www.links4students.com 

Gran Canaria

www.norwegen1.com 


Gran Canaria
- denne gang med Turi og Dag
Europatur nr. 5

En trofast Maya venter på plenen foran huset

  ved Dag Haugaløkken

Del 2


www.otta2000.com
               

  

Dag 2, 19/10.

Kakerlakker og "Maya"

Vi våknet til en noe disig morgen, bena fort ned på marmorgulvet avstedkom en tydelig knasende lyd, - en mindre av det totale antall kakerlakker fikk gleden av å oppholde seg i nærheten. 
En seig masse under min bare fot var eneste spor av min udåd. 

Utenfor på terrassen ser jeg et kjent og kjært ansikt med to store øyne som møter blikket mitt . ”Maya” … hun er hunden i nabohuset, en eldre men distingvert dame. Gråhvit rundt snuten, - hun er vel muligens en eller annen ubestemmelig blanding av en noe ubestemmelig eldre rase. 
”Maya” besøkte oss også i fjor omtrent på denne tiden da vi var her. Merkelig i grunnen, det virker som hun har ventet oss, ja hunder er noen eiendommelige skapninger, det har jeg merket mange ganger med mine egne hunder hjemme på berget.

”Maya” venter til jeg kommer ut på terrassen og klemmer henne inntil meg, vi kommuniserer godt tror jeg, - med meg har jeg litt ost og kjeks fra kvelden før. 
En stund senere når vi inntar vår frokost ute på terrassen mot den store gressplenen, sitter vi 3 benket rundt bordet, - herlig, akkurat slik det skal være synes jeg … men det synes ikke Turi.

Ja ja etter nok en godbit rusler ”Maya” over plenen, kaster et lite blikk tilbake på oss over skulderen og forsvinner ned stien bak en kaprifol.

Til Amadoresstranda - kokt hummer?

Nå skinner sola som gull borte i den andre siden av dalen, - disen er på vikende front. En solrik og varm dag er i eiming. 
I dag skal vi bade og sole oss, ”Amadores” stranda venter, og det er på tide å komme seg av gårde. 
Skal du på stranda så tar du med deg kaldt vann. (Turi har satt to 1/4 fulle flasker med vann inn i fryseren kvelden før, disse er nå helt gjennom frosne, - hun fyller dem opp med innkjøpt vann, det passer nok best for oss som ikke er vant med de bakteriene som florerer her nede. Ned i ryggsekken med flaskene, sammen med litt niste. 
Badetøy og solkrem med høy faktor, hører med, kokt hummer har jeg sett ut som flere ganger før, og det vil jeg vente litt lenger med å bli denne gangen, kanskje jeg ikke blir så rød denne gangen tenker jeg, hvis jeg bruker litt lenger tid på å bli brun.

Vi tar bilen ned til stranda, i fjor da vi var her, ruslet vi av og til den samme veien til fots, det tar sånn ca. ½ time for oss herfra, - med bil som nå ca. 5 minutter. Kanskje er det allerede massevis av solhungrige turister der nede. 
Vel nede leier vi oss en solseng hver, prisen kan variere noe for solsenger, vi betaler 2 ½ Euro for hver seng. Solen har nå fortrengt disen og vi føler at vi virkelig har ferie. 

Det er i grunnen ikke så mye å fortelle om det å ligge på stranda, deilig er det riktignok, du blir rødere og rødere, og du tar deg et bad i ny og ne, når det blir for varmt. 
Amadores ja, de driver og bygger hele tiden disse kanarierne, Hoteller skyter opp overalt, det er i grunnen ganske rart synes nå jeg da, at det er tilstrekkelig med turister til å betale regningene med. 
Borti høgget her, - nærmere bestemt i Tauritodalen, ligger det største badeland, Kanariøyene har. Enorme greier, og de hotellene da, f. Eks. Taurito Princess. - I 1993 tok Terje, min gamle reisekamerat og jeg dette etablissementet nærmere i øyesyn, det var helt nytt den gangen, i dag er det fortsatt det største der i dalen og fantastisk flott, prisene er sikkert flotte de og. 
Rett over dalen  ligger leilighetshotellet Lago Taurito, - jeg har lest ett eller annet sted at dette her er mer hensiktsmessig og egner seg vel også bedre for noen enkelte - økonomisk sett.


Vann - '
sin' eller 'con gas'

Turi og jeg ligger altså her på stranden da, det er langt på dag og ulidelig varmt, selv etter en dukkert føler du deg lett dehydrert, da er det godt med iskaldt vann og det har vi med. 
Ikke noe smaker bedre enn nettopp vann, vi nordboere er egentlig ganske bortskjemte, hjemme på berget tenker vi sjelden over dette, når vi søler og lar springen renne i det ”uendelige” for å få det kaldt nok til å drikke det. På disse breddegrader er det ikke akkurat overflod med rent drikkevann. Det som er av vann, er mange ganger forurenset, dvs. - vannet her er egentlig ikke så verst men bakteriefloraen her er av en annen art enn den vi er vant med hjemmefra. Så her er det bare en ting å gjøre og det er å gå på Super`n å kjøpe det som garantert er friskt. 
For deg som ikke har vært her eller ikke er helt sikker, så kjøp 'agua sin gas' ( jeg legger vekt på ”sin”, dette er vann uten kullsyre, velger du å kjøpe 'agua con gas' er dette mer som selters og lignende).

Klokka nærmer seg 17.00., vi to synes i grunnen at vi har fått mer enn nok sol denne første dagen, mange andre av de mer brune, har for lengst dratt av gårde. 
Vi må i butikken og kjøpe mat, og derfor drar vi hjemover, mot Spar-forretningen som ligger noe lenger unna enn den i Tauro, vi drar videre mot Puerto de Mogan, og stanser ved et sted som heter Playa del Cura.   

 

         


Prøv den kanariske ferskosten

 

               

 

Playa del Cura.   

Her har du et ganske stort handlesenter, med Spar i kjelleren, oppe i 1 etg. har du  to restauranter, den ene heter ”Calimero”, hvor du i ro og mak uten de helt store turistskarene, kan glede deg over utsøkt mat, noe Turi og jeg først og fremst tenker på nå. Vi må jo feire vår første ordentlige kveld her på øya, ja i går var det bare rydding og stress. Vi bestiller pepperstek med tilbehør, en lettøl til meg ( den var dyr forresten, så det blir definitivt den siste for meg her nede). 
Maten smaker herlig, etterpå rusler vi ned i kjelleren og roter rundt i hyllene, kanskje spesielt jeg da, på evig jakt etter noe god vin. Turi handler mat ,det må jo også til. Denne Spar-filialen har stort vareutvalg, og det er mange turister her. Prisene kan absolutt konkurrere med den oppe i Taurodalen. 

Man skulle tro at prisene er ganske like i de forskjellige avdelingene innen en og samme kjede, det stemmer ikke helt erfarer vi.

Ikke vet jeg men kanskje de som driver forretningene bedømmer kunde gruppene på en annen måte, eller kanskje de som bor i de typiske masseturismeområdene slipper noe billigere unna. Her nederst i Taurodalen er det ikke masseturisme av den samme sorten. Her er det mest fastboende turister med egne hus og hjem, - og noen som kjenner noen med egne hus (vi er to slike).

 

”queso de flor” (blomsterost) og litt vin

Et par fulle plastposer med det mest nødvendige sier Turi, og ikke så mye annet…..

Vi fyller en pose hver…jeg ser det som svært nødvendig med noen ølbokser og noe jamòn serrano skinke, (osten er ikke bare ost, her nede får du virkelig ost), ”queso de flor”, herlig, prøv den en gang med god rødvin til, for eksempel Gran Canarias egen vin ”Del monte”, eller så smaker all vin godt her nede, selv pappvinen som ligner noe på den vanlige norske rødvinen, kan være god. …Min bærepose veier mer enn Turi`s. 


Videre mot Mogan - gartneren våkner

Det er i grunnen litt tidlig synes vi å dra rett hjem igjen, kanskje en liten tur mot Puerto de Mogan, der i veikrysset, hvor du enten kan dra ned til den gamle fiskerlandsbyen, som bærer navnet Puerto de Mogan, eller du kan reise oppover dalen mot den gamle landsbyen Mogan
- Ja der i veikrysset er det en bensinstasjon. Vi kan like gjerne fylle opp tanken på bilen her, så alt ligger vel til rette for eventuelle utflukter. Veien er merket GC200.
Mens vi venter på å få fylt opp bensin, ser vi henført oppover dalen, blomsterprakten er helt overveldende. 
Til den ”ivrige” leser kan jeg fortelle at i min grønne ungdom så utdannet jeg meg til gartner, det ble allikevel ikke til at dette faget ble min primære levevei, men interessen for det som vokser og gror er fortsatt stor. 
Blomsterprakten her på disse breddegradene, er jo helt overveldende, men ekspertisen når det gjelder artsnavn osv, er nok noe redusert i årenes løp. En del særdeles vakre blomster får det til å demre for meg, for eksempel ser jeg noen kaktuser som er i blomst, de jeg husker er ”Opuntia ficus – barbarica og Opuntia dillenii. Noen store trær rager opp i en hage lenger opp, det er Carica papaya. I samme hage er det helt overveldende å se - ikke potteplanter som vi har hjemme på berget - men hele hekker av Hibiscus – rosa sinensis. 
Turi og jeg kjører sakte oppover dalen, etter at vi har betalt for bensinen. Vi passerer flere små og koselige landsbyer,  Las Burrillas – Los Navarros – Las Casillas og snart kommer vi inn i Mogan
Dette er en gammel tradisjonsrik landsby, trange gater og koselige restauranter. Her er det stille denne ettermiddagen. 


En liten avstikker opp i fjellet - og deretter hjem

Vi to er snart ute av Mogan og fortsetter oppover mot Monte de Tauro, høye fjell som tårner seg opp  foran oss, her begynner veien å svinge seg oppover mot fjellet. En vei tar av til høyre, et rustent skilt forkynner navnet Ayacata. Turi og jeg følger veien videre mot venstre. 
Oppover bærer det, sola begynner å dale ned i havet mot vest, kanskje det er best å komme seg hjemover igjen før det blir mørkt. 
Dette var en fin tur med mye vakkert å se, vi føler at denne turen har gitt oss mye igjen av opplevelser.


Ron con miel - kveldsstemning 

Hjemme i Taurodalen igjen koser vi oss med herlighetene, ost og kjeks, rødvin litt frisk lokal frukt, mango og papaya (vasket i innkjøpt vann) til dessert. Kaffe med et glass 'Ron con miel'( honningrom fra Arucas ) og turròn fra Teror, som er en søt delikatesse, kan minne om honning fra Tyrkia, dette serveres som rullekake på en måte. Kvelden med mørket kommer, månen kommer skliende fra nordøst, vi lytter til  kveldens utdrag av hundenes samtaleforum, til dette stilner hen, luften er tung av blomsterlukt, mot den mørke himmelen overstrødd av stjerner, ser jeg silhuettene av 'Ravenala madagascariensis Sonn. ( Strelitziaceae ). Med sine 10 – 12 meter over plenen er det som en kjempe står og vinker til oss der i mørket, nei nå er det på tide å legge seg.

 

         


Fikenkaktus

 


Bougainvillea

 


Utsikten nedover dalen mot Mogan

 

               


Dag 3. 20/10.

En god stille natt er over, bare avbrutt av et langtrukkent mykt ul av en hund langt borte, jeg våknet av ulet men sovnet raskt igjen ... tror jeg. Mellom de tunge vindusportierene aner jeg atter en disig morgen, et raskt blikk ned på marmorgulvet viser at det er klar bane, ingen kakerlakker å se. Utenfor på terrassen sitter vår alltid like årvåkne og snille Maya, - hun klynker hengivent mot meg ( innbiller jeg meg) der jeg glipper med øynene mot henne. 
I forbifarten gjennom kjøkkenet og ut til henne tar jeg med noen osterester fra i går kveld. Hun setter tydelig pris på gesten, for hun legger seg ned på ryggen og vil kjeles med.

Etter en rask frokost for Turi og meg rusler vår venn ned over mot kaprifolen, snur seg mot oss og blir borte.

En ny dag og vi er ikke noe særlig såre ennå. Så vi tar med oss den sola vi kan få og venter med andre opplegg, til kanskje sola en dag ikke skinner for mye. En times tid senere ligger vi å dormer på hver vår solseng som i går.

Fra min plass under solhatten ser jeg mysende mot menneskemylderet som siger mot stranden, det er en flott kystpromenade, som det er utmerket å bruke hvis du bor i Puerto Rico, og vil tilbringe dagen her på Amadores. Du vil bruke sånn ca. 15 minutter å spasere fra byen og hit. 
Stranden her er 400 meter lang og er egentlig ikke ekte fra naturens side. Det ble gravd opp kiselholdig muslingkalk fra havet. Stranden blir beskyttet mot sterke strømmer fra havet med en sikker molo som ved lavvann er godt synlig og som igjen er et yndet sted for fiskere med lange stenger, det er et fantastisk fiske her omkring har jeg hørt mange si. 
Høyvann - som for øvrig kommer ganske fort - har jeg sett mange turister oppleve som et lite sjokk, når vannet skyller opp over håndklær og andre ting, der det for få minutter siden var tørr, fin strand. 

Ved 4 tiden har vi fått nok sol, vi skiller oss ikke så mye ut fra de andre omkring mener jeg…eller kanskje det nettopp er det vi gjør, rosa som vi er.

 

         


Mange prøver fiskelykken langs sørkysten av øya
 
               


Shopping i Arguineguin

I dag reiser vi til Arguineguin, vi må jo handle litt i dag også. Det er selvfølgelig en hel haug med gode forretninger hvor du kan handle god mat, når du er her nede.
Turi og jeg har en forretning som vi av og til bruker, vi var her i fjor også. De fleste som handler her er fastboende, og de, kanskje bedre enn de fleste vet vel at her er prisene rimeligere, og varene bedre enn kanskje mange andre steder. Så vi to følger stimen av det ovennevnte klientell.

Forretningen bærer navnet: Herdisa supermercados. Du finner denne filialen lett hvis du skjønner noe av min rettledning: Hvis du kommer fra syd/vest inn i byen, kjør da rett frem hovedveien til du kommer til en rundkjøring, du kjører ikke rett videre, men du tar neste avkjøring oppover en bakke som går rett nord/østover, ta ikke til venstre men rett frem ca. 200 meter.

Parker bilen her ved fortauskanten. Rett ned en tverrgate til høyre ligger forretningen på venstre side. Lett ikke sant??. Hvis du ikke finner frem nå ,så finner du andre filialer i El Tablero og Puerto Rico.

Ja hva skal vi ta … hmm ... ahh Serranoskinke, det var gode saker. Borte ved ferskvaredisken er det travelt, mange kunder. Merkelig nok et svensk par som har samme tanke som meg, hun står ettertenksomt og veier et større stykke med Serranoskinke i hånden. Etter en stund legger hun det fra seg lett hoderystende, etter en kommentar fra betjenten bak disken. Selv skjønner jeg svært lite av hva de innfødte sier. Da får jeg øye på prislappen i disken, og skjønner ikke hva den prisen har med skinka å gjøre.

Etter noen sekunder ender jeg opp med et stykke peppersalami og noe servelat med noe som ser ut som purre inni, prisen for dette stemmer mer med min lommebok. Turi har funnet noen pizzaer som ser brukbare ut, får håpe våre tilvente Grandiosaganer finner behag i disse her. Karbonader, som er stekte på forhånd ser bra ut. Friske tomater og løk, må til. 
Ja grønnsakdisken her er noe for seg selv - Vi finner de utroligste fristende vareslag i de norske grønnsakdiskene hjemme, men her er det minst like fristende og det er bare så uendelig mye mer å velge i, - mye av det som er her vet jeg ikke engang hva er. Det hyggeligste er dog prisene. Etter en stund forlater vi butikken med store bæreposer fulle, - på toppen en ½ flaske kanarisk cognac.

En ny deilig kveld tilbringes ute på terrassen, solnedgangen er kanskje om mulig ennå mer fargerik enn den i går kveld, kanskje det tyder på at det blir regn ... håper ikke det.

 

         


Et utsnitt fra en av fruktdiskene på øya 
- denne finner du i Las Palmas 
 
               

 

Dag 4. 21/10 - Soria Presa

Et høylytt gjesp med en undertone av utålmodighet, høre uten fra i grålysningen. Maya sitter på sin vante plass, der ute. I dag regner det ikke, derimot er det overskyet. Vi 3 fordøyer frokosten vår ute, Turi og jeg med egg og bacon, juice og te. Maya med litt servelat med ”purre” i.

I dag er dagen for biltur, noe bading blir det ikke snakk om foreløpig, sola er borte bak et grått teppe. Hvor skal vi dra, ja det er spørsmålet. 
Grunnet det heller grå været, så frister det ikke med noen lengre tur innover i fjellheimen, været der kan av egen erfaring by på de helt store forskjellene fra her nede ved sydkysten. I fjor da vi var her nede, tok vi en tur til noe som heter Soria Presa, der var det nydelig og ganske fritt for turister. Kanskje kunne vi dra opp dit? - Jo det var en fin idé. 
For å komme dit kjører du til Arguineguin. På østsiden av byen er det en barranco (dal), der går en vei som heter GC505. Denne kjører du oppover, litt kjedelig til å begynne med men så begynner du å ane hva du har lagt ut på. Dalen blir mer V-formet og du begynner å svinge oppover og oppover. 
Utsikten er fantastisk, hold øya godt plantet foran bilen. I fjor kjørte vi helt opp til en liten landsby oppe ved Embalse de Soria, her er det muligheter for et koselig måltid mat i trivelige omgivelser.

 

         


I bakgrunnen til høyre for Dag ser du litt av demningen ved Soria.
 
               


Er veien egentlig stengt?

Turi og jeg valgte i år å friste lykken på noen veier som egentlig ikke egner seg for biler i det hele tatt (oppdaget vi etter hvert). 
Vi tok av fra ”hovedveien”, svingte bratt opp en smal vei til venstre, litt nølende stanset vi, da vi så hvor bratt det egentlig var her, men pytt sann, ”den som intet våger intet vinner”, var det vel en eller annen gluping som sa en gang. 
Sanden sprutet under hjulene da vi dro i gang igjen, svinget var det nedi her, og maken til disse veiene har vi ikke engang  på Otta (da er de i så fall garantert stengt for all ferdsel). Mulig denne var det og, - som sagt er ikke spansk en av mine sterke sider, det sto et skilt i grøfta litt oppe i veien, hvor muligens opplysningene vi trengte om veien sto, men, men. Oppover bar det, veien ble smalere og smalere, heldigvis la tåka seg tett rundt bilen så jeg ikke så for mye av avgrunnen langt der nede.

Midt i neste sving møter vi en turist på vei ned i sin leiebil, i forbifarten ser jeg et stivt stirrende blikk fra sjåføren. 
Et skilt oppe i tåka viser at vi er ved Risco Grande, navner virker merkelig kjent….kanskje betyr det oversatt til norsk ”Kjempe risiko”?.


Steinsprang!

Rett frem nå, her regner det litt også, vinden tar fatt i bilen, og til overmål ramler noen steiner ned i veien både foran og bak bilen. Huttemegtu dette tar helt av, noe lenger borte i veien etter slalåmkjøring rundt noen steiner ser vi et skilt som viser at all ferdsel er forbudt, - det viser seg imidlertid at det er en vei ned i en dal som er borte i tåka. 
Veien vår går videre rett rundt en sving med overheng over, men hva er nå dette ? Her slutter asfalten (som fra før av er i heller dårlig forfatning). Etter noen hundre meter med siksak kjøring mellom steiner som stadig kommer ned fra oven, beslutter vi å snu, dette er rett og slett ingen fornøyelse mer.


Det er tryggest å snu.

Når jeg forsiktig rygger mot avkjøringen ned i den dalen med skiltet, ser jeg en bil komme mot meg ut av tåka. Fra der vi var på vei, - en ilter tuting fra ham, og en lett hoderisting tilkjennegir at turister - vel de er noe for seg selv, sett fra hans ståsted. Han forsvinner forbi meg inn i tåka den vei jeg rygger. 
Heldigvis går det bra, og snart er vi på vei nedover igjen mot El Barranquillo Andrès, som det heter der vi tok av fra ”hovedveien”. 


 

Utsikt - og hvite knoker

Noe av tåka og regnet driver vekk og et skue av de helt store åpenbarer seg for oss, knokene på fingrene mine hvitner når jeg krampaktig holder meg fast i rattet. Det er så eg knapt kan andast. Her var det litt av en utsikt. 
Vel nede på veien igjen, er tåka borte, regnet det samme og forundre meg der kommer sola skliende frem bak en sky. Vi stanser på en avkjørsel hvor vi har en fantastisk utsikt mot Soria, - der det er bygget en kjempestor demning. Her blir det en del fotografering, alt er nydelig igjen. Vi bestemmer oss for å dra nedover igjen mot sjøen, kanskje kan vi bade eller finne på noe annet fornuftig til en forandring. Det blir en rolig og avslappende tur ned til Tauro igjen, vel hjemme spiser vi lunsj, og solen varmer så inderlig godt at vi blir faktisk sittende i hver vår liggestol resten av dagen. Dette er virkelig en ”lise” for legeme og sjel. En kald øl drikkes sakte og ettertenksomt, mens tankene går hjem til de som sliter på jobben på Otta. Hva driver de med nå da tro ? Måker de snø eller noe annet ? …

En ny dag lakker og lir mot natt, vi er fornøyde med de små gleder, og koser oss med en pizza, som egentlig ikke smaker så godt som Grandiosaen hjemme.       

 

 

 

         

Del 1| Del 2| Del 3| Del 4| Del 5
Andre turer med Terje og Dag

Tilbake til hovedsiden 

 Web: Geir Neverdal

               

 

 


Tips:

Dersom du leter etter et ord, et uttrykk, eller en link på en side med mye tekst kan du gjøre følgende:
Hold nede
Ctr-knappen på tastaturet og trykk f
Da vil følgende vindu komme opp:
 

Skriv inn søkeord/uttrykk og trykk "Søk etter neste". Du vil da bli tatt til neste forekomst av ordet/uttrykket