|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
www.links4students.com |
Gran
Canaria |
www.norwegen1.com |
|
Gran
Canaria
- denne
gang med Turi og Dag
Europatur
nr. 5
ved
Dag Haugaløkken
Del 3
|
|
www.otta2000.com |
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Dag
5. 22.10.
I dag bestemmer vi oss for å dra på
biltur
Det
var lummert i natt, varmt og vanskelig å sove. På morgenkvisten sov jeg
faktisk best. Ute er det forsyne meg fortsatt overskyet, Maya sitter på
sin vante plass og venter.
I dag bestemmer vi oss for å dra på biltur,
fin dag for dette. Kanskje den veien som gikk opp til høyre mot Ayacata
og Roque Nublo. Det var med spenning vi la i vei opp GC605. Noen
få hus ligger rett ovenfor avkjøringen, en eldre dame smiler og vinker
til oss når vi passerer henne. Foran oss er et par andre biler på vei
oppover, sikkert turister som oss. Asfalten er hullete og sprukken, noen
små steiner har rast ned fra skjæringen til høyre for oss. Det er
fortsatt overskyet og litt fuktig i luften.
Jordsmonnet her på denne
siden av Gran Canaria er egentlig ikke jord som vi er vant til, her er det
mer masse av vulkansk opprinnelse, ikke noe gress, bare planter og kaktus
inne imellom kjempesteinene.
Ras
Veien svinger seg overraskende bratt oppover,
svingene er veldig krappe, dårlig overskuelighet fremover, utover derimot
er det et mektig skue etter hvert, over kanten ser vi av og til veien vi
har tilbakelagt som en orm langt der nede. Dette begynner å bli skummelt
synes jeg, kjekt sier jeg til Turi : ”Er det ikke flott her?” …
Ikke
noe svar, hun ser mer betuttet ut enn vanlig. ”Er dette egentlig så
lurt Dag, skal vi snu”?. Det er jammen lettere sagt enn gjort. Her er det
ikke nubbesjangs å snu.
Noen
steiner på størrelse med fotballer ligger knust på veibanen foran oss,
fallhøyden er formidabel, jeg lener meg forover, prøver å se opp til
toppen av fjellet, - det kan ikke være langt igjen nå, - jeg ser ikke
toppen. Bare stygge overheng med noe som for meg ser ut som løse steiner
henger faretruende nær kanten over meg, på den andre siden ser jeg bare
tomme rommet, festlig.
De
andre bilene er borte, enten kjører de helt sinnssykt fort, ellers så er
det jeg som har lammelser i gassfoten. Oppover bærer det, brått rundt
en sving og der har vi jammen en turist på vei nedover, nesten rett i
fanget på oss, han tror visst han holder til høyre men veien er nok i
smaleste laget så vi møtes sånn omtrent midt på. Det går med ett nødskrik.
Omsider kommer vi til et forholdsvis rett stykke, - rett og rett fru
Blom … nå er det jammen slutt på asfalten og, kanskje har det vært slutt
på den for lenge siden, jeg har ikke enset det i så fall, nervene er på
høykant. Langt der fremme ser jeg noen biler som står ved et stup,
kanskje er veien rast ut også, dette ser ut til å bli suksess.
På kanten av
stupet - dansker på ferietur
Det
viser seg heldigvis at veien, eller la meg si ”tråkket” fortsatt er
her. Ved den første bilen stanser vi kjekt og ser uanfektet ut i tomrommet. Da vi kommer ut av bilen hører vi at de som lettere sjokkskadet
står ved siden av den andre bilen er dansker. Vi veksler noen ord med
dem, de har heller ikke kjørt denne veien før, og hadde heller aldri
gjort det, hadde de visst hvordan veien var, - ikke vi heller for den
saks skyld. De har feriert en del i Norge og begynner å sammenligne noen av de
verste veiene der med denne. De kommer til kort, finner ingen å
sammenligne med. – Ørnefjellveien – den gamle Strynefjellveien … bare
blåbær mot dette. Noe lenger borte i veien, står det noen andre og ser
betuttet ut, de setter seg inn i bilen men starter ikke, venter liksom på
om vi vil kjøre først.
1000 meter over
havet - elveleie
eller vei?
Vi tar farvel med danskene og humper forsiktig
forbi de lenger fremme, runder en stor stein og svinger brått til
venstre, så er det på'n igjen. Oppover på et humpete elveleie (virker
det som), langt bak og ned ser vi de andre kommer nølende etter. Vi
kommer opp og over kanten, dette må da være toppen, nei da langt i fra,
mot himmelen rager det fortsatt høye fjell og veien fortsetter oppover
mot det uvisse. På et kart som Turi sitter med i fanget, ser vi noe
senere at vi nå er omtrent på samme nivå som vi var dagen før, nemlig
ved Risco Grande ( ja det bærer sitt navn med rette ). Vi har faktisk
kommet opp i en høyde av ca 1000 meter, og vi begynte jo nær sagt ved
havnivå.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Utsikt i nærheten
av Roque Nublo
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Embalse Mulato og Embalse de Cueva de las
Ninas
Turi
og jeg har tatt en pause, det er ikke så bratt lenger, veien snirkler seg
nå rundt noen høydedrag og fra her vi står kan vi se et vann hvor
vinden kruser overflaten, av kartet ser vi at det må være Embalse Mulato.
Noe lenger frem passerer vi en ny innsjø, dypblå er overflaten, sjøen
ligger nede i en liten dal, og det virker frodig hva vegetasjon angår,
navnet på denne sjøen er Embalse de Cueva de las Ninas. Disse to små
innsjøene utgjør faktisk noen av de få drikkevanns kildene her på Gran
Canaria.
Det er en avkjørsel ned til denne siste innsjøen, der nede ser
vi en haug med ungdommer som har slått opp telt, noen sitter ved lange
trebord, det er nok en skoleklasse. Vi to synes allikevel at det virker
litt underlig at det er satt opp slike fasiliteter så nære en
drikkevannskilde.
Pinus Canariensis
Her oppe er det skoger av Pinewoods
(Pinus Canariensis,
disse trærne vokser godt i høyden. Noen kan man faktisk finne så langt
opp som på 2400 meters høyde, ja da bare på helt spesielle, isolerte
steder på Tenerife), på avstand ser det ut som norske furutrær, kommer
vi nærmere ser vi at de skiller seg ut. Nålene er mye lengre, grønnfargen
er mye lysere og konglene er virkelig noe for seg selv, får du en slik i
hodet fra toppen av treet, spørs det om det er nødvendig å ringe etter
sykebil. Vi stanser bilen et stykke etter innsjøene, selv rusler
jeg ned veiskråningen og inn mellom trærne, de er mektige og stolte der
de står i all sin opphøyethet. På bakken ligger massevis av kongler,
store og små, noe som slår meg er at disse konglene må være fin fin
brensel, hvis det skulle være behov for det.
Selv
har jeg med meg en plastpose, hvor jeg forsiktig legger noen fine
eksemplarer som jeg vil ta med meg til moderlandet. Er i grunnen litt
usikker på om det er lovlig å ta noen slike med seg i det hele tatt.
Oppe på veien kommer den ene etter den andre bilen rasende forbi, vi hører
en bil tute til hilsen, det er danskene, de virker ovenpå igjen.
Noe
som er så fremmedartet for oss, er at undervegetasjonen i skogen og
ellers her totalt glimrer med sitt fravær. Det eneste som bryter med
dette er en og annen kaktus, det er en slående kontrast, disse helt
sinnssyke grønne trærne og kaktusene her og der mot den rødbrune
bakken. Vi kjører videre, jeg ser at den gule kvitteringen fra bilutleiefirmaet ligger i sidelommen i døren, får jeg tid i kveld skal jeg
lese hva som står med liten skrift på den.
Roque Nublo - og
urinnvånerne
Omsider
kommer vi til et veikryss, her kommer vi inn på en mye bedre vei dette er
GC60. Den går vider oppover mot toppen av øya og videre mot Tejeda, den
andre veien nedover mot San Bartolomé, og videre mot kysten på sydsiden av øya.
Turi og jeg ser et skilt peke rett mot en fjelltopp, - det er Roque Nublo (høyde 1813 meter).
I
gammel tid var dette fjellet et hellig sted for urinnvånerne Guanchene.
Fra parkeringsplassen må du gå på bena helt til
topps, veien opp hit går via Ayacata. Du bruker ca 15 minutter opp
til platået hvor klippen rager majestetisk mot himmelen med sine 80
meter. Klippen består av basalt, et steinslag som ikke har
forvitret på langt nær så meget som det øvrige, - som hovedsakelig
også består
av vulkansk fjell. På veien opp møter vi de to danskene, de har allerede
vært oppe, vi hilser i forbifarten.
Videre oppover får vi en følelse
at vi beveger oss på en grunn som bærer suset i seg av hellige
seremonier fra lang tid tilbake, - hele grunnen og veien opp via to platåer
virker som en vei mot et offersted, jeg får litt frysninger nedover
ryggen ved tanken på noe ubestemmelig og uhyggelig fra en fjern fortid,
den gang man tilba helt andre guder enn det som blir tilbedt i dag. Som
jeg har lest i en reiseparlør om topp-platået her, så har selve Roque
Nublo to ”naboer”, den ene heter Fraile og den andre Rana. Alt etter hvilken
vinkel du ser på disse klippene, så ser du profilen av en munk (på
spansk betyr Fraile: munk).
Turi orket ikke å gå helt opp og innover det
veldige platået mot selve klippene, utsikten herfra er overveldende. Selv
synes jeg det er en egen mening for meg i å få være her alene en stund,
helt alene med vinden som synes å hviske noe som fra tusener av struper
langt borte fra.
Det er en del tåke her oppe og snart er toppen dekket av
denne og snart åpenbarer klippen seg i en uvirkelig belysning mot blå
himmel og med solens gyldne stråler fra sydvest. Mens jeg står der og grubler med mine egne tanker ser jeg Turi komme mot meg langt der ute på
platået, dette var en opplevelse av de sjeldne er vi enige om, vi rusler
ned til bilen igjen. Det er vel på tide å tenke på returen til Tauro
igjen, det er langt igjen.
San Bartolomé
de Tirajana - tid for hjemtur
Som sagt går veien nedover mot San
Bartolomé
de Tirajana, dette er en stemningsfull by, og har rike tradisjoner fra
langt tilbake i tiden, - helt tilbake til Guanchenes tid, da het denne byen
Tunte. I dag er dette en liten by som kamuflerer seg bak et kanskje lite
oppsiktsvekkende ytre, allikevel befinner den offentlige administrasjon på
hele sydøya seg her, fra Bahìa Feliz til Pasito Blanco. Veien deler seg
her den til venstre går nedover mot Santa Lucìa og videre mot Aguimes,
videre nordover mot Las Palmas, eller ned mot sjøen og Cruce de Arinaga.
Den
andre veien går nedover mot Fataga – Artedara og ned mot San Fernando.
Turi og jeg valgte denne veien, vi stanset ikke på veien for vi mente at
vi i grunnen hadde opplevd nok denne dagen. Snart er vi ute på autopistaen igjen og haster mot Taurodalen. Vi stanser og handler i Herdisa
supermercados i Arguineguin. Vi kjøper først og fremst mer friskt vann,
pålegg, brød osv, jeg spandere et stykke 'serrano'-skinke på meg selv,
Turi er ikke noe særlig imponert over smaken på den.
Hjemme
i dalen igjen, på veien opp til huset ser jeg at flere papayaer er ramlet
ned fra treet, de smaker godt til kvelds i allfall 1 av dem. Så blir det,
det sedvanlige da til kvelds, levende lys ute ved bordet, ett par kalde øl,
skinke og papaya. Kaffe og Brandy til slutt. Vi er enige om at vi er
heldige som får oppleve så mye mer enn å ligge på stranda, selv om også
det er herlig inne i mellom.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Puerto de
Mogan
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Dag
6. 23/10.
En bråkete natt ,tordenvær og
regn
I
natt var det en bråkete natt ,tordenvær og regn, - og sånn som det
buldrer her nede når det først setter i gang. Når vi omsider sovner
vet jeg ikke, men jeg bråvåkner i allfall til ett skikkelig regnvær,
det bøtter ned, makan til regnvær er det sjelden du ser i det kalde
nord.
Vi prøver å spise frokost ute, Turi og jeg. Maya ser vi ikke noe
til i dag, og det er jo forståelig. Etter en heller fuktig frokost
trekker vi inn i stua, der vi slumrer litt og ser ut på regnet.
Når gata blir til elv -
Puerto de Mogan
Nei vi
drar heller ut, selv om det regner aldri så mye, å sitte inne her er
ikke brukbart, ingen dør av litt regn.
Vel
det kan faktisk hende de helt store ulykkene når det regner slik som her,
for nedover Taurodalen der rant det ikke i stikkrennene ved fortauet,
hele gata var en elv og vi måtte ta det pent med ro.
Vi småkjører mot
Puerto de Mogan, vi må fylle mer bensin. I dag tar vi sjansen på en tur
ned til fiskerlandsbyen. Vi skulle selvfølgelig ha hatt sol, men vi får
ta det som det kommer. Etter at vi har funnet en parkeringsplass, skjer
det som vi absolutt ikke kunne tenke oss i dag. Regnet stoppet brått opp,
og skyene forsvinner, sola skinner og det damper av gatelegemet, snakk om
flaks.
Puerto de Mogan er på alle måter kanskje en av de aller vakreste
byene på Gran Canaria, - vel smak og behag er jo individuelt. Det å rusle
rundt i byen i silregn, kontra i solskinn, ja det er vel som de fleste
andre steder skulle jeg gå utfra, en himmelvid forskjell. Vi suger inn
denne helt spesielle stemningen her nede, Puerto de Mogan har en atmosfære
som mange har sammenlignet med visse steder i karibien, ja en gang for
mange år siden ruslet jeg selv rundt i en by som heter Willemstad, det er
hovedstaden på Curacao. Puerto de Mogan har mange likhetstegn med Willemstad.
Vi
rusler over bruer og langs bryggene, selv med masse turister rundt oss på
alle kanter hersker det en avslappet atmosfære, ikke det typiske stresset
og maset som kanskje kjennetegner flere andre steder her på øya. Det
kryr av restauranter nær sagt vegg i vegg, en og annen butikk, mest
suvenirforretninger men også en og annen klesforretning av det mer
eksklusive slaget. - Av utstilte varer skjønner vi at dette må det være
klasse over, - når vi ser prisene.
Byen har ca. 1000 fastboende innbyggere,
og har over det dobbelte antall gjestesenger, så turismen har nok for
lengst tatt over for den forgangne primære inntektskilden, som var
fisking.
Hengende hager og
prangende båter
Alle
hus her i byen har fått og får til stadighet sine fasader malt i
nydelige farger som er finstemt med de andre bygningene rundt om. Hvis du
tenker på Babylons hengende hager, som du sikkert har lest om, så må
vel denne byen være nærmest en kloning av den. Aldri har jeg sett en mer
overveldende samling av fargesprakende blomster, busker og trær.
Kaprifol, Hibiscus, Oleander, Ipomoea Acuminata og Euphorbia Pulcherrima,
ja det virker kjent…ikke sant ? …Hvis ikke så kan jeg fortelle at det
siste latinske navnet er noe så enkelt som en vanlig norsk julestjerne,
som pryder de fleste norske hjem i julen, bare at her er de kjempestore,
ca. 4 meter høye.
Ved
bryggene midt inne i byen er den ene luksuriøse yachten etter den andre,
- pluss en og annen seilskute av litt mindre proposisjoner fortøyd.
Skal du finne noen av de båtene som de fastboende vanlige fiskerne eier,
finner du dem ikke her.
Da
må du bevege deg mer mot utkanten av byen, der ikke alt er like rent og
pent men desto mer koselig synes nå jeg da. De båtene er ikke som disse
store prangende, de er for det første veldig fargesprakende gjerne i skjærende
lyse pastellfarger med særlig vekt på rødt og lys blått.
NRK og "Sydenferie"
Inne
mellom de store båtene, - i skyggen av dem er det lett å se bunnen, store
stimer av fisk på stadig søk etter en godbit som turistene mer enn
gjerne mater dem med, svømmer frem og tilbake. Fiskene er ikke bare små
, noen er faktisk ganske store og. Turi og jeg går gjennom en passasje
mellom to torg, da vi drar kjensel på en restaurant, den bærer navnet
”Qué Tal"
(tror jeg det var). Det gikk en serie på NRK, som het
”Sydenferie”. Der var det en restaurant som ble drevet av en svenske
og et par norske, ja dette her er stedet.
Turi og jeg har en fin dag her i
byen, hvis du skal hit til Gran Canaria en gang, så må du ta en tur hit,
du vil ikke angre på det.
Hvor finner jeg
grovt brød?
Det er vel på tide å dra hjemover igjen. Vi stanser på Sparforretningen ved Playa del Cura. Det er utrolig hvor mye du drar med deg
hjem etter en liten tur innom butikken, i dag var det av alle ting tilbud
på tysk øl. Turi og jeg leter etter noe ferskt og ikke alt for lyst brød,
vi finner en pose innerst i hyllen, den lå bak en pose med lys og hvit
loff, endelig litt brød som ligner noe på det norske. Det er faktisk
ikke mye jeg savner her nede, i så fall må det være dette da, litt grovt
brød.
Vi
tar kvelden oppe i hagen hjemme, slapper av i solstolene med hvert vårt
utgamle ukeblad.
I
morgen kunne det vært fint med sol igjen, vi har vært her nede nå i 1
uke, og sol har vi fått, ja masse av den faktisk. Nå har det midlertidig
gått noen dager og vi ”lengter” ned til stranden igjen. Snart er vi
hjemme på berget igjen og der venter snø og kulde.
Dag
7. 24/10.
Tidlig
vekking
Vi
våkner av en infernalsk dur, hva i all verdens rike er det som skjer ?
Jeg tasser ut på plenen, der sitter Maya. ”Hei jenta mi”. Utenfor
gjerdet er noen veiarbeidere i full gang med en trykklufthammer, det var
også et tidspunkt å begynne med den slags på. Klokka er så vidt
passert
07.15. Hva de brave arbeiderne drev med får jeg noe senere greie på, - de skal legge nye avløpsrør og nytt rør med ferskvann fra et
reservoar oppe i lia bak her. Noe jeg også får greie på er at vanlig
arbeidsstart er kl. 08.00.
Vel
Turi og jeg får ikke sove mer uansett og det er kanskje like greit, vi
skal jo på stranden i dag. Været ser ut til å bli bra, den sedvanlige
disen forsvinner og sola kaster sine gyldne stråler på fjellet på den
andre siden av dalen. Etter frokost rusler Turi og jeg inn for å gjøre
oss stand til turen. Maya forsvinner ned skråningen bak Kaprifolen.
Ned
på stranda er det foreløpig god plass, vi er tidligere ute enn de fleste
andre. Sola kommer delvis forbi fjellryggen mot Punta de Puerto Rico, (som
er neste lille dalføre før du kommer til Puerto Rico). Utover
formiddagen blir det helt fullt rundt oss, noen gjør det bommerten at de
legger seg ned mot steinene som nå er godt over vann, det er fjære sjø,
og de som legger seg der nede er forunderlig hvite over det hele. Det er
nok en ny pulje med solhungrige turister som har ankommet øya. Snart blir
det liv og røre der nede, for vannet stiger faretruende fort når det
starter med flo.
Hva er galt på
sola?
Utpå dagen blir vi
vitne til spektakulære hendelser,
med en gang tror Turi og jeg at det er synsbedrag, det virker som det
skjer noe voldsomt på sola, det er akkurat som den utvider seg. Senere på
dagen får vi greie på at deler av kommunikasjonssystemet flere steder på
jorda er satt ut av funksjon grunnet solstormer utenom det vanlige. Ja
dette har vel de fleste fått med seg går jeg ut fra.
Ja ja, sola den
bruner den, ja til de grader, - kan hende jeg begynner å ligne litt på en
av de kokte hummerne de reklamerer for borte på den fiskerestauranten
bak stranden her. Eller kanskje den stormen på sola har gjort sitt, - vel
samme kan det i grunnen være.
En
av de sjeldne opplevelsene når Turi og jeg er på Gran Canaria, er at hun
bader i det store osean. I fjor, altså i 2002, opplevde jeg det en gang,
og nå ennå en gang, du verden. Vi bryter opp sånn ved 16.00
tiden, kanskje kan vi spasere en tur når vi kommer opp i dalen igjen, det
hører i allfall til sjeldenhetene.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Golfbanen i
Taurodalen sett fra åsen ovenfor Puerto Rico .
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
En
titt på den nye golfbanen
Disse
blomsterrike trærne og buskene her nede er så inderlig vakre, luften er
på sine steder tung av lukten fra dem. Turi og jeg har tatt en tidlig
middag hjemme, og nå rusler vi nedover mot sjøen igjen. Vel, vi har ikke
tenkt oss dit ned nå men vi vil gjerne ta den nye golfbanen som er bygd
her nede nærmere i øyesyn, vi har hørt mye om den men selv spiller jeg
ikke golf ennå. Etter at en særdeles hyggelig dame kom i mot oss, så
snart vi kom innenfor porten der, og guidet oss gjennom en liten del av
anlegget, så er det vel muligens noe mer trolig at jeg kommer til å prøve
golfen som jeg har hørt så mye om fra andre.
Det
er en 18 hulls bane, og beliggenheten er helt topp. I sted prøvde jeg å
fortelle om den helt spesielle eimen av blomster, ja den er helt nydelig,
derimot er den det helt motsatte like før du kommer inn av porten til
golfanlegget, det er et sted her hvor det virker som kloakken renner åpent
ut og over veien, her er lukta så desidert ikke hva de velpleide luftekanaler er vant med.
(
Merk deg at jeg skriver dette eposet nå, i det Herrens år 2004, - muligens
er floden fjernet til jeg kommer ned igjen senere en gang). Inne på området
hersker det en egen ro og stil, her og der ser jeg golfere i dyp
konsentrasjon, for øvrig riktig antrukket for dagen ( det ser ut som
dette siste er viktig, - for noen i allfall ).
Turi
og jeg tar løpefart og hopper over ”bekken” som renner friskt og
freidig over veien, vi stikker en tur innom "Spar" butikken
borte på hjørnet, der kjøper vi hver vår is. Ute ved bordene på
restauranten, slumrer ett par over en kopp kaffe. I bassenget er noen
unger i full aktivitet, en følelse av ro og harmoni, er det eneste jeg
kommer på i øyeblikket.
Vi
to, med hver vår rennende is (for det er så varmt) rusler oppover mot
heimen vår. Det begynner å mørkne allerede og vi sløyfer andre mål
for vår kveldstur. Oppe i hagen, finner jeg en overmoden mango, altfor
god til å ligge der og råtne, så den får dele plass med de andre som
ligger på fruktfatet. Mangofrukten er god den men vel mektig for meg
hvis den er overmoden. Vi avslutter kvelden med en kopp kaffe og noen søte
kaker.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Del
1|
Del
2|
Del
3|
Del 4|
Del
5
Andre
turer med Terje og Dag
Tilbake
til hovedsiden
Web: Geir
Neverdal
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Tips:
Dersom du
leter etter et ord, et uttrykk, eller en link på en side med mye tekst
kan du gjøre følgende:
Hold nede Ctr-knappen på tastaturet og trykk f.
Da vil følgende vindu komme opp:
|
|
|
Skriv inn
søkeord/uttrykk og trykk "Søk etter neste". Du vil da bli tatt
til neste forekomst av ordet/uttrykket
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|