Med Terje og Dag ombord på 'Oslofjord' i 1965


Med Terje og Dag på tur. "Med den Norske Amerikalinjen til USA og de Vestindiske øyer i 1965" Del 3 v/ Dag Haugaløkken Nord-Atlanteren høsten 1965 - overfarten til USA (Web: Geir Neverdal)
		Andre turer med Terje og Dag


		Eventyret begynner ... Vi la ut fra Bergen by en lys og frisk formiddag, nå begynte eventyret…og for en start det ble. Overfarten til ”Vinland” fra Bergen tok 7 døgn. Været var bra til å begynne med, faktisk i de første 2 – 3 døgnene. Vi hadde da passert Orknøyene på babord side (ja du leser riktig, allerede nå har jeg lagt meg til de rette ord og uttrykk). Shetlandsøyene, Færøyene og Island til styrbord. Nå var det bare rett frem, mot det som kom, og det var ikke bra. ... med et personlig helvete. Vi fikk skikkelig sjøgang med sterk vind fra styrbord, mine første døgn i rom sjø opplevde jeg som et sant personlig helvete. Om natten nede i den heller trange lugaren i ”dyrehagan”, hvor skipets møte med storhavets bølger lød som tordenbrak (meget nær innpå) og rullingen opp, ned og til alle sider (det følte iallfall slik), fikk det til å røyne på skikkelig. - De andre to hadde det heller ikke så bra, - med andre ord en meget forkommen forsamling. Her inne var det som sagt dårlig luftsirkulasjon, diesellukten gjorde ikke saken noe bedre, og på toppen av det hele, så ble vi mer og mer sjøsyke med alt som hører til. Vi måtte på jobb uansett, lugarbetjeningen oppe på turistdekkene skjønte nok hvordan vi hadde det, - de hadde gjennomlevd dette før. Epler? En av lugarpikene der sa til meg ”spis epler, de røde, de er best å beholde - og spis også noe tørr kjeks. Hun visste nok av egen erfaring hva hun snakket om den lugarpiken (navnet hennes har jeg ikke glemt, så vidt jeg husker het hun Eldrid). Styrbord eller babord? Pikkoloenes oppgaver var mange, bossen og jeg hadde også jobben med å fjerne brukt sengetøy ned til vaskeriet som var på D – dekket. Vi hjalp i det hele tatt til så godt det lot seg gjøre. Dagene gikk og været, vel det ble ikke noe bedre, snarere tvert om. Det ble mange men korte turer ut på dekket, en superflause gjorde jeg, ja kanskje flere og, vel denne ene lærte meg iallfall noe. - Ikke gå ut på dekket for å mate fiskene mot* vinden, vi hadde den fra styrbord, - Senere gikk jeg bare* ut på babord side, der var det le, og medvind. Det eneste fine jeg kommer på nå med å være sjøsyk over en lengre periode, det er hvis du går med det i tankene å slanke deg. Det er bare det at jeg var heller tynn fra før av, nå var jeg etter hvert blitt ganske uttørret, sulten var jeg ikke. Bossen tok det også pent disse dagene, egentlig husker jeg ikke så mye heller. Etter hvert som vi nærmet oss Newfoundland, merket vi at vinden løyet mer og mer, det merkelige var - synes nå jeg da - at sjøsyken ble mer borte etter hvert, kroppen hadde vent seg til skipets bevegelser. Senere i livet har jeg tenkt på hvor forferdelig det egentlig er å være kraftig sjøsyk, du kommer ikke unna uansett hvor du går, det å være skikkelig fyllesjuk er ingen ting i sammenligning. I etterkant kan jeg med en snev av ironi svakt erindre at en gang på den overfarten så var jeg så dårlig, at hadde noen hjulpet meg over rekka, så jeg slapp unna denne elendigheten, vel så hadde jeg takket vedkommende hvis det hadde vært tid til det. Rent oppriktig, så ille var det kanskje ikke men det føltes slik der og da.
Liberty Island, frihetsstatuen og New York
		Landkjenning - New York Langt der mot nord vest kunne vi skimte noen tynne lange spir eller noe slikt, av og til. En av de som hadde vært med før, sa det var Halifax. Smått om senn fikk vi mer fast landkjenning, vi nærmet oss New York, det var en ettermiddag, og vi så de umiskjennelige silhuettene av skyskrapere på Manhattan. Vi var kommet til Amerika. Navnet ”Amerika”, fikk dette kontinentet av en tysk kartograf ved navn Martin Waldseemüller, til ære for en italiensk oppdagelsesreisende, Amerigo Vespucci. I 1880 årene kom den store immigrasjonsbølgen av bl.a. nordmenn hit til Amerika. Den norske immigrasjon ble anslått til 840 000. Skandinavene bosatte seg som regel i de mer landlige omgivelsene, mot vest, de var ”sultne” på dyrkbart land. Den norsk - amerikanske romanforfatteren Ole Rølvaag har gitt en gripende skildring av deres kamp for tilværelsen i sin bok ”Giants in the earth”. Sitat hentet herfra: ”Ofte startet de sitt nye liv i torvhytter, som i mange tilfelle ikke var noe annet enn huller i en bakkeskråning, avstivet med planker, og med fettet papir til vinduer. Som til noe stort så de frem til den dag de kunne bo i en tømmerhytte eller i et hus”. Dette lignet for meg overhodet ikke noen torvhytter, definitivt ikke. Det var tett med mannskap akterut, her på A-dekket. A-dekket var det nederste åpne dekket Det var kun tillatt for oss mannskap. Dette var en stor opplevelse, en opplevelse som sitter godt forankret den dag i dag. Tenk deg selv, vi var kommet til Amerika med båt, (i dag (2005), er det vel ganske sjelden at passasjerbåter krysser Atlanteren fra Norge til Amerika. - I dag går det mye raskere, og som regel med fly). Long Island, Liberty Island og Ellis Island Det ble en lang innseiling mot land, på styrbord side passerte vi Long Island, omsider har vi på babord side ”Sandy Hook”, en spiss halvøy som peker rett ut mot ”Coney Island”. Her er det mange sanseinntrykk å feste til ”harddisken”. Vi nærmer oss ”Narrows Bridge”, en enorm hengebro, som går fra Richmond på Staten Island, krysser sundet ”The Narrows” og over til ”Fort Hamilton”, på Brooklyn siden. Der borte i det tiltakende mørket, ser vi ”Frihetsgudinnen” på ”Liberty Island”. På frihetsgudinnens fotstykke er det inngravert noen berømte ord, som er skrevet av Emma Lazarus: ”Gi meg eders trette, eders fattige, eders betrengte folkemasser som stunder etter å kunne puste fritt”. ”Give me your tired, your poor. Your huddled masses yearning to breathe free. The wretched refuse of your teeming shore. Send these, the hopeless tempest tossed to me. I lift my lamp beside the golden door.” Noe lenger inn dukker Ellis Island - også kalt ”The gateway to America” - opp. Her måtte alle emigrantene innom før de i det hele tatt fikk sette sine føtter på fast land. Det ble begått mye urettferdighet mot innvandrerne til dette forjettede land den gang de store massene av innvandrere kom hit.

		Mørket faller på - Manhattan glitrer foran oss Skipet sakner merkbart farten nå, det er tydelig at noe skjer, hva visste ikke jeg, noe senere forsto jeg det slik, at vi ikke fikk anledning til å gå til kai før morgenen etter. Vi som ikke har trukket inn ennå, står og suger inn atmosfæren som er følbar her ute i det store havnebassenget, vi har det spektakulære synet foran oss av lower Manhattan, hvor skyskraperne glitrer som juletrær. På venstre side er det ikke så mange lys som på Manhattan, dette er Jersey, noe bak oss har vi ”Bayonne”, og rett til høyre ligger ”Battery Park”. Etter en stund er det bare et par igjen av oss mest standhaftige, her ute i mørket på dekket. Vi trekker inn og jeg rusler mot min lune lugar i ”dyrehagen”. Vi blir liggende på ”reden” som det så fint heter, denne natta. Passasjerene forlater skipet Om morgenen før jeg skal på jobb, stikker jeg fort ut på dekket foran brua, her bak en lasteluke og en av bommene, ser jeg skyskraperne innhyllet i solens første spede lys. Der borte på Manhattan håper jeg at jeg kan vandre gatelangs snart. Ennå kjenner jeg den kriblende følelsen jeg den gang også følte ved dette synet. Det gjelder å ta seg godt ut, og smile bredt til alle passasjerene som etter hvert lett opprørte haster til og fra. Noen har ikke tid til å ta heisen ned fra de øvre dekkene og ned mot landgangen, de tar heller den brede trappen. Andre av de jeg etter hvert har blitt ganske godt kjent med foretrekker mitt lille krypinn, her i heisen er det godt og stille. "Cowboys" i heisen - og "driks" Ett par eldre damer som hadde vært på ferie i ”gamlelandet”, hvor deres besteforeldre en gang kom fra, knepper opp sine dype vesker og drar opp en haug dollarsedler. Undertegnede svelger, damene smiler og etter tur gir de meg en klem. Det skjedde for øvrig en liten episode her en kveld når det gjelder disse koselige damene. Noe før middag kom de inn i mitt lille rede (heisen), faktisk litt for fort på meg der og da, det var ikke så mye trafikk, - de fleste gikk til en forandring på sine egne ben opp og ned. For å korte ned tiden, hadde jeg tatt med meg en cowboybok, den var spennende og jeg var helt oppslukt i den, da de plutselig sto der. ”What are you reading young man?” spurte den ene. Det svaret jeg ga har festet seg i mitt minne for ever. ”Oh I am studying the law”. - ”Here is something for you and your studies”, så ga hun meg 2 dollar ( i etterkant har jeg hatt litt dårlig samvittighet for dette, med henblikk på min kommentar). Så tilbake til denne dagen da alle passasjerene er på vei i land. Litt pinlig berørt ser jeg bort på en eldre tysker som med sitt stive blikk ser rett inn i den mørke panelveggen. Damene takker meg for god service under overfarten, de skreller av en liten bunke sedler og dytter den ned i buksene mine. Nede på B- dekket forsvinner de smilende ut av mitt synsfelt. Tyskeren er også på vei ut av døren, han stopper litt nølende og dytter en liten mynt inn i neven min og forsvinner deretter raskt samme vei, med mitt svake ”thank you sir” etter seg. Av de smilende damene fikk jeg 15 dollar og av tyskeren fikk jeg en kvarting ( ¼ dollar). Det ble mye smil og mye driks denne siste morgenen ved vår ankomst til New York. Pier 42 Mens alt dette pågikk hadde de store skipsmotorene startet opp igjen, og skipet seg stille oppover Hudson River. Selv hadde jeg ikke anledning til å se dette minneverdige øyeblikk, da vi klappet til land ved Pier 42 med mine egne øyne.
		Etter at alle passasjerene var borte og vi pikkoloene hadde gjort vårt, var det tid for en liten opptelling av dagens driks. Og du verden - dette monnet virkelig i min heller slunkne reisekasse, så vidt jeg husker nå så kom jeg til i overkant av 45 dollar. Kursen den gang i 1965 var 7.35 norske kroner på 1 U.S. Dollar, så her var det med andre ord den nette sum av ca. 330 kroner. Mer enn en halv måneds hyre. Dette var mye penger iallfall for meg. Landlov - ”alien card for sailors" - en omstendelig prosedyre Denne første dagen ved land fikk jeg landlov, det var søndag og nå gjaldt det å komme seg i land. Guttene i de nedre regioner, de fra Otta traff jeg på en av vandringene mine mot ”dyrehagen”, de skulle også i land og vi avtalte å treffes før vi entret moder jords faste grunn. Før vi kom så langt måtte vi gjennom en prosess som minnet om noe fra en film om fengselsinnsetting. To morske dresskledde byråkrater, kom om bord med kofferter, de plasserte seg ved et stort bord inne i en lugar. Her inn måtte alle vi førstereisguttene, en etter en, vi måtte fotograferes først forfra og så fra siden. Fingeravtrykk måtte avgis og navnene og alle data for øvrig nøye noteres i store bøker. Deretter fikk vi hvert vårt ”alien card for sailors". På mitt sto det ”Haugaløkken Gylder, Dag. Res. Mann. M/S Oslofjord. Nå skal Amerika oppdages! En stund senere, lett svett, møttes vi da vi guttene fra lille Norge, nå skulle vi legge Amerika for våre føtter. Det var en merkelig følelse å sette bena ned på fast grunn, det rare var at bakken liksom beveget seg mer her enn om bord. Mine første skritt bortover brygga mot NAL sin ankomsthall ga meg følelsen av at jeg var ute i rom sjø i ruskevær. Det var disig og grått, ”fog” sa en av de andre med et overlegent uttrykk, han hadde vært her før. ”Her er det alltid slik, disen ligger som et teppe her nede ved dokkene”. Han hadde sikkert rett, ikke visste jeg, det virket iallfall slik, for det var mer friskt ute på brygga der vinden fra elva var mer merkbar. Utenfor NAL sine haller, som var rene og pene, møtte hverdagen oss i form av larm fra trafikken. Eksosen lå som en teppe over gata og gjorde sitt ytterste for å dekke over søpla som lå over alt. Store lastebiler dundret forbi, illsinte horn fra yellow cabene satte en topp på kakofonien, mellom det hele ble det blåst opp aviser og annet rask. Du verden, - jeg var kommet til det forjettede land.
		Det første møte med New York-trafikken Litt betuttede ble vi stående med tærne vippende på fortauskanten, over oss tårnet en enorm konstruksjon. Vi så ikke noe særlig mer enn grå og skitten betong, hva det var kunne jeg ikke forstå. ”Det der er en highway” forklarte den lommekjente reisefellen vår, han som hadde vært her før. Med fare for å bli kjørt rett ned, sprintet vi over gata som var ganske bred, inn i dunkelheten under highwayen. Her inne var det en litt annen hverdag som møtte oss, ennå mer søppel og skrot, en og annen loslitt person så sløvt bort på oss der vi hastig skred videre mot den andre siden hvor det ble noe lysere igjen. Her på fortauskanten ble vi igjen stående med vippende tær, før vi kastet oss ut i trafikken som denne gang kom fra motsatt kant. Vi kom helskinnet over, vi hadde nå passert vår første gate i storbyen, vi hadde selvfølgelig ikke sett trafikklysene som indikerte at fotgjengere var henvist dit. Gatas navn var for øvrig (først) West street, så under elevated highway - og så videre over denne siste delen som bar navnet Twelfth ave. Charley's bar Her trygt inne på fortauet som jeg entret litt uelegant, der jeg snublet inn med mine blanke spisse sko, ble vi stående og se oss rundt ”Der borte på hjørnet av Charles street og ”vår” gate har dere ett kjent og kjært tilhold sted for oss sjømenn fra Norge, nemlig ”Charley`s bar”, dette utmerkede etablissement virket ikke så veldig innbydende synes jeg, men sa ikke noe for ikke å ødelegge entusiasmen til vår selvbestaltede guide. Her jeg nå sto utenfor døra inn dit, kunne jeg ikke se noe særlig, en fettete og sprukken glassrute skjulte alt innenfor. Oppover gata som bar preg av merkbar slum, så jeg to bilvrak og noen unger som lekte. Noen halvvoksne ungdommer sto tause og så på meg, hvorfor det tenkte jeg, det slo meg da at alle de jeg så her nede stort sett hadde vært fargede personer, jeg skilte meg ut som et lite lys i tunnelen, og trakk meg hastig tilbake til de andre borte i gata. De diskutere visst hvor vi skulle dra.

Broadway
		Broadway, og Times Square Det som vi alle mest hadde lyst til, var vel det som alle hadde hørt om, Broadway, og Times Square. Hvordan vi skulle komme dit, var vel en heller tvilsom sak. Drosje? Nei, vi går , da får vi se en del samtidig. Vi gikk oppover Cristopher Street, mot Sheridan Square. Her ligger en kjentsigarforretning United Cigar Store. New York City er en til de grader stor by, så til de grader at det er helt umulig å fatte det, ja kanskje den eneste muligheten til å fatte noe om størrelsen er hvis man skal forflytte seg fra et sted til et annet med apostlenes hester. Omsider skimter jeg en stor reklame gjennom svetten som drypper ned i øynene, Chevrolet- Canadian Club. Vi har kommet til ”The Great White Way”. (Times Square ). Med store øyne vandret vi rundt. - Norge har nok mye å by på nå i dag (2005 ), derimot så var året 1965 akkurat da, og her var det mildt sagt overveldende. Vi formelig fråtset i tilbud, og gleden hos oss over det å delta på dette var å føle på som småunger med gratisbilletter på tivoli. Storbyens fristelser - sex og skytevåpen Vi var sånn omtrent 19 – 20 år alle sammen, og det var fritt frem for det meste, for aldersgrensen fra 18 – 20 år. ” Sex – nude show ” neonreklamene over de store overbygde inngangene prøvde å lokke de fleste til seg. Her var det kasinoer og ”sjapper” med det meste hengende helt ut på gaten. Ett sted fanget ett skilt min interesse, ”Fire Arms”, inn dit ville jeg, dette ble min første fadese i New York. Det var ett langt smalt butikklokale med hagler, rifler, pistoler og store revolvere. Det var vel helst det siste som jeg var mest interessert i, en blå/svart glinsende ”Peace maker” revolver, lå på et rødt underlag med et sydd hylster ved siden av. Denne måtte jeg ganske enkelt ha med meg hjem til gamle landet - (trodde og drømte jeg i all min uvitenhet). Den smilende mannen bak disken sa noe som jeg ikke fattet, der jeg sto å så på alt i disken i stor beundring. ”would you like to hold this gun in your hand”? Spørsmålet nådde inn i mitt omtåkete sinn, ”oh yes, thank you”. Han skjønte ganske fort at jeg ikke var fra nabolaget. Revolveren fikk jeg allikevel overrakt, den var tung men lå godt i hånden. Mens jeg skravlet i vei, var det bak meg kommet en del andre litt utålmodige kunder, de glante rart på meg som stotret i vei på mitt heller dårlige engelsk mens jeg veivet rundt meg med revolveren, han bak disken rakte frem hånden og jeg ga ham nesten uvillig våpenet tilbake. Han forklarte at det ikke var så enkelt å få med seg et våpen ut av statene og videre til Norge. - Toll og avgifter, bæretillatelse og saker måtte legges på disken osv. osv. Ekspeditøren så nok at jeg ble lei meg, så han dro frem en flott fargekatalog med bildet av revolveren på, denne fikk jeg med meg. Jeg takket og ruslet litt beklemt mot døren med folderen i hånden, ved døren snudde jeg meg og vinket farvel. De andre kundene sto tause og så på meg, ekspeditøren ropte ”Welcome back young Norwegian”.
Rockefeller Centre
		Hvor er de andre? - Nok en fadese Hvor var de andre gutta? Lett klam i sjela gikk det opp for meg at jeg var alene i denne kjempebyen og at jeg ikke ante hvordan jeg skulle komme meg tilbake til båten. Ja, ja jeg la trøstig i vei videre bortover mot en stor kino, da hørte jeg til min store glede stemmen til en av mine reisefeller inne i gangen ved noen reklamebilder av showet som ble vist her. De hadde ikke registrert at jeg var borte en gang der jeg glad dukket opp rundt hjørnet. ”Hva synes du Dag ? Skal vi gå inn her”? Det var selvsagt sexshow, Jo da det skulle bli artig, jeg tror ikke de andre hadde vært på noe slikt før heller. Litt opprømte kjøpte vi billetter og nærmet oss døra, der sto en kopparret stor bjørn av en mann, han så stivt på oss. Skråsikre på oss selv som vi var - og at vi var de eneste nordmenn i mils omkrets, ble jeg med på min andre store fadese. ”Han fyren der er diger, han ville ikke jeg ha møtt i en mørk bakgate” var det en av oss som sa. Uten ett uttrykk tok kjempen våre billetter, vi rakte hendene frem for å få dem tilbake…da kom sjokket i form av et konstant svar fra kjempen ”det skal dere være riktig glade for”. Av alle mennesker her på Times Square så var han selvfølgelig fra Kristiansand. Vi visste ikke hva vi skulle si der vi meget betuttet så opp i hans bistre ansikt, han skjønte nok hvorfor vi var så sjokkerte og smilet kom frem. Vi passet på hva vi sa selv på moderspråket etter dette. Showet var for øvrig tamme saker synes vi, sammenlignet med det showet vi opplevde der ute i inngangshallen. Vi glante inn gjennom inngangsdørene til Sheraton – Astor hotel , maken til luksus var det ikke en gang på 1. Klasse på Oslofjord. Dette var ikke noe vanlig herberge nei. 'Hot dogs' og Stetsonhatter Rundt hjørnet mellom Seventh ave og Broadway, ligger den største delen med fornøyelsessteder. Her vi nå står på Duffy Square vet vi ikke riktig hva vi skal foreta oss, alt er like fristende. Løsningen blir en pølsebu hvor vi inntar en hot dog, hjernen syntes å fungere noe bedre etter inntaket. Vi strener over gata, tar sikte på en butikk hvor de bl.a. selger Stetsonhatter, - fikk jeg ikke revolver, så skal jeg pinadø ha en cowboyhatt. Litt etter står vi ute på gata igjen og fremstår garantert som turister, ingen kan være i tvil om det nå, med våre store hatter kjekt plassert på topplokket. Ganske snart blir vi stoppet av flere bomser som forsikrer oss om at vi er siste mulighet til å unngå en snarlig død av sult. Dette blir slitsomt, og etter å ha ”hjulpet” en trengende med noen slanter, bretter jeg hatten sammen og dytter den ned i en plastsekk som ligger i en avfallskurv i nærheten. Selvsagt beholder jeg sekken under armen. Rett borti gata ser vi et stort bilde av en kar i boxershorts og med nevene løftet til kamp, vi leser over inngangen at stedet er oppkalt etter den legendariske bokseren Jack Dempsey. Etter hvert som dagen går, og det gjør den fort, så kommer mørket sigende. Det er på tide å komme seg ”hjem” igjen, og å gå er ikke noe fristende alternativ, så da blir det subway. Vi går ned en trapp til underverdenen, og her er det et mildt sagt yrende liv, hvordan i all verdens navn og rike blir det mulig å finne frem her. For å komme inn og ned til perrongene, må vi betale inngangsbillett, ut av automaten kommer en liten mynt ”One token”. Det er merkelig nok ikke noe problem i det hele tatt. I 1953 introduserte man en egen 'mynt' for 'subwayen' i New York, et 'token' til en verdi av 15 cent. Med denne kunne du reise én tur med undergrunnsbanen. Denne 'mynten' ble brukt i en 17-års periode frem til 1970 - da den ble avløst av et nytt 'token' til en verdi av 30 cent. Vi skal av på Cristopher, 7 holdeplasser lenger ned på Lower Manhattan. Opp til gatenivå igjen, og der lyser reklameskiltet over sigarforretningen vi så i formiddag. ”United Cigar Store”. Herfra må vi gå, vi kan vel kanskje ta en taxi, men nå er det tross alt ”kjent” mark vi går på. Cristopher Street er en bred og godt opplyst gate i forhold til de fleste sidegatene her nede mot dokkene. (Den gang i midten av 60 årene, var det slik, hvordan det er på samme sted i dag, vet jeg ingen ting om ). Ikke lenge etter er vi igjen ute på brygga ( pier 42 ). Det er et kjølig drag fra elven, ”bølgefølelsen” fra i landstigningen i formiddag er nå nærmest borte. Denne kvelden har vi mye å prate om der nede i mannskapsmessa. Det er ikke mulig å få øye på ”bossen” hele kvelden.

... ... Del 1 - Del 2 - Del 3 - Del 4 - Del 5 - Del 6 - Del 7 - Del 8 - Del 9 Her kan du lese om Andre turer med Terje og Dag (Web: G. Neverdal) Bilder © Terje Floberg og Dag Haugaløkken









	Tips:
	Dersom du vil ha større eller mindre skrift i teksten, venstreklikker du på dette ikonet i verktøylinja og velger ønsket skriftstørrelse: Dersom dette ikonet ikke finnes i verktøylinja, kan du venstreklikke på "Vis" og deretter "Tekststørrelse" - du får da de samme valgmulighetene.