www.links4students.com 

Gran Canaria

www.norwegen1.com 


Gran Canaria
- denne gang med Turi og Dag
Europatur nr. 5

Strelitzia reginae stammer egentlig fra Sør-Afrika og er en av de mer spesielle hagevekstene på Gran Canaria.

  ved Dag Haugaløkken

Del 3


www.otta2000.com
               

  

Dag 5. 22.10.

I dag bestemmer vi oss for å dra på biltur

Det var lummert i natt, varmt og vanskelig å sove. På morgenkvisten sov jeg faktisk best. Ute er det forsyne meg fortsatt overskyet, Maya sitter på sin vante plass og venter. 
I dag bestemmer vi oss for å dra på biltur, fin dag for dette. Kanskje den veien som gikk opp til høyre mot Ayacata og Roque Nublo. Det var med spenning vi la i vei opp  GC605. Noen få hus ligger rett ovenfor avkjøringen, en eldre dame smiler og vinker til oss når vi passerer henne. Foran oss er et par andre biler på vei oppover, sikkert turister som oss. Asfalten er hullete og sprukken, noen små steiner har rast ned fra skjæringen til høyre for oss. Det er fortsatt overskyet og litt fuktig i luften. 
Jordsmonnet her på denne siden av Gran Canaria er egentlig ikke jord som vi er vant til, her er det mer masse av vulkansk opprinnelse, ikke noe gress, bare planter og kaktus inne imellom kjempesteinene. 


Ras

Veien svinger seg overraskende bratt oppover, svingene er veldig krappe, dårlig overskuelighet fremover, utover derimot er det et mektig skue etter hvert, over kanten ser vi av og til veien vi har tilbakelagt som en orm langt der nede. Dette begynner å bli skummelt synes jeg, kjekt sier jeg til Turi : ”Er det ikke flott her?” … Ikke noe svar, hun ser mer betuttet ut enn vanlig. ”Er dette egentlig så lurt Dag, skal vi snu”?. Det er jammen lettere sagt enn gjort. Her er det ikke nubbesjangs å snu. 

Noen steiner på størrelse med fotballer ligger knust på veibanen foran oss, fallhøyden er formidabel, jeg lener meg forover, prøver å se opp til toppen av fjellet, - det kan ikke være langt igjen nå,  - jeg ser ikke toppen. Bare stygge overheng med noe som for meg ser ut som løse steiner henger faretruende nær kanten over meg, på den andre siden ser jeg bare tomme rommet, festlig.

De andre bilene er borte, enten kjører de helt sinnssykt fort, ellers så er det jeg som har lammelser i gassfoten. Oppover bærer det, brått rundt en sving og der har vi jammen en turist på vei nedover, nesten rett i fanget på oss, han tror visst han holder til høyre men veien er nok i smaleste laget så vi møtes sånn omtrent midt på. Det går med ett nødskrik. Omsider kommer vi til et forholdsvis rett stykke, - rett og rett fru Blom … nå er det jammen slutt på asfalten og, kanskje har det vært slutt på den for lenge siden, jeg har ikke enset det i så fall, nervene er på høykant. Langt der fremme ser jeg noen biler som står ved et stup, kanskje er veien rast ut også, dette ser ut til å bli suksess.


På kanten av stupet - dansker på ferietur

Det viser seg heldigvis at veien, eller la meg si ”tråkket” fortsatt er her. Ved den første bilen stanser vi kjekt og ser uanfektet ut i tomrommet. Da vi kommer ut av bilen hører vi at de som lettere sjokkskadet står ved siden av den andre bilen er dansker. Vi veksler noen ord med dem, de har heller ikke kjørt denne veien før, og hadde heller aldri gjort det, hadde de visst hvordan veien var, - ikke vi heller for den saks skyld. De har feriert en del i Norge og begynner å sammenligne noen av de verste veiene der med denne. De kommer til kort, finner ingen å sammenligne med. – Ørnefjellveien – den gamle Strynefjellveien … bare blåbær mot dette. Noe lenger borte i veien, står det noen andre og ser betuttet ut, de setter seg inn i bilen men starter ikke, venter liksom på om vi vil kjøre først. 


1000 meter over havet - elveleie eller vei?

Vi tar farvel med danskene og humper forsiktig forbi de lenger fremme, runder en stor stein og svinger brått til venstre, så er det på'n igjen. Oppover på et humpete elveleie (virker det som), langt bak og ned ser vi de andre kommer nølende etter. Vi kommer opp og over kanten, dette må da være toppen, nei da langt i fra, mot himmelen rager det fortsatt høye fjell og veien fortsetter oppover mot det uvisse. På et kart som Turi sitter med i fanget, ser vi noe senere at vi nå er omtrent på samme nivå som vi var dagen før, nemlig ved Risco Grande ( ja det bærer sitt navn med rette ). Vi har faktisk kommet opp i en høyde av ca 1000 meter, og vi begynte jo nær sagt ved havnivå.

 

         


Utsikt i nærheten av Roque Nublo 
               

 

Embalse Mulato og Embalse de Cueva de las Ninas

Turi og jeg har tatt en pause, det er ikke så bratt lenger, veien snirkler seg nå rundt noen høydedrag og fra her vi står kan vi se et vann hvor vinden kruser overflaten, av kartet ser vi at det må være Embalse Mulato. Noe lenger frem passerer vi en ny innsjø, dypblå er overflaten, sjøen ligger nede i en liten dal, og det virker frodig hva vegetasjon angår, navnet på denne sjøen er Embalse de Cueva de las Ninas. Disse to små innsjøene utgjør faktisk noen av de få drikkevanns kildene her på Gran Canaria. 
Det er en avkjørsel ned til denne siste innsjøen, der nede ser vi en haug med ungdommer som har slått opp telt, noen sitter ved lange trebord, det er nok en skoleklasse. Vi to synes allikevel at det virker litt underlig at det er satt opp slike fasiliteter så nære en drikkevannskilde. 


Pinus Canariensis

Her oppe er det skoger av Pinewoods (Pinus Canariensis, disse trærne vokser godt i høyden. Noen kan man faktisk finne så langt opp som på 2400 meters høyde, ja da bare på helt spesielle, isolerte steder på Tenerife), på avstand ser det ut som norske furutrær, kommer vi nærmere ser vi at de skiller seg ut. Nålene er mye lengre, grønnfargen er mye lysere og konglene er virkelig noe for seg selv, får du en slik i hodet fra toppen av treet, spørs det om det er nødvendig å ringe etter sykebil. Vi stanser bilen et stykke etter innsjøene, selv rusler jeg ned veiskråningen og inn mellom trærne, de er mektige og stolte der de står i all sin opphøyethet. På bakken ligger massevis av kongler, store og små, noe som slår meg er at disse konglene må være fin fin brensel, hvis det skulle være behov for det.
Selv har jeg med meg en plastpose, hvor jeg forsiktig legger noen fine eksemplarer som jeg vil ta med meg til moderlandet. Er i grunnen litt usikker på om det er lovlig å ta noen slike med seg i det hele tatt. Oppe på veien kommer den ene etter den andre bilen rasende forbi, vi hører en bil tute til hilsen, det er danskene, de virker ovenpå igjen.

Noe som er så fremmedartet for oss, er at undervegetasjonen i skogen og ellers her totalt glimrer med sitt fravær. Det eneste som bryter med dette er en og annen kaktus, det er en slående kontrast, disse helt sinnssyke grønne trærne og kaktusene her og der mot den rødbrune bakken. Vi kjører videre, jeg ser at den gule kvitteringen fra bilutleiefirmaet ligger i sidelommen i døren, får jeg tid i kveld skal jeg lese hva som står med liten skrift på den.


Roque Nublo - og urinnvånerne

Omsider kommer vi til et veikryss, her kommer vi inn på en mye bedre vei dette er GC60. Den går vider oppover mot toppen av øya og videre mot Tejeda, den andre veien nedover mot  San Bartolomé, og videre mot kysten på sydsiden av øya. 
Turi og jeg ser et skilt peke rett mot en fjelltopp, - det er Roque Nublo (høyde 1813 meter).

I gammel tid var dette fjellet et hellig sted for urinnvånerne Guanchene. 
Fra parkeringsplassen må du gå på bena helt til topps, veien opp hit går via Ayacata. Du bruker ca 15 minutter opp til platået hvor klippen rager majestetisk mot himmelen med sine 80 meter. Klippen består av basalt, et steinslag som ikke har forvitret på langt nær så meget  som det øvrige, - som hovedsakelig også består av vulkansk fjell. På veien opp møter vi de to danskene, de har allerede vært oppe, vi hilser i forbifarten. 
Videre oppover får vi en følelse at vi beveger oss på en grunn som bærer suset i seg av hellige seremonier fra lang tid tilbake, - hele grunnen og veien opp via to platåer virker som en vei mot et offersted, jeg får litt frysninger nedover ryggen ved tanken på noe ubestemmelig og uhyggelig fra en fjern fortid, den gang man tilba helt andre guder enn det som blir tilbedt i dag. Som jeg har lest i en reiseparlør om topp-platået her, så har selve Roque Nublo to ”naboer”, den ene heter Fraile og den andre Rana. Alt etter hvilken vinkel du ser på disse klippene, så ser du profilen av en munk (på spansk betyr Fraile: munk). 
Turi orket ikke å gå helt opp og innover det veldige platået mot selve klippene, utsikten herfra er overveldende. Selv synes jeg det er en egen mening for meg i å få være her alene en stund, helt alene med vinden som synes å hviske noe som fra tusener av struper langt borte fra. 
Det er en del tåke her oppe og snart er toppen dekket av denne og snart åpenbarer klippen seg i en uvirkelig belysning mot blå himmel og med solens gyldne stråler fra sydvest. Mens jeg står der og grubler med mine egne tanker ser jeg Turi komme mot meg langt der ute på platået, dette var en opplevelse av de sjeldne er vi enige om, vi rusler ned til bilen igjen. Det er vel på tide å tenke på returen til Tauro igjen, det er langt igjen. 

San Bartolomé de Tirajana - tid for hjemtur

Som sagt går veien nedover mot San Bartolomé de Tirajana, dette er en stemningsfull by, og har rike tradisjoner fra langt tilbake i tiden, - helt tilbake til Guanchenes tid, da het denne byen Tunte. I dag er dette en liten by som kamuflerer seg bak et kanskje lite oppsiktsvekkende ytre, allikevel befinner den offentlige administrasjon på hele sydøya seg her, fra Bahìa Feliz til Pasito Blanco. Veien deler seg her den til venstre går nedover mot Santa Lucìa og videre mot Aguimes, videre nordover mot Las Palmas, eller ned mot sjøen og Cruce de Arinaga.

Den andre veien går nedover mot Fataga – Artedara og ned mot San Fernando. Turi og jeg valgte denne veien, vi stanset ikke på veien for vi mente at vi i grunnen hadde opplevd nok denne dagen. Snart er vi ute på autopistaen igjen og haster mot Taurodalen. Vi stanser og handler i Herdisa supermercados i Arguineguin. Vi kjøper først og fremst mer friskt vann, pålegg, brød osv, jeg spandere et stykke 'serrano'-skinke på meg selv, Turi er ikke noe særlig imponert over smaken på den.

Hjemme i dalen igjen, på veien opp til huset ser jeg at flere papayaer er ramlet ned fra treet, de smaker godt til kvelds i allfall 1 av dem. Så blir det, det sedvanlige da til kvelds, levende lys ute ved bordet, ett par kalde øl, skinke og papaya. Kaffe og Brandy til slutt. Vi er enige om at vi er heldige som får oppleve så mye mer enn å ligge på stranda, selv om også det er herlig inne i mellom.

 

         


Puerto de Mogan 
               

Dag  6. 23/10.

En bråkete natt ,tordenvær og regn

I natt var det en bråkete natt ,tordenvær og regn, - og sånn som det buldrer her nede når det først setter i gang. Når vi omsider sovner  vet jeg ikke, men jeg bråvåkner i allfall til ett skikkelig regnvær, det bøtter ned, makan til regnvær er det sjelden du ser i det kalde nord. 
Vi prøver å spise frokost ute, Turi og jeg. Maya ser vi ikke noe til i dag, og det er jo forståelig. Etter en heller fuktig frokost trekker vi inn i stua, der vi slumrer litt og ser ut på regnet. 


Når gata blir til elv - Puerto de Mogan

Nei vi drar heller ut, selv om det regner aldri så mye, å sitte inne her er ikke brukbart, ingen dør av litt regn.
Vel det kan faktisk hende de helt store ulykkene når det regner slik som her, for nedover Taurodalen der rant det ikke i stikkrennene ved fortauet, hele gata var en elv og vi måtte ta det pent med ro. 
Vi småkjører mot Puerto de Mogan, vi må fylle mer bensin. I dag tar vi sjansen på en tur ned til fiskerlandsbyen. Vi skulle selvfølgelig ha hatt sol, men vi får ta det som det kommer. Etter at vi har funnet en parkeringsplass, skjer det som vi absolutt ikke kunne tenke oss i dag. Regnet stoppet brått opp, og skyene forsvinner, sola skinner og det damper av gatelegemet, snakk om flaks. 

Puerto de Mogan er på alle måter kanskje en av de aller vakreste byene på Gran Canaria, - vel smak og behag er jo individuelt. Det å rusle rundt i byen i silregn, kontra i solskinn, ja det er vel som de fleste andre steder skulle jeg gå utfra, en himmelvid forskjell. Vi suger inn denne helt spesielle stemningen her nede, Puerto de Mogan har en atmosfære som mange har sammenlignet med visse steder i karibien, ja en gang for mange år siden ruslet jeg selv rundt i en by som heter Willemstad, det er hovedstaden på Curacao. Puerto de Mogan har mange likhetstegn med Willemstad.

Vi rusler over bruer og langs bryggene, selv med masse turister rundt oss på alle kanter hersker det en avslappet atmosfære, ikke det typiske stresset og maset som kanskje kjennetegner flere andre steder her på øya. Det kryr av restauranter nær sagt vegg i vegg, en og annen butikk, mest suvenirforretninger men også en og annen klesforretning av det mer eksklusive slaget. - Av utstilte varer skjønner vi at dette må det være klasse over, - når vi ser prisene. 
Byen har ca. 1000 fastboende innbyggere, og har over det dobbelte antall gjestesenger, så turismen har nok for lengst tatt over for den forgangne primære inntektskilden, som var fisking.


Hengende hager og prangende båter

Alle hus her i byen har fått og får til stadighet sine fasader malt i nydelige farger som er finstemt med de andre bygningene rundt om. Hvis du tenker på Babylons hengende hager, som du sikkert har lest om, så må vel denne byen være nærmest en kloning av den. Aldri har jeg sett en mer overveldende samling av fargesprakende blomster, busker og trær. Kaprifol, Hibiscus, Oleander, Ipomoea Acuminata og Euphorbia Pulcherrima, ja det virker kjent…ikke sant ? …Hvis ikke så kan jeg fortelle at det siste latinske navnet er noe så enkelt som en vanlig norsk julestjerne, som pryder de fleste norske hjem i julen, bare at her er de kjempestore, ca. 4 meter høye.

Ved bryggene midt inne i byen er den ene luksuriøse yachten etter den andre, -  pluss en og annen seilskute av litt mindre proposisjoner fortøyd. Skal du finne noen av de båtene som de fastboende vanlige fiskerne eier, finner du dem ikke her.
Da må du bevege deg mer mot utkanten av byen, der ikke alt er like rent og pent men desto mer koselig synes nå jeg da. De båtene er ikke som disse store prangende, de er for det første veldig fargesprakende gjerne i skjærende lyse pastellfarger med særlig vekt på rødt og lys blått.


NRK og "Sydenferie"

Inne mellom de store båtene, - i skyggen av dem er det lett å se bunnen, store stimer av fisk på stadig søk etter en godbit som turistene mer enn gjerne mater dem med, svømmer frem og tilbake. Fiskene er ikke bare små , noen er faktisk ganske store og. Turi og jeg går gjennom en passasje mellom to torg, da vi drar kjensel på en restaurant, den bærer navnet ”Qué Tal" (tror jeg det var). Det gikk en serie på NRK, som het ”Sydenferie”. Der var det en restaurant som ble drevet av en svenske og et par norske, ja dette her er stedet. 
Turi og jeg har en fin dag her i byen, hvis du skal hit til Gran Canaria en gang, så må du ta en tur hit, du vil ikke angre på det.


Hvor finner jeg grovt brød?

Det er vel på tide å dra hjemover igjen. Vi stanser på Sparforretningen ved Playa del Cura. Det er utrolig hvor mye du drar med deg hjem etter en liten tur innom butikken, i dag var det av alle ting tilbud på tysk øl. Turi og jeg leter etter noe ferskt og ikke alt for lyst brød, vi finner en pose innerst i hyllen, den lå bak en pose med lys og hvit loff, endelig litt brød som ligner noe på det norske. Det er faktisk ikke mye jeg savner her nede, i så fall må det være dette da, litt grovt brød.

Vi tar kvelden oppe i hagen hjemme, slapper av i solstolene med hvert vårt utgamle ukeblad.

I morgen kunne det vært fint med sol igjen, vi har vært her nede nå i 1 uke, og sol har vi fått, ja masse av den faktisk. Nå har det midlertidig gått noen dager og vi ”lengter” ned til stranden igjen. Snart er vi hjemme på berget igjen og der venter snø og kulde.

Dag 7. 24/10.

Tidlig vekking

Vi våkner av en infernalsk dur, hva i all verdens rike er det som skjer ? Jeg tasser ut på plenen, der sitter Maya. ”Hei jenta mi”. Utenfor gjerdet er noen veiarbeidere i full gang med en trykklufthammer, det var også et tidspunkt å begynne med den slags på. Klokka er så vidt passert 07.15. Hva de brave arbeiderne drev med får jeg noe senere greie på, - de skal legge nye avløpsrør og nytt rør med ferskvann fra et reservoar oppe i lia bak her. Noe jeg også får greie på er at vanlig arbeidsstart er kl. 08.00.

Vel Turi og jeg får ikke sove mer uansett og det er kanskje like greit, vi skal jo på stranden i dag. Været ser ut til å bli bra, den sedvanlige disen forsvinner og sola kaster sine gyldne stråler på fjellet på den andre siden av dalen. Etter frokost rusler Turi og jeg inn for å gjøre oss stand til turen. Maya forsvinner ned skråningen bak Kaprifolen.

Ned på stranda er det foreløpig god plass, vi er tidligere ute enn de fleste andre. Sola kommer delvis forbi fjellryggen mot Punta de Puerto Rico, (som er neste lille dalføre før du kommer til Puerto Rico). Utover formiddagen blir det helt fullt rundt oss, noen gjør det bommerten at de legger seg ned mot steinene som nå er godt over vann, det er fjære sjø, og de som legger seg der nede er forunderlig hvite over det hele. Det er nok en ny pulje med solhungrige turister som har ankommet øya. Snart blir det liv og røre der nede, for vannet stiger faretruende fort når det starter med flo. 


Hva er galt på sola?

Utpå dagen blir vi vitne til spektakulære hendelser, med en gang tror Turi og jeg at det er synsbedrag, det virker som det skjer noe voldsomt på sola, det er akkurat som den utvider seg. Senere på dagen får vi greie på at deler av kommunikasjonssystemet flere steder på jorda er satt ut av funksjon grunnet solstormer utenom det vanlige. Ja dette har vel de fleste fått med seg går jeg ut fra. 
Ja ja, sola den bruner den, ja til de grader, - kan hende jeg begynner å ligne litt på en av de kokte hummerne de reklamerer for borte på den fiskerestauranten bak stranden her. Eller kanskje den stormen på sola har gjort sitt, - vel samme kan det i grunnen være.    

En av de sjeldne opplevelsene når Turi og jeg er på Gran Canaria, er at hun bader i det store osean. I fjor, altså i 2002, opplevde jeg det en gang, og nå ennå en gang, du verden.  Vi bryter opp sånn ved 16.00 tiden, kanskje kan vi spasere en tur når vi kommer opp i dalen igjen, det hører i allfall til sjeldenhetene.


 

         


Golfbanen i Taurodalen sett fra åsen ovenfor Puerto Rico . 
               

 

En titt på den nye golfbanen

Disse blomsterrike trærne og buskene her nede er så inderlig vakre, luften er på sine steder tung av lukten fra dem. Turi og jeg har tatt en tidlig middag hjemme, og nå rusler vi nedover mot sjøen igjen. Vel, vi har ikke tenkt oss dit ned nå men vi vil gjerne ta den nye golfbanen som er bygd her nede nærmere i øyesyn, vi har hørt mye om den men selv spiller jeg ikke golf ennå. Etter at en særdeles hyggelig dame kom i mot oss, så snart vi kom innenfor porten der, og guidet oss gjennom en liten del av anlegget, så er det vel muligens noe mer trolig at jeg kommer til å prøve golfen som jeg har hørt så mye om fra andre.

Det er en 18 hulls bane, og beliggenheten er helt topp. I sted prøvde jeg å fortelle om den helt spesielle eimen av blomster, ja den er helt nydelig, derimot er den det helt motsatte like før du kommer inn av porten til golfanlegget, det er et sted her hvor det virker som kloakken renner åpent ut og over veien, her er lukta så desidert ikke hva de velpleide luftekanaler er vant med.

( Merk deg at jeg skriver dette eposet nå, i det Herrens år 2004, - muligens er floden fjernet til jeg kommer ned igjen senere en gang). Inne på området hersker det en egen ro og stil, her og der ser jeg golfere i dyp konsentrasjon, for øvrig riktig antrukket for dagen ( det ser ut som dette siste er viktig, - for noen i allfall ).

Turi og jeg tar løpefart og hopper over ”bekken” som renner friskt og freidig over veien, vi stikker en tur innom "Spar" butikken borte på hjørnet, der kjøper vi hver vår is. Ute ved bordene på restauranten, slumrer ett par over en kopp kaffe. I bassenget er noen unger i full aktivitet, en følelse av ro og harmoni, er det eneste jeg kommer på i øyeblikket.

Vi to, med hver vår rennende is (for det er så varmt) rusler oppover mot heimen vår. Det begynner å mørkne allerede og vi sløyfer andre mål for vår kveldstur. Oppe i hagen, finner jeg en overmoden mango, altfor god til å ligge der og råtne, så den får dele plass med de andre som ligger på fruktfatet. Mangofrukten er god den men vel mektig for meg hvis den er overmoden. Vi avslutter kvelden med en kopp kaffe og noen søte kaker.

 

 

         

Del 1| Del 2| Del 3| Del 4| Del 5
Andre turer med Terje og Dag

Tilbake til hovedsiden 

 Web: Geir Neverdal

               

 

 


Tips:

Dersom du leter etter et ord, et uttrykk, eller en link på en side med mye tekst kan du gjøre følgende:
Hold nede
Ctr-knappen på tastaturet og trykk f
Da vil følgende vindu komme opp:
 

Skriv inn søkeord/uttrykk og trykk "Søk etter neste". Du vil da bli tatt til neste forekomst av ordet/uttrykket