Terje og Dag på tur.
Europatur nr.4
  
Høsten 2000 reiste  Dag Haugaløkken og Terje Floberg til 
Nederland, Tyskland, Belgia og Frankrike 

I oktober 2000 reiste Terje Floberg og Dag Gylder Haugaløkken 
rundt om i Mellom-Europa hvor de blant annet besøkte 
Verdensutstillingen i Hannover (EXPO 2000) - Eurodisney - Louvre - Eiffeltårnet

Del 3

Problematisk rundkjøring

"RIINNG", vi skvatt ut av senga, gned søvnen ut av øynene, tok en dusj og gledet oss til frokost, klokka viste at det var tidlig, ute var det ennå mørkt. Etter en stund var vi ute på hovedveien mot Paris men først måtte vi finne ut av denne rundkjøringen som vi selvfølgelig måtte ut av, ca. 100 meter fra hotellet, "ta til høyre her" skrek jeg, "nei ikke her men der", det var allerede for sent. Vi så trafikken som stadig økte i omfang passere oss på vår venstre side, der vi skulle vært, vi tverrvendte, kom oss elegant ut i rundkjøringen, på hvinende dekk var vi ute på allfarveien vi og. Det ble lettere nå, vi hadde jo kjørt her kvelden før på tilbaketur fra Disneyland. 

Videre med tog til Paris

Snart parkerte vi bilen på parkeringsplassen og kom oss inn på jernbanestasjonen. Terje kjøpte billetter, vi fikk hver vår dagsbillett som fungerte som overgangsbillett. Avstandene er store i Paris, det er ikke snakk om noen by på størrelse med Oslo eller lignende, her er det helt andre dimensjoner det er snakk om. Det som ser ut som en liten spasertur til fots etter kartet å dømme viser seg snart å være en ganske lang tur, så det var om å gjøre å finne ut hvor vi skulle gå av toget som jo i tillegg beveget seg for det meste under jorda. Vi fant ut at vår stasjon måtte være Chatelet Les Halles.

Dette er et knutepunkt for metroen i Paris og her forgrener all videre ferdsel seg utover i storbyen. Vi tok rulletrappene oppover og kom ut i Paris' sentrum, - etter noen få steg gled vi inn i strømmen av mennesker til og fra. Rett frem der var Pompidou-senteret, det skulle bli artig, klokka var ennå ikke mer enn 09.30 og det viste seg at museet først åpnet kl. 10.00. Vi gikk rundt den enorme bygningsmassen, ikke å undres over at dette var noe som var helt utenom det vanlige. Det er vanskelig i ettertid å beskrive museet sett utenfra, enormt og spektakulært er vel kanskje begrep som er noe tilnærmet passende. 

Eiffeltårnet

Terje og jeg fant ut at vår tid i Paris var for verdifull til at vi skulle bli stående utenfor og vente på at museet skulle åpne, så vi ruslet mot Seinen, hvor vi oppover mot høyre kunne se Eiffeltårnet rage opp i det fjerne. Rett fram så vi toppen av Catedral de Notre Dame rage opp over hustakene. Det var et menneskemylder rundt oss på alle kanter som var helt overveldende, suvenirbutikkene lå side om side med sine "spesialiteter" som kanskje ikke var så spesielle allikevel, de aller fleste hadde de samme varene, for ikke å snakke om alle de vandrende gateselgerne som solgte alt mulig rart, - noen solgte fargerike fugler av papp som kunne trekkes opp, så de fløy rundt omkring, ganske artige faktisk. De fleste hadde det sedvanlige, lightere med bilder av Eiffeltårnet eller Notre Dame på, silkeskjerf, kortstokker og lignende. Terje og jeg var innom en av de større forretningene som lå like ved Notre Dame, - der ble vi de lykkelige eiere av noen typiske suvenirer, en fyrstikkeskeholder og en innspilt videokassett med sekvenser fra Paris. 

Utenfor selve Notre Dame, var det lange køer av turister som skulle til alle tenkelige mål, noen opp til tårnet av katedralen, andre inn i katedralen med guider og noen andre, - vi deriblant - som på egenhånd frekventerte denne ærverdige og staselige katedralen. Vi filmet og fotograferte som alle turister med selvrespekt gjør, etter en stund med posering frem og tilbake utenfor, fikk vi øye på en rød todekkerbuss lik de engelske i London. Det var sannelig den turistbussen som vi kvelden før hadde tenkt på. "les cars rouges". 
Vi hoppet på og kjøpte billetter, dette var også overgangsbilletter, så vi kunne gå av og på alt etter som det passet oss i 2 dager, hvis vi ville. Oppe på taket som var åpent, så nær som helt foran, tok vi plass. Etter som bussen beveget seg fremover i byen, ble vi forklart av en talemaskin om de mest kjente stedene vi passerte. Det vekslet mellom spansk, tysk , italiensk og engelsk. Vi fikk igjen full valuta for vår billett. 
Vår rundtur brakte oss innom disse stedene : Musee Dòrsey, Opera Galeries Lafayette, Champs Elysees- Etoile, Grand Palais, Trocadero, Tour Eiffel, - her steg vi for øvrig av, for nå var vi kommet til det som var ett av de mål som vi måtte få med oss. Vi måtte selvfølgelig stille oss opp i en kø, det gikk derimot ganske raskt, for vi ble hele tiden nøye passet opp av gateselgere som sto ca. 20 - 30 cm. fra oss og viftet med varene sine, de skal ha det at de var svært iherdige men ikke på noen måte ubehagelige. 
Været var for øvrig veldig bra da vi sto der og ventet på å komme frem til billettluken. 62.00 fr. pr. person var prisen for å komme opp, kostbart vil nok de fleste si men dette var ikke hverdagskost hva opplevelser angår. Vi stuet oss sammen i en heis som hadde glassvegger, ca. 20 personer i hver vogn. Opp til 1. platå, opp gjennom ett av sidebenene, selv syntes jeg dette var ganske spennende og samtidig skummelt, høyt var det og. Oppe på 1. platå måtte vi bytte heis for å komme helt opp til toppen, heisen ble fort full og nå gikk den rett oppover, høyere og høyere, bakken der nede og husene ble mindre og mindre, da vi kom ut oppe, hvor vinden rusket i hårfjonene våre, spurte jeg Terje om han visste hvor høyt tårnet egentlig var, han mente det var ca. 300 meter. På ett skilt så jeg noe senere at det var 320 meter. 
Ute på terrassen var det mange mennesker som rent umiddelbart etter at de kom opp ikke våget seg helt ut til gjerdet, med en gang. Snart var alle ute med nesa godt presset ut gjennom flettverksgitteret og med øynene stivt festet på bakken langt nede under oss. Fra fremdenfuhreren kom det en opplysende kommentar : "No jumping please". 

Utsikten fra tårnet er ganske enkelt helt fantastisk, selve Paris er så stor, at selv på en pen dag som det var akkurat denne dagen, var helt umulig å se ut av byen. Det var en opplevelse å få komme hit. På vår tur nedover igjen ble vi en stund værende på første plan, utsikten herfra var også ganske overveldende, en tur innom suvenirforretningen her tok vi også, det eneste som skilte denne forretningen fra de andre nede på bakken var at denne virket mer fasjonabel og at prisene var mye høyere, ellers var varene helt de samme.
Terje, min gode reisekamerat, spanderte billetter på det aller meste, på hele vår tur sammen, og den kostnaden var nok ikke så helt liten, mange takk skal du ha kjære venn for alt som du bidrar og har bidratt med.

Regn og sydvester 

Vel nede på bakken igjen begynte det å småregne, vi gikk til bussholdeplassen hvor det sto en av de røde bussene og ventet, vi entret denne og plantet våre slitne legemer på to heller våte seter oppe i friluft. "Nei nå er jeg så sulten at jeg er helt innhul"…ytret min arme reisekamerat, han så opp på meg gjennom våte brilleglass under en omfangsrik gul sydvest, som var og ble god å ha også for meg noe senere, for regnet tiltok i styrke og Terje hadde kjøpt en til meg og. Vi to skilte oss ikke merkbart ut blant alle de tusener av mennesker i Paris før vi tok på oss de nevnte hodeplagg, deretter så var det like lett å få øye på oss to som to lyskastere inne i en mørklagt tunnel. 

Louvre

Bussen brakte oss nå via Champ de Mars til Musee du Louvre, her gikk vi av igjen, for nå ville det faktisk være ganske godt å komme inn under tak igjen, - det var heller vått og utrivelig ute nå.

Etter at vi krysset gaten og bega oss gjennom borggårder og korridorer inne på området en stund , fikk vi se  glass pyramidene som Louvre er blitt så kjent for i de siste årene. Bakenfor dem, usynlige for oss ennå, var inngangen, vi stilte oss i køen av våte mennesker, innenfor dørene så måtte vi la all vår medbrakte håndbagasje gå gjennom en gjennom lysnings kontroll, før vi beveget oss ned under bakkenivå til en stor plass. Her var det et yrende liv av mennesker som ilte til og fra, her var mange nasjonaliteter samlet. 
Hadde vi visst på forhånd hvilke dimensjoner det var snakk om her for å få sett alt så måtte vi ha blitt her i lange tider. Vi oppdaget at av alle dager så hadde vi kommet hit den dagen i uka som det var gratis entre, kanskje det var derfor det var så voldsomt med mennesker her eller kanskje var det det dårlige været som gjorde susen.
I allfall så valgte vi på måfå vårt første mål inne på området, det ble Richelieu, her var det skulpturer, orientalske antikviteter og Islamsk kunst, på grunn planet. I neste etasje var det i tillegg egyptiske antikviteter. I neste etasje Greske, Etruskiske og Romerske antikviteter.
I topp etasjen var det kun malerier, Franske, Tyske, Flamske og Nederlandske kunstnere hadde satt sine navn i historie bøkene her. 

Tvilsomme suvenirforretninger

En lang dag med mye vandring hadde nå satt sine spor hos oss, vi var nå vel fornøyde med det vi hadde fått med oss og tenkte at kanskje vi skulle avslutte kvelden med en tur på nattklubb. Kanskje Crazy Horse eller Moulin Rouge ( er det ikke det det heter ?) 
Etter en del viderverdigheter, så ble det til at vi i stedet ville ta metroen hjemover igjen og gå og se på en del av Disneylands utesteder som vi ikke hadde fått med oss kvelden forut. Først måtte vi for sikkerhets skyld gå litt rundt i sidegatene og se oss rundt. Det vi oppdaget her var at suvenirforretningene her hadde fått selskap av en annen type "turiststeder" sex sjapper, strippe buler osv. Nei det var nok best å komme seg hjemover igjen, - her var det muligheter for å få med seg hjem andre former for suvenirer som ikke var så lette å forklare for de der hjemme. 

Tilbake til Disneyland

Tog turen " hjemover" gikk fint. Rett utenfor inngangen til jernbanestasjonen, i Marne-la-Valleè, lå det en hel del restauranter, suvenir forretninger og forskjellige andre fornøyelses opplegg, dette hadde indirekte og direkte forbindelse med Disneyland. Her behøvde man derimot ikke å løse billett for å komme innenfor. 
Terje og jeg hadde fortsatt ikke fått i oss noe mat (hvordan Terje opplevde dette, kan jeg vanskelig forestille meg), vi tok oss en tur innom en av de veldig mange suvenir butikkene igjen, - undere over alle undere, her var faktisk vare sortimentet en del forskjellig fra de vi hadde vært inne i , i selve parken. Her var det bl. annet et rikt utvalg av figur skikkelsene som alle var så kjent med fra Disney sine blader. Pluto, Langbein, Donald, Snipp & Snapp samt Mikke Mus. Her var også mye mer. Selv ble jeg veldig begeistret for den utgaven av Mikke mus, hvor han er utstyrt med trollmanns kostyme, Terje kjøpte julegaver igjen. 

Etter at vi kom ut av forretningen sa Terje at nå hadde han kjøpt julegave også til meg. Det var en stor overraskelse for meg, han hadde under hele vår tur sammen spandert både det ene og det andre på meg, og nå også dette. Han ga beskjed om at innholdet i pakken skulle ligge under juletreet, selv om pakken på forhånd var blitt åpnet. Igjen sier jeg "mange takk gode venn". Pakken er åpnet nå, det må jeg medgi men Mikke skal under juletreet allikevel, - for det var han jeg fikk. Fra juletreet og opp på en av høytalerene i stua skal den plasseres, der ser jeg den hver dag og minner meg om den fineste turen jeg hittil har vært med på så langt.

Bjelleklang og Buffalo Bill show

Som sagt sulten var påtakelig, og det har seg slik at der hvor det er spisesteder, så overgår den ene etter den andre i å sende ut liflige lukter av de beste matretter. Det begynte å bli direkte ubehagelig etter hvert. Mens jeg sto utenfor og så på en feit tysker som svingte ei diger treklubbe, for å få kula helt opp til bjella, klang, ga meg et pusterom. Svetten drev fra et rødmusset fjes. Etter mange forsøk måtte han gi opp, - etter han kom det en fyr som ikke var noe særlig kraftig å se på, han gikk stillferdig bort til klubba, tok den prøvende i hendene og dælja til, kling, klang sa det, tyskeren måpte, det gjorde vi andre og. I mellomtiden hadde Terje vært av gårde for å se om det var mulig å få billetter på et kjempe show som snart skulle begynne. "Buffalo Bill, wild western show". Joda det var i orden, 10 minutter til dørene åpnes, sa Terje. 

Mr Eastwood

Det ble etter hvert svært trangt grunnet mange mennesker, dette var ingen snackbar akkurat. Først gikk vi gjennom lange korridorer med sagmugg på gulvet, staller på sidene med hester inni, lukta av hestemøkk var absolutt til stede. Vi kom frem til porter hvor vi fikk utdelt skikkelige cowboy hatter, noen med grønne hattebånd andre med gule eller blå. Etter ennå en stund kom vi inn i en diger saloon, hvor alle fikk beskjed om å gå og forsyne seg enten med øl eller sterkere saker, hvis en ikke ville ha noe annet enn mineralvann da, det var det et fåtall som ville. 
Terje og jeg stilte oss opp sammen med en hel del andre ved en stor bred tretrapp som så ut til å lede inn til et eller annet, for oppe i trappa kom det en del 'cowgirls' smilende nedover mot oss. 
Plutselig kom det en fyr med korkhatt, vaskebøtte og kost nedover trappene, han smilte og lo, hilste snart hit snart dit. Med mine 192 cm. over moder jord, så var det ikke til å unngå at mitt og hans blikk krysset hverandre, hvorpå han ropte begeistret…" Howdy there, isn`t it Mr. Eastwood, very nice to meet you".. han kom bort til meg i folkevrimmelen, han måtte brøyte seg vei, mange var de fjes som snudde seg mot meg, de lurte nok på om jeg virkelig var en kjendis av noe slag, personlig følte jeg, at det hadde vært artig om det hadde vært en fallem der da. Etter en del håndristing og klapp på skulderen min, brøytet han seg videre til en opphøyd sene like ved. Derfra serverte han en del vitser og lignende, før han sammen med et western band akkompagnerte med en bass gitar konstruert av kosten, et tau og en balje. Det hele var faktisk ganske inspirerende. 

Servering og bråk

Damene i trappa åpnet dørene og inn bar det til en kjempestor hall med langbord foran benker som gikk i rader rundt en diger plass med sand. Da vi hadde satt oss ned kom cowboys og cowgirls med lange hvite forklær og delte ut dype blikktallerkener og grove skjeer i samme materiale. Svære gryter med ertestuing og kjøtt samt brødblingser og masse øl ble servert oss nedover benkradene av vandrende cowboys. Øl fikk vi så mye vi ville (eller saft), deretter var det grillet kjøtt, kylling og ris, mer drikke , masse skråling og hujing, til slutt dundret alle med skjeer og glass i bordene over hele hallen, det var rene tordenen, som om ikke bråket var høyt nok kom de serverende cowboyer rundt og viste oss smilende at vi kunne bruke de dype tallerkenene som slag instrumenter i tillegg. 

Showet

Etter en stund i et helt utrolig bråk stilnet det hele ned og mørket senket seg over oss. Dermed begynte et helt fabelaktig show med indianere på krigsstien, nybyggerkaravaner over prærien og kvegtransporter over de samme områdene, lyssettingen var stemningsfull og regien god, dette var helt topp syntes nok alle for jubelen inne i mellom var vel ment og voldsom. "Buffalo Bill " og "Annie Oakley" var fine representanter sammen med indianerhøvdingen "Sitting Bull". Etter et flott sceneshow og mye moro og valuta for pengene, vandret vi ut igjen i mørket. Nå var vi i tillegg gode og mette, så en ny dag i Paris ebbet mot sin slutt. Hjemreisen til hotellet gikk greit, og snart var det tid for planlegging av neste dags aktiviteter. Vi bestemte oss for Versailles, på den andre siden av Paris, dette måtte vi få med oss. Søvnen kom fort den kvelden.

En ny dag - Versailles

En ny dag var i emning, jeg våknet med hodet 5 cm. fra nattbordet hvor det sto et halvtomt glass med rødvin fra kvelden før. Vi hadde jo handlet noe underveis på vår pilegrimsferd i frankerland. Vannet kunne jo være farlig.
Etter en rask dusj og frokost, var det ut på veien igjen, med kurs mot jernbanestasjonen, hvor vi nå var ganske godt kjent syntes vi. Som dagen før så gikk vi av toget under sentrum av Paris, nærmere bestemt ved Chatelles Les Halles, vi lurte litt på hvordan vi skulle komme oss videre til Versailles, etter en stund fant vi ut at hvis vi gikk opp til overflaten, spaserte over brua over Seinen, så kunne vi ta tog videre fra Saint -Michel- notre- Dame, som sagt så gjort. Det ble en ganske lang tog reise gjenom mørket under storbyen, snart kom vi ut i dagslyset igjen og vi fikk se mye av byen igjen, ja denne enorme byen. 
Ved siden av oss i toget satt det et kanadisk ektepar, som Terje snart kom i prat med,. de var også på ferie i Paris og skulle visst bo i nærheten av Versailles.

Selve slottet Versailles trenger vel ikke noen nærmere presentasjon, det er vel altfor kjent til det. Terje og jeg samt noen tusen andre vandret oppover den brosteinsbelagte avenyen mot solkongens slott, her var det i hine dager ikke spart på noe, når man ser på den overdådige utsmykningen som forfengelige fordums storheter hadde ønsket og perfeksjonert i detaljer, så er det ikke til å undres over at det måtte ha krevd en hel by av mennesker til å reise disse byggverkene, det er heller ikke vanskelig å skjønne at de kostnadene dette hadde krevd, fikk det til følge at det ble opprør blant et høyt beskattet folk, et opprør som alle har hørt om som den franske revolusjonen.
En ting alle som besøker Versailles i dag, må være enige om er at denne opplevelsen er noe man aldri glemmer. Både det innvendige og utvendige med omliggende parker, staller osv. er helt fantastiske. Terje og jeg samt mange andre, valgte å leie oss høretelefoner med en båndopptaker som guidet oss gjennom slottet, - vi valgte den engelske versjonen, vi er jo ikke så gode i fransk at det gjør noe.

Parfyme og dukkekjøp

Etter en minnerik opplevelse der ute på Versailles, så vandret vi nedover mot jernbanestasjonen igjen, på vår vei dit ned, så måtte vi innom en ny suvenirforretning igjen må vite (vi hadde etterhvert vent oss til å gå i slike etablissementer), selv ville jeg gjerne kjøpe noe som luktet av Paris, hjem til Nina, så da var det jo naturlig å velge parfyme (hvor originalt). En flaske som det luktet godt av, - den het "Paris", ble mitt valg. Terje tenker på de der hjemme støtt, og spesielt så banker hans store hjerte for Anita, og hans øyne falt på en nydelig dukke, som var kledd i krinoline utstyr, som attpå til kunne spille på fiolin og svinge rundt på en sokkel, hvis man trakk opp en fjær. Anita samler på dukker og denne ville nok føye seg inn i samlingen hennes som et verdig objekt. 

En siste spasertur i verdensbyen

Etter nok et overblikk entret vi toget, for så å forsere forstedene inn mot Paris igjen. Vel inne i Sentrum igjen så var det tid for en siste spasertur i verdensbyen. Vi var innom Macdonald's hvor vi spiste gode cheeseburgere, cola og tilbehør. Ut på gata igjen til et menneskemylder av det helt ufattelige, over gata så vi en stor forretning av det mer eksklusive nemlig Cartiere, noe som nok ikke passet helt for min lommebok, -  men et besøk måtte vi unne oss, ennå bra ikke konene var med. Her var det mye som funklet og glitret og pengene ville nok få ben å gå på veldig raskt her,  hvis man først begynte å handle. 
Etter å ha gnidd det verste glimmergjenskinnet ut av øynene, vandret vi nedover gatene igjen. Vi var som snarest innom en sportsforretning, hvor vi så noen særs fine utstillingshyller med skuffer, en idé å ta med seg hjem til berget i det blå. En dag hadde snart gått over i historien, dette var vår siste dag her, nå var det best å komme seg hjem til hotellet hvor vi skulle pakke sammen og belage oss på nye opplevelser ute på de ukjente heder. 

Fra Paris til Johanitterne

Søndag 22. dro vi fra Meaux , med kurs for vårt neste stoppested, nå var det på tide å få noen historiske impulser igjen, så vårt første opphold ble i byen Soissons, katedralen her er en opplevelse utenom det vanlige, den bør alle som reiser hit ta ordentlig i øyesyn, for oss så var det atter en stor opplevelse. Fra Soissons gikk turen videre til den gamle byen og kirken oppe på høyden, nemlig Laon. Dette var stedet der Johanitterne, Hospitalridderne, Malteserne startet fra i 1080. 
Å få komme hit opp var et av de store høydepunktene ved vår tur til Frankrike. Terje og jeg kjørte langs foten av fjellet nede i landsbyen under, hvor vi parkerte utenfor borg/klostermurene, vi formelig sugde inn inntrykkene av en storhetstid som nå var svunnen hen, ennå hørte man liksom da, munkenes messing inne fra klosterkirken. 
Terje og jeg beveget oss over mot inngangen til klosterkirken, innenfor var det heller dunkelt, spesielt ved inngangen. Der satt det en mann på en skammel han holdt en (for oss uleselig) plakat foran seg. "Det er han som tar imot inngangsbetalingen", hvisket den brave fremdenführer, "hva er det du sier" kvekket jeg tilbake, "man betaler da ikke for å komme inn i Herrens hus"! "Det er allikevel best å gi en skjerv for å være på den sikre siden", sa Terje. Han dro frem lommeboka å ga så det riktig monnet, et stort smil lyste opp ansiktet i mørket, undertegnede dro frem en 5 franc og dyttet den nølende inn i neven til han med smilet. Etter en rundtur inne i den imponerende klosterkirken, bega fremdenführeren og jeg oss ut på vandring snart hit og snart dit, - etter en stund beveget vi oss nedover en smal gate mot landsbyen, der oppe på høyden. 
Det hadde nå begynt å regne ganske kraftig, i mot oss kom det en noe forsoffen type med en plastpose fylt til randen av ølflasker, da han passerte oss så vi til vår forbløffelse at det var "billettøren" fra kirken. Ja ja han trengte nok bedre til de francene enn vi gjorde. Vi derimot forserte døra inn til en av byens finere forretninger hvor de bl. annet solgte edle dråper av fransk opprinnelse. En ekte fransk Cognac ville jeg ha med som et minne fra denne byen, billig var den ikke akkurat, og den står i skapet her ennå

Del 4 
(Siste del)

Tilbake til start