Arne Jordet

Arne Jordet er en av de som spilte en sentral rolle da Otta
utviklet seg til et handelssentrum i andre halvdel av 1900-tallet.

Tekst+Web: Geir Neverdal   -  www.otta2000.com
(Lagt ut 23. mars 09)
 

Arne er ekte ottavær.
- Mor kom fra Leiren øverst på Dale og far fra Jordet ovenfor Selsjord. - Selv ble jeg født i nybygget tømmerhus på Hjellum i 1931 som den mellomste av fem søsken, forteller Arne.

Kart over Otta og omegn.
Takk til Sel kommune for lån av kart og bilder.
 

Den dagen lærer Kvåle ga tilbake stilene elevene hadde skrevet som svar på oppgaven ”Hjå meg om 20 år", var det stilen til Arne som ble lest opp for klassen. Han drømte om å bli butikk-kar. Det var hans største ønske!

Kanskje var noe av grunnen en av oppgavene han tok seg av mens han gikk på folkeskolen:
Hans mor hadde to mindre barn å stelle og tida var knapp - så om morgenen, før skolen begynte, gikk Arne ned fra Hjellum, over elva og til Otta Coop hvor han gjorde innkjøpene for henne.
- Arne var den som alltid ordnet innkjøpene  på beste måte, mente hun. -
Han skyndte seg så tilbake over elva - til Ottbragden hvor varene ble lagt på avtalt sted under låven. Senere på dagen kunne hun  gå ned hit fra Hjellum og hente dem.
Etter utført ærend gikk han så på skolen.

Da Arne startet med innkjøp for sin mor var han så liten at han så vidt rakk opp til disken -
Han vokste imidlertid fort og ble snart lang for alderen.

Jernbanebrua i september 1949
(Utsnitt av et bilde tatt av Widerøe)
 

På denne tiden var jernbanebrua den eneste forbindelsen mellom vestsida av Ottaelva og Otta sentrum. Alternativet var å dra opp til brua ved Åsåren, men veien dit var ikke god og det innebar en omvei på over en mil.
Den fotgjengerbrua som i dag går langs den øvre siden av jernbanebrua eksisterte heller ikke - en måtte balansere på noen planker som lå mellom skinnene på selve brua. Det lønte seg å kunne togtidene!
Om vinteren var det enklere - da ordnet de seg med isbruer.

Om sommeren før konfirmasjonen arbeidet han hos onkel og tante på bruket Leiren. Her var det gardsarbeid av ymse slag. Jordveien var - som mange steder rundt Otta - svært bratt og Arne husker spesielt da kornet skulle berges. Det var ikke maskiner å hjelpe seg med. Skjæreredskapen var sigd - og kornet ble satt på staur!
Det var hardt arbeid å bruke sigden og samtidig holde seg på føttene i brattlendet. - Han hadde polio som 12-åring og slet en stund med ettervirkningene av sykdommen.
Ellers var det mange fine stunder på Leiren sammen med jevnaldringen Kari og oppe på setra hos tante Anna. Setra ligger på Kleivrudåsen ved Gauklehaugen.

Drømmen blir virkelighet

6. oktober i 1946 fikk han arbeid i Otta Coop Handelslag. Med ansettelsesbrevet fulgte en liten presang - en hårbørste. Han var da 15 år gammel.
Arbeidsantrekket der var grå butikkfrakk, - arbeidsredskap var blyant bak øret og butikksaks. Dette var nødvendig - kvitteringer skulle skrives, bøker føres og varene kom ikke ferdig pakket til butikken. Det meste ble pakket inn til den enkelte kunde - raffinade, mjøl, farin, kaffe osb. Tynn hyssing kunne slites av - men grovere versjoner måtte klippes.
Hvor mange vet forresten i dag hva 'klareskinn' er?
Unge ansatte måtte møte en time før de andre om morgenen - de skulle fylle skuffer med varer til de eldre kom. Til gjengjeld fikk de yngre lengre fri midt på dagen - en forlenget middagspause.

De yngste fikk også oftest jobben med å hente dynamitt fra lageret ovenfor Hjellum.
Arne bodde laglig til. Derfor ble det en del turer med tralle eller kjelke, alt etter årstiden, for å ta med dynamitt, krutt og fenghetter. Dette skulle egentlig holdes atskilt og ikke fraktes sammen - men reglementet ble ikke alltid etterlevd. - Blåholke gjorde dette av og til til farlige turer.

Otta Coop Handelslag - 1952 - sett fra nordøst.
(Utsnitt av et bilde tatt av Widerøe i 1952)

Eget slakteri

Sist på førtitallet hadde Coopen egen tekstil- og skoavdeling, egen slakteriavdeling med kjøtthakke og stor kvern - de hadde kjøttavdeling og fiskeavdeling, matvareavdeling og jernvare.
Eget bakeri hadde de ikke. De benyttet Larsens bakeri.
Slakteriet lå i den bakre delen av bygget  - til venstre (sett fra Shellstasjonen) - en halv etasje lavere enn førsteetasjen i forretningen.
På baksiden av huset var det en lasterampe med varemottak - men store ting som sirupstønner o.l. måtte ned kjellernedgangen på forsiden.
I andre etasje bodde bestyrer  og pølsemaker.
I kolonialen var det 6-7 ansatte. To andre arbeidet i produksjon i kjøttavdelingen, pluss et par ekspeditører i kjøtt og ferskfiskavdelingen.
 

Otta Jernvare midt i bildet (1952) - Jernvareforretningen lå i den delen av bygningen
som ligger nærmest den tidligere BP-stasjonen - den benyttet også lokaler i kjelleren.
(Utsnitt av et bilde tatt av Widerøe i 1952)

 

1960 ble et vendepunkt.
Arne var på tur til å reise til Lillehammer - han hadde fått jobb ved Mesna bruk -  leilighet var ordnet og avtale med slakteriet om kjøring av flyttelasset var inngått.
Da ble han tilbudt Bakkebutikken av Fru Bakke.
Det var ingen enkel avgjørelse. Han var avhengig av å få låne 30 tusen kroner, og selv om han hadde tre solide kausjonister, var det vanskelig å få lån i banken. Pengene satt slett ikke så løst i banksystemene den gang som de har gjort i senere år!
Han fikk likevel etter en tid innvilget lånesøknaden i Kreditkassen - etter at de hadde behandlet søknaden på Lillehammerkontoret. - Dermed begynte snøballen rulle.

Bakkehuset i 1952 - midt i bildet
(Utsnitt av et bilde tatt av Widerøe)

Forretningen fikk navnet K. Bakkes eftf. Arne Jordet

To dager før martnan1960 startet han så i den gamle Bakkebutikken. - Han hadde god hjelp av gamle Johan Bakke første dagen. Omsetningen var da på 1000 kroner.
"- Så mykje penger har det ikkje gått gjennom kassa her på ein dag" kommenterte gamle Bakke.
Arne hadde også god hjelp av Gunvor (senere fru Andersen) den første tiden i Bakkehuset. - God hjelp hadde han dessuten av grossisten (i dag ASKO/Norgesgruppen).

Det gikk ikke lenge før behovet for mer plass meldte seg. - Han fikk først ta en delingsvegg - så ble enda en delingsvegg fjernet - men vareutvalget økte.
- Da vi fikk ta den tredje delingsveggen sa Bakke: "no er det snart så heile butikken blæs i køill"
Kraftige sammensveisete søyler og jernbjelker holdt imidlertid det hele på plass. Huset står der den dag i dag.

Butikken gikk bra i mange år.
Neste utvidelse kom da Otta Sykkel og Sport fikk nye lokaler - de hadde også holdt til i Bakkehuset - Arne overtok disse.
På det meste hadde han 6 utstillingsvinduer og en fasade mot Storgata på 36 meter.
Men etter kort tid ble det også her for fullt.
Han hadde da vært 15 år i Bakkebutikken.

Bakkehuset sees midt i bildet - ved jernbaneovergangen.
(Utsnitt av et bilde tatt av Widerøe i 1949)

En uskreven lov på denne tiden tilsa at en ikke måtte selge varer som spesialforretningene på stedet førte - dette skulle en ha respekt for. - En vare som Nivea-krem kunne for eksempel være problematisk i en slik sammenheng.
Den gang var det var også vanskelig å endre åpningstider. For Arne kunne det ha vært ønskelig med litt lengre åpningstid i turistsesongen - med tanke på suvenirsalg og gaveartikler som var viktige elementer i sortimentet. - Men å endre på slikt kunne være et ømtålig tema.

Det var ikke som i dag da butikkene har åpent store deler av døgnet, og også i helgene.

- Det har gått for langt nå, er Arnes syn på dette.

Ajo-bygget ble reist på tomta midt i bildet
(Utsnitt av et bilde tatt av Widerøe i 1952)

1975 - AJO (Arne Jordet Otta) - firmaet flytter over i AJO-bygget

- I 1975 kom Jørgen Madslien (gammellensmannen i Sel) med tilbud: Han lurte på om jeg kunne være interessert i å flytte inn i nye og større lokaler - jeg kunne få første og andre etasje i det nye bygget, minnes Arne.
- Men det var jo en sjanse å ta, - det innebar at jeg måtte ha flere ansatte og mer vare, større omsetning for å klare det.

Arne slo til - og i det nye varesenteret ble det satset på flere tilbud. Første etasje fikk egne avdelinger for fisk og kjøtt, frukt og grønt. mjølk, meieriprodukter og øl og mineralvann (øl måtte stå slik til at det var lett å dekke over fredag og lørdag) - i tillegg til fullt dagligvaresortiment.
I andre etasjen kom tekstil og gaveavdeling - og etter en stund: AJO cafe. Et populært pustehull for mange Ottaværer i lunsjpausen.
I markedsføringen var motivvalget lett: Han benyttet kjente Otta-symboler som Pillarguri og Sinclairstøtta.
 

Under åpningen av den nye og moderne butikken kom en eldre kar og skulle handle. Slusen inn til selvbetjeningsbutikken hadde en klaff som åpnet seg automatisk da han skulle inn (samme system som dagens butikker) - Litt forundret snudde mannen seg - så på klaffen - og kommenterte: "heinn visste at e kom?"

Utlendinger fant nok det norske ølsalget underlig - en gang tok noen turister bilde av øl- og mineralvannavdelingen (ølet var dekket til for helga) og flirte - "I Norge mye vann og lite øl!"
- Det var gode tider for forretningsdrift, og de varte også ved en stund, forteller Arne.
Han hadde samarbeid med en grossist i Molde som tok seg av tekstildelen - mens andre grossister tok seg av leveransene av leker og gaveartikler til andreetasjen.

Butikken gikk godt. En tid hadde han rundt 20 ansatte - en stor forskjell fra Bakkebutikken med 4 ansatte på det meste. Det var hele tiden arbeid med forandringer ombygging og påbygg på AJO.
Dette førte med seg svært mye ekstraarbeid og et stort ansvar - "arbeid ørk og helg" - i alle ledige stunder, som Arne formulerer det.
- Men det var likevel  moro og en tid jeg satte stor pris på - jeg drev med det jeg var interessert i!

Arne ved kassa i AJO-bygget
 

Dette hadde ikke gått uten Bjørg og de gode medhjelperne jeg hadde! Enkelte av betjeningen var med i over tredve år.

- Finanskrisen rundt 1990 merket også jeg, forteller Arne. - Det ble da vanskeligere tider for forretningsdrift - renta kunne komme opp mot 20% i verste fall. (for de som så seg nødt til å overtrekke kassakreditten). - Da ble det nok tungt for mange å få hjulene til å gå rundt.
- Etter å ha drevet i denne bransjen i 45 år solgte jeg  butikken i 1990/91.

AJO-bygget.
 

Samfunnsengasjert - Otta Musikkforening, Otta Røde Kors

Musikkinteressert har han alltid vært.
I 1946 var det derfor naturlig for ham å melde seg inn i musikkforeningen. Arne spilte i flere år 'alt' og senere 'baryton'.
Det ble mange turer med instrument gjennom Otta på 1. og 17. mai - og han innrømmer at han ennå i dag savner livet i musikkforeningen mye på disse dagene.

Samme året - 1946 - var han også en av de som var til stede på stiftelsesmøtet for Otta Røde Kors-foreningen. Der var Kåre Andersen primus motor. Her var han aktiv i mange år.

- En naturlig konsekvens av foreningsarbeidet var engasjement i Ottamartna'n. Mange foreninger på Otta henter en  stor del av inntekten sin fra martnasarbeidet - og her måtte en være oppfinnsom. Blant annet leide de presenninger fra jernbanen og satte opp et takoverbygg på plassen ved tidligere Otta Auto. Her arrangerte de martnasdans - Solvang var ikke stor nok til å romme alle som ville ha seg en svingom martnasdagene.

For å skaffe inntekter arrangerte de også fiskekonkurranse. Elvebredden fra Selsverket nordover mot Formo ble ryddet for kvist og buskas. Dette var et stort arbeid som flere foreninger gikk sammen om. God hjelp fikk de av Jon Lien. Han hadde biler og utstyr.
Det var en voldsom interesse og mange deltakere i denne konkurransen - men så var også hovedgevinsten en bil.
- Dette var sist i førtiårene og for privatpersoner var det vanligvis ikke mulig å kjøpe bil de første årene etter krigen. En måtte ha gode grunner og en spesiell tillatelse for det.
Fritt fram for bilkjøp ble det først rundt 1960.

Lions Otta ble stiftet i 1959 (de har femtiårsjubileum i år).
Arne ble medlem i 1967 og han var medlem i snaut førti år - fram til kona ble syk og han trakk seg fra møtevirksomhet for å få mer tid til å være sammen med henne.

Han har også vært president i klubben og minnes mange av aktivitetene de drev med for å skaffe penger til gode formål -  som støtte til klubber og foreninger og øyeblikkelig økonomisk hjelp til privatpersoner som uforskyldt hadde kommet i en svært vanskelig situasjon.

Lions kjøpte bl.a. Westendvillaen da den ble lagt ut for salg. Av materialene ble det bygd hytter og noe ble solgt til ved.
 

Tidlig miljøarbeid
 

Lions satte i gang et tidlig miljøarbeid med flaskeinnsamling -  reiste i mange år rundt til hotellene og hentet tomflasker.
Når lastebilen var full, kjørte de til Lillehammer og leverte flaskene der.
Senere dro de også i gang papirinnsamling - både fra privatpersoner og bedrifter. Dag for levering ble kunngjort - da kunne folk legge papiret klart i veikanten, hvor det så ble hentet av personer fra Lions.
Det lille ridderrenn på Rapham har vært en årviss foreteelse.
Salg av juletre og kornnek har også pågått i mange år - og hvert fjerde år lager de en egen telefonkatalog for Sel kommune.
En hovedoppgave er det forebyggende arbeidet i forbindelse med narkotikaproblemet ("Tulipan-pengene går til dette formålet") -
Det satses på ulike positive ungdomstiltak i kampen mot narkotika.

Til sammenligning: Lillehammer sentrum har i dag problemer - Kundegrunnlaget svikter for noen av butikkene. Skal en utføre en del ærend der, risikerer en snart å måtte ut med hundrelappen til parkering (69 kroner for tre timer i februar 2009.)
Av dette går vel en stor del ut av byen til parkeringsselskapet som administrerer systemet og til vedlikehold av systemet.

- Det er også viktig at en sikrer plass til at ting kan foregå - parken er en viktig lunge i denne sammenhengen.

Dernest:
- Delingen av Otta!
- Det finnes nå nesten ikke forretninger 'oggo lina'.  - Høgbrua er et stort framskritt og nødvendig for Otta, men atkomsten til området 'oggo lina' skulle ha vært bedre. Det burde også ha vært lagt bedre til rette for forretningsdrift i denne delen av Otta.

Dette er et av mange skap som Arne er mester for.
Klokken til høyre er også hans verk - det samme er utskjæringene på stolen øverst på siden
(Skapet er malt av Ivar T. Myrum)

Han har imidlertid noen å slekte på når det gjelder denne typen arbeid: - Bestefaren - Knut Jordet arbeidet for Kristen Holbø da han lagde klebersteinstøtta som i dag står i Kringen. Den ble satt opp til 300-års jubileet i 1912. (mer om den støtta kan du lese her)

Bjørg og Arne

Det har blitt mange vakre gjenstander.

Takk til Sel kommune for lån av kart og gamle bilder.

Tilbake til www.otta2000.com