Ola Tamburstuen (71)
Over 20 års innsats i Sel Historielag
  

Når tok du til å interessere deg for lokalhistoria?
Hvordan var det å vokse opp på Otta?
Normann Heitkøtter
Pillarguribakken – kun ett renn
Ib Schønberg og Fangstmenn i Rondane
Kleberbruddet i Grandalen

Fra 1988, da Sel Historielag startet opp, satt Ola Tamburstuen som formann i flere år, – og de siste 13 årene - fra 1996 og til i dag (2009), har han også innehatt samme verv. Han har lagt ned en stor innsats for laget. Alt i alt har han drevet med dette arbeidet en liten mannsalder.

Når tok du til å interessere deg for lokalhistoria?

- Svært tidlig. Far min var interessert i lokalhistorie – og i min ungdom (Ola er født i 1937) fantes ikke fjernsyn. Radiosendinger var det heller ikke mange av – så vi satt ofte med ørene på stilk og hørte på hva de voksne snakket om – dermed våknet også interessen.
 

I dette huset ved den gamle Lågenbrua er Ola født. Da dette bildet ble tatt var det så å si ingen bebyggelse sør for brua på andre siden av elva.
I dag er huset borte, erstattet av E6 med travle trailere og annen trafikk.

- Hvordan var det å vokse opp på Otta? Hva var ungene opptatt av rundt 1950?

- Om sommeren gikk det mest i fotball og friidrett. – Normann Heitkøtter, som selv var en aktiv friidrettsutøver, arrangerte treninger og konkurranser på en slette nede ved Ottaelva – ikke langt fra Dahleflata. Her gikk det i 60 meter, lengde, høydehopp og andre øvelser. Dette var populært.

Normann Heitkøtter

- Det sier litt om Normanns engasjement at han og Harald Teighagen – av egen lomme kjøpte pokaler til premier. – Det var ikke kommunale tilskudd og tippemidler til barneidretten de første etterkrigsåra.
- De gjorde heller ikke forskjell på deltakerne,  alle fikk lik pokal!

- Normann var som sagt aktiv utøver selv – han syklet en gang til Vingrom (120 km) - deltok i skogsløp – vant og syklet (120 km)  hjem igjen – på grusvei og med sykkel uten gir. – Han slo blant andre Håkon Brusveen, senere olympisk mester i langrenn i det kretsmesterskapet.

(Han var også en foregangsmann i arbeidet med å opprette Rondane Nasjonalpark.)

I voksen alder fortsatte Ola å avlegge idrettsmerkeprøven, og på syttitallet fikk han Idrettsmerkestatuetten, en utmerkelse som gis etter 15. gang kravene er oppnådd.  

 
Ola i fullt driv i Holmenkollstafetten

- Om vinteren var det langrennsløyper – og hoppbakker på nesten alle jorder. Selsjord, Hjellum, Kleivrudjordet – de fleste hoppbakkene forsvant dessverre senere med boligutbyggingen.
Lornstadbakken på Selsverket hadde unnarennet ned mot Uldammen og brukte denne som slette. Det var jo et stykke å gå fra Otta når en skulle hoppe der.

Tholibakken

- Tholibakken på baksida ved Ottaelva var litt spesiell. – Unnarennet gikk  over baksideveien og vinterstid la de faktisk om veien slik at kjøring foregikk etter isen på elva denne strekningen – det gikk de som bodde langs baksidevegen med på. Det hadde vel ikke gått med dagens kjøretøy og trafikk.

Tholibakken var forholdsvis stor – med en bakkerekord på 47 meter – da landet de på trelemmene som var lagt over baksideveien.

- Per Løkke, Gøsta og Rolf Saastad og Oddvar Stenersen var gode hoppere fra den tida.

Pillarguribakken – kun ett renn.

- I 1952 sto Pillarguribakken oppe i dalsida mellom Hjellum og Pillarguritoppen ferdig. Navnet ble fastlagt gjennom en navnekonkurranse som gikk i Dølabladet på Otta. Den ble vunnet av Johan Sundt.
 – I det første rennet satte Hans A. Hågensen fra Fåberg bakkerekord på 52,5 meter. – Siden ble det ikke arrangert flere renn der! Den lå kanskje litt vanskelig tilgjengelig til.
- Den kunne ha blitt bygd ut til en hundremetersbakke om det hadde vært interesse for det, ble det hevdet.

Mange deltok i dugnaden for å få denne bakken i stand. Ola husker blant annet at han som 14-åring ble sendt ned til Otta for å hente en slegge en gang de manglet redskap.

I dag er det ingen skiaktivitet på disse stedene.
 

Hjellum og litt av lia opp mot Pillarguritoppen.
Pillarguribakken lå temmelig langt oppe i lia til høyre.
 

Her ser du unnarennet til Pillarguribakken - slik det tok seg ut for en del år siden
(foto: Ola Tamburstuen)

- Var jentene med på disse aktivitetene på din tid?

- Nei de deltok ikke, verken på friidrettstreningene eller i skikonkurransene.  Men ”Speidern” aktiviserte både gutter og jenter.

Skistafetter

- Rundt 1960 var det vanlig med skistafetter – 3 x 5 km med opptil 20 bedriftslag. Fra enkelte bedrifter deltok flere lag. – Særlig hadde Jernbanen, Otta Rørleggerforretning og Slakteriet gode stafettmannskap.
 

Rondane - her inne traff de Ib Schønberg med følge.

Du har jo vært en ivrig reinsjeger. Hvordan startet det?

- Ja, Johan Kvåle var tidlig positiv til ”skoleutplassering” - Mens jeg gikk i barneskolen fikk jeg fri en uke for å være med far på reinsjakt. Det var stort!

Ib Schønberg ("Far til fire"-filmene) og Fangstmenn i Rondane

Ola beretter om 'utplasseringsuka':

- I løpet tå vikun va det imidlertid lite rein og lite folk i fjellet, - så’n far vart hoga te å få prate litt med andre. Oss låg ti ei måsåbu som hørte Tamburstugun te innpå Tjønnbakken og va den dagen innafor Randin, millom Per Gynt og Rondvassbun, da oss fekk sjå eit stort følgje med folk.
- ’n far va pratsjuk og temmele skjeggåt.
- Da oss kom burtåt døm, viste det se å vera danske filmfolk. Det va’n  Ib Schønberg med følgje  (Schønberg va deinn mest kjente danske skuespellarn på den ti’n).
- Døm vart interesserte og prata mykje og fotograferte oss.

- Ette ei stond lurte døm på om oss budde her langt inni fjellet. – Og det sa’n far at oss gjorde – ’n slo ti ei litol plate.

- Ei tid seinare fekk oss tesendt ei dansk avis med bilde tå oss og eit stort oppslag om ”Fangstmenn i Rondane” som livde tå fangst og fiske heile året – langt inni fjellet, humrer Ola. 

(Kommentar: Ib Schønberg spilte i 111 danske filmer, deriblant som faren i to
'Far til fire'-filmer - Han døde imidlertid bare 52 år gammel, i 1955)
 

Slik fikk Ola tidlig smaken på reinsjakt og elgjakt og har drevet med det til for noen få år siden.
 

Ola til venstre
 

Far til Ola var i det hele tatt en allsidig kar. Snekker, smed, anleggsarbeider, tømrer og skiferarbeider – alt ettersom behovet var.
Han hogde tømmer og i 1937 tømret han selv opp første del av huset der Ola og Gerd bor i dag.
- Dengang var det enda påbud om tømmerkasse når en skulle sette opp et bolighus, forteller Ola.
 

- Hva var det som skjedde i kleberbruddet i Grandalen?

- Mens far jobbet i kleberbruddet i Grandalen kom han opp i en situasjon som viser hvor snarrådig han kunne være.

Magnus Lønberg, en arbeidskamerat, sto og boret med en av spiralbormaskinene for etterpå å bryte ut en kleberblokk. Disse kraftige bormaskinene var elektriske, men det fantes ingen av/på-knapp, ledningen gikk til en kontakt i brakka et godt stykke unna. Skulle strømmen slås av var det et stykke å gå.

Plutselig reivet buksa til Magnus seg inn i boret, i løpet av sekunder kunne foten bli revet av – da grep Olas far den nærmeste hakka og hogg strømledningen av - foten var reddet.

Kleberbrudd med 'moderne' elektriske bormaskiner.
(illustrasjonsfoto - utlånt av Dag Haugaløkken)

Sommerjobb

Da Ola gikk for presten og skulle konfirmeres hadde han sommerjobb på Otta Sag for å tjene til sykkel, – en blå Trygg-sykkel som kostet 340 kroner, det var mye penger den gang.

Han ble satt til å legge opp kassebord, en grei jobb. - Men Ola var stor for alderen - og alt andre dag var arbeidsoppgaven å bære rå plank (uten skulderputer til å legge under) – det var hardt arbeid. Til neste dag laget mor til Ola skulderputer til ham.

 
Visergutt på samvirkelaget - dynamitt og sirup

Etter konfirmasjonen gikk Ola framhaldsskolen – om våren søkte de etter visergutt på samvirkelaget – og Ola fikk jobben, - og ble et par opplevelser rikere. 

- Ved Grandalen ovenfor Hjellum hadde Samvirkelaget et dynamittlager. Lageret var inngjerdet med piggtråd. En gang ble jeg sendt dit for å hente dynamitt og perler med en viserguttsykkel. - Det ble en tur litt utenom det vanlige!
- Det er rart at det gikk bra. Jeg var 15 år. I dag skal en vel være minst 20 og ha sprengningssertifikat for i det hele tatt å få håndtere dynamitt.

Dette bildet viser lemmene over kjellertrappa til Samvirkelaget. Det var ned denne trappa sirupstønna skulle fraktes.
(Bildet er lånt ut av Sel kommune - det er hentet fra den fotosamlingen som kommunen kjøpte fri fra Widerøe's Flyveselskap.)

Sirupstønna

- Sigurd Stenersen var fast transportør fra jernbanestasjonen til samvirkelaget for gods som kom med jernbanen. Om vinteren med hest og slede og om sommeren med hest og vogn.
En gang kom han med en sirupstønne på 200 liter – og Ola skulle hjelpe til med å få den ned i kjelleren. To bjelker, 4x4 tommer ble lagt ned kjellertrappa og smurt med grønnsåpe og Ola ville gå foran og ta i mot. – Men da ropte Sigurd at han måtte for all del komme seg ut av trappa, dette var farlig!
Øyeblikket etterpå reiste tønna – den gikk rett igjennom og knuste to kjellerdører før den stanset. 

Skøyerstreker

- Jørgen Østvang var bestyrer, en forsiktig og nøye mann. Han satte opp plakater på kjellerdørene: ”Lukk døren så kulda ikke slipper inn” – en skøyer forandret ’kulda’ til ’hulda’, Jørgens kone het nemlig det. Det tok han med godt humør.

- Hvilke muligheter hadde du etter at du var ferdig med framhaldskolen?

- Da hadde jeg tre jobber å velge mellom:

- Jeg kunne fortsette som visergutt på Samvirkelaget
- det var tilbud om jobb på møbelutsalget til Sørlie og Co.
- eller jeg kunne begynne som lærling på slakteriet.

- Etter sterk påvirkning fra far, som syntes et håndverk ville være bra, valgte jeg det siste.
Det ble så 4 år som lærling – lønna var ikke stor – men siden jeg kunne bo hjemme, gikk det.

- I dag angrer jeg ikke på det, men det var hardt for føttene, hele tiden å gå på betonggolv og i gummistøvler.  – Senere har jeg måttet skifte begge hoftene på grunn av slitasje.

Ola utdannet seg som pølsemaker - og som fagmann på dette området deltok han flere ganger på messen til de ’Danske Slagtermestre’ i København - og han hentet priser i Kjøttbransjens Fagkonkurranse her hjemme.

 

- Hva syns du den største forskjellen på Otta rundt 1950 og Otta i dag er ?

 - Før kjente alle alle. – Otta var et lite sted, selv om jernbanen skapte arbeidsplasser og slik trakk til seg mange innflyttere.
Over 100 personer hadde arbeid på jernbanestasjonen. Det var behov for folk i lokomotivstallen – lokpussere – kullempere – i lagerhuset – rengjøring av togsett – restaurant - det var stor aktivitet med skifting og omlasting av gods, f. eks. – gods til vestlandet o.s.v.
Der er det ikke mange arbeidsplassene i dag.

- På den tiden var det også to bakeri (baker Larsen og Per Løkke), skredder, skomaker, smed – alt dette er borte i dag.

- Du har to skjeer med en spesiell forhistorie?

- Ja, Gustav Lillesæter skar ut disse med en tollekniv mens han satt på Grini, i tysk fangenskap, under krigen.
Han satt der samtidig med den kjente trekkspilleren Kåre Korneliussen. Etter krigen reiste de på konsertturne sammen. Gustav var også en dyktig musiker.

Skjeene fra Grini

Gustav Lillesæter med trekkspillet.
(Foto utlånt av Dag Haugaløkken)

 

- Hvilke saker har vært viktige i din tid i historielaget?

- Ved siden av innsamling av stoff til bokutgivelsene og dobbel-DVDen med John Leirens filmer har restaureringen av Marcello Haugens hytte på Thokampen, arbeidet med gatenavn og rydding av pilegrimsleden stått sentralt og vært saker som jeg har satt stor pris på å arbeide med.

Et lite hjertesukk:
- Det er 'forsett' at det ikke ble startet et historielag her tidligere – da hadde kanskje flere av de vakre gamle bygningene på Otta vært reddet for ettertiden.

- Helt til slutt: Stemmer det at du var med på fakkelstafetten i forbindelse med OL på Lillehammer i 1994?

- Ja jeg hadde en av etappene da fakkelen passerte Otta. Diplomet med bilde henger faktisk i entreen. 

 

Her må det legges til at Ola i 1960-åra var sterkt engasjert både i Otta Idrettslag og i Rondane Skiklubb. Han var blant annet løypesjef for NM i terrengløp på Otta i 1964 – som aktiv utøver deltok han i Holmenkollstafetten og han har flere kretsmesterskap i kastøvelsene.
Politisk aktiv var han også, - blant annet har han en periode som varaordfører i Sel bak seg.

I senere år er det imidlertid Historielaget som har stått ham nærmest og det er her han har lagt ned innsatsen sin.

 

 

 Otta, 9. februar 2009

 

Noen linker:

Kåre Korneliussen
Normann Heitkøtter – Den norske friluftslivprisen
Ib Schønberg (engelsk tekst)
Sel Historielag