og etter all den vandringen før på dagen er det godt å slenge seg ned på køya i lugaren en stund . Snart er det arbeidsøkt igjen, senere denne kvelden møter jeg mine ”turkamerater” igjen.

... ... Del 1 - Del 2 - Del 3 - Del 4 - Del 5 - Del 6 - Del 7 - Del 8 - Del 9 Her kan du lese om Andre turer med Terje og Dag (Web: G. Neverdal) Bilder © Terje Floberg og Dag Haugaløkken









	Tips:
	Dersom du vil ha større eller mindre skrift i teksten, venstreklikker du på dette ikonet i verktøylinja og velger ønsket skriftstørrelse: Dersom dette ikonet ikke finnes i verktøylinja, kan du venstreklikke på "Vis" og deretter "Tekststørrelse" - du får da de samme valgmulighetene.