Terje og Dag på tur.
Europatur nr.3


 Høsten 2001 reiste  Dag Haugaløkken og Terje Floberg til 
Nord-Spania, Andorra og Sør-Frankrike - hvor de blant 
annet tok for seg severdighetene i Barcelona - besøkte 
gamle ridderborger med forbindelser til  Katharene 
i Sør-Frankrike og Nord-Spania
og sjekket handlemulighetene i Andorra.




  

Tips: Dersom du leter etter et ord, et uttrykk, eller en link på en side med mye tekst kan du gjøre følgende:
Klikk her.

Del 5
  

Katharborgen Montségur

 

Idyllen er påtagelig og de landlige omgivelsene med sine små gårder og hus spredd omkring, får meg til å ønske at jeg for alltid kunne bli boende her.
Vi nærmer oss et veiskille, her tar vi av mot øst og et skilt viser at vi er på vei mot Foix. Vi skal ikke dit men tar igjen av ved et veikryss like ved Saint-Paul-de-Jarrat. 

De høye fjellene har vi nå lagt langt bak oss og omgivelsene er mer avdempet med løvskoger som gror oppover i dalsidene, som igjen er mer rolige i utseende. Det er ikke langt igjen nå før vi bør kunne se Katharborgen Montségur. Vi runder en sving - og der ligger borgen foran oss oppe på fjelltoppen, det er ikke så langt dit opp i luftlinje, kanskje 2 km. eller så - men du verden for en høydeforskjell, her gjelder det først og fremst å ha riktig fottøy, og å ha en noenlunde god kondis. 

Vi parkerer ved foten av fjellet, der er det en oppslagplakat som viser et orienteringskart og tider for åpning osv. Klokka er nå ca. 17.30. og det viser seg at billettluka er stengt, allting koster. 

En grå katt og "Pension Couche" - "Allo, allo"

Litt nedenfor fjellet på venstre side, og på vår vei videre nedover ligger landsbyen Montferrier. Dette er en idyllisk og søvnig (i alle fall på denne årstiden ) liten landsby. Det er få mennesker å se, om noen i det hele tatt. Vi kjører nølende nedover en bratt og smal gate med små hus og småhager på hver side. En grå katt sitter midt i gaten foran oss og slikker seg velbehagelig på poten, den lunker unna når vi kommer trillende. Vi kommer til et hushjørne og der rett til høyre ser vi at det står "Pension Couche", over døra til et gammelt to etasjes hus. Dette er akkurat slik som jeg kan huske det fra den tv-serien som heter "Allo, allo", med Renee og alle de andre. Blomsterkasse foran vinduene og gammel avflakket maling på vindusskoddene. Vi stanser inntil husveggen litt lenger nede. Kanskje er det åpent her, det ser veldig ensomt ut, kun en nederlandsk bil står ved fortauet. Den grå katta kommer smygende rundt hushjørnet, og smyger seg kjælent inn til benet mitt. Jeg titter inn i mørket bak den åpne døra og roper "Allo"…..ikke noe svar. Når øynene har vent seg til mørket ser jeg at jeg er inne i en gang med gamle møbler og en stengt dør videre inn i huset. 

Det knirker i døra når jeg vrir på dørhåndtaket, - nå begynner jeg å lure på om dette virkelig er et overnattingssted eller om skiltet over døra ute er hengt opp feil. "Allo" kvekker jeg opp i den mørke trappa. Da kommer en eldre dame til syne, hun kommer ned og vi spør verdensvante som vi er, om det er åpent her og om det er noen ledige rom. Hun svarer på det språket som vi ikke er så veldig flinke i for å si det mildt. Vi tar en sjanse å prøver oss med "Un chambre" og peker på oss selv.

Hun nikker og vinker oss med opp i mørket. Vi kommer inn i en gang oppe - og derfra inn i en stor stue med et digert spisebord og stoler rundt, - borte i kroken i mørket tikker det i en stor gammel klokke. I vinduet ut mot den stille gaten sitter den grå katta og ser på meg med sitt uutgrunnelige dvelende blikk. Vi loses videre opp en likeså mørk trapp og kommer opp i et til dels rotete stort rom med flere dører. Tvers over rommet forbi en stor stabel med gamle aviser og inn på et rom. 

Vertinnen skrur på lyset og noe som minner om et eventyr åpenbarer seg for mine øyne. Et kjempekoselig rom med to store jernsenger, oppi hver av dem er det digre puter og ditto dyner i blomstrete stoff, sengene tar nesten all gulvplass men det er fortsatt plass til en kommode, en stol pluss et lite skrivebord. En dør fører inn til et flisbelagt lite bad med dusjkabinett, det er treskodder foran vinduet som slipper inn noe lys. Vi smiler og hun ser at vi er fornøyde. 

Vi spør om det er mulig å få noe mat, hun svarer på en blanding av engelsk /fransk at maten er ferdig 19.30. nå er klokka 18.00. med andre ord god tid ennå, vi takker for hjelpen og hun lukker døren stille etter seg. Herlig er vel det nærmeste jeg kommer når jeg synker ned mellom de dype dynene i min seng, Terje sukker henført han og, borte fra dypet i sin seng. Litt senere kikker jeg ut bak skoddene, fra badevinduet og ser ut i en liten hage med en trebenk og et par frukttrær. 

Rett opp flere hundre meter over oss rager de store ruinene av borgen, nå dyprøde i kveldssolen.

Lysbryter?

Etter at vi har snublet oss ned de mørklagte trappene til stuen og videre ned i kjelleren og ut, er det opp igjen i det samme mørket, nå med all bagasjen. Da kommer damen frem i døren fra kjøkkenet og peker med en tresleiv på en bryter inne i trappa, den hadde ikke jeg sett før, aha ja "merci bocou, madam". Det går mye lettere nå, snublingen er nesten borte og alt er mye greiere. Det henger en del bilder på veggene og jeg ser at det er familiebilder med gamle folk og smilende unger, vi er nok innlosjert i et privat hjem. Ikke før vi nesten er fremme ved døren til rommet vårt, så blir det stummende mørkt igjen, "au", der slår jeg hodet i dørkarmen. Det er visst slik at det er tidsintervall på lysbryteren. Plutselig hører vi det klinger i en klokke, aha, enten er det brann eller så er det middag, vi håper på det siste, men klokka er jo bare sånn ca. 19.00. 
Vi føler oss frem til lysbryteren utenfor den borteste døra nærmest den stupbratte trappa ned, nå er det lyst igjen, vi forter oss ned. Inne ved et litt mindre bord ved vinduet sitter et par mennesker, sikkert noen i familien tenker jeg. Vi nikker blidt og setter oss ned ved det store bordet.

 

Kveldsmat - Els og Ernest

Inn kommer madammen med først det ene og så det andre, maken til oppdekking har jeg sjelden sett, det var først suppe, med brød, så kommer det inn enslags sufflé med sopp (nydelig) og så tror vi det er slutt men da kommer hun inn igjen med et stort fat med stekt kjøtt og tilbehør i massevis. Etterpå er det dessert og kaffe, Til drikke får vi rødvin i store mugger.
Etter det nydelige måltidet siger en velbehagelig tretthet inn over meg. Ute har en klar og stor måne steget opp over fjellene og mørket har senket seg over landskapet.

 Her inne i spisestuen, har vi losjerende prøvende begynt å snakke sammen. Paret ved siden av oss er fra Holland, det er de som eier bilen utenfor, de er ute på ferie og liker å oppsøke de mer utradisjonelle stedene, akkurat slik som Terje og meg. Hun heter Els og han Ernest. Vi kommuniserer på engelsk, et språk som også jeg mestrer brukbart. Det blir for øvrig lettere og lettere etter hvert. Terje er jo en kløpper i språket, og vi har utrolig mye å snakke sammen om. 

Vi bestemmer oss for å ta på oss litt mer klær og spasere en liten kveldstur i landsbyen sammen, men først så bestiller vi en mugge til med rødvin som vi tar med oss ut, nede ved inngangen. Det er kjølig ute nå men stemningen der i måneskinnet, i den trange gaten, i hyggelig samtale, det er et minne som er verdt å ta med seg videre. Vi bestemmer oss for å slå følge neste morgen opp til borgen, vi gleder oss til det. Vi avslutter kvelden med en spasertur nedover gaten, det er noe eget ved å rusle slik og  småprate i fremmede omgivelser, det lyser koselig ut fra små vinduer i de gamle bygningene. Det tar ikke lange stunden å gå rundt hele landsbyen, vi ser ingen andre, så er vi tilbake ved huset til madam Couche.

 

 

Frokost - Madam Couche

Neste morgen, etter en deilig dusj, hekter jeg av haspen på innsiden av vindusskoddene og myser ut. Det er ennå ikke lyst men jeg ser omrisset av ruinene langt der oppe i det disige morgenlyset.
Vi møter Ernest og Els nede ved frokost bordet, som vi i dag spiser ved samme bord, madam Couche, sitter ved enden av rommet og følger blid med på samtalen vår, hun forstår vel ikke så mye men kanskje mer allikevel enn vi aner. Madammen er en pen eldre dame rundt de 65 kan jeg anta, det er lett å forstå at hun har hatt ansvaret for en stor husholdning i mange år. 

På veggene henger det som jeg nevnte før mange bilder, sikkert familien hennes, de har nok flyttet ut for vi har ikke sett eller hørt noen andre her mens vi har vært her. Før var det nok mange mennesker her, for stedet virker som det fortsatt er bebodd av mange, det er to slitte dukker og en ball borte i sofaen i kroken av spisestuen. Det henger også en bue og en pil borte på en spiker ved døren til kjøkkenet, - det er formelig så en kan høre barnelatteren som ennå sitter igjen i veggene. Nå er det midlertidig bare den gamle damen med det stille og litt vemodige smilet som er tilbake i huset, - unntatt oss da som er med og fyller opp i det store huset.


Katharborgen

Etter en god og solid frokost (her er det ingen kontinental meny), møtes vi utenfor huset alle fire. Vi kjører opp til foten av fjellet, med bilen vår.
Det har nå lysnet og alt kommer så godt frem i det klare høstværet, Det er ikke så mange farger i bladverket på trærne ennå, her sør i Frankrike, hjemme i Norge er det helt andre forhold. Vi rusler oppover den godt oppgåtte stien, tusener av mennesker har nok gått opp her i årene siden de standhaftige Katharene ble beleiret oppe på toppen av fjellet. 

Like før vi virkelig skal begi oss inn i den tette undervegetasjonen, som vokser oppover fjellsiden, kommer vi frem til en minnestøtte som viser hvor omtrent de Katharene som overga seg den gang for lenge siden, og ikke ville avsverge seg sin tro, ble brent levende på bålet. Ikke vet jeg hvordan de andre føler dette men selv kjenner jeg alvoret og denne helt spesielle sitringen i hele kroppen, som jeg av og til føler i spesielle situasjoner. Det er lett å la tankene fare tilbake til helt andre tider nå. Det er vel så at grunnet mine studier av Katharene og gjennom den viten jeg har fått gjennom min tid i Ordenen RHK, så er det nesten som jeg har personlige erindringer om det som skjedde her for århundreder siden.

Vi fotograferer hverandre her nede ved støtten, vi moderne mennesker, barn av en helt annen tid, men med interesse for det forgangne. Els, Ernest og Terje tar det litt mer med ro, på sin vandring oppover i den tette skogen, selv så går jeg en del fortere og snart er det bare vinden og noen småfugler jeg hører. Det er nå tankene begynner å vandre for alvor, kanskje er det slik at vi alle som vandrer rundt, en gang, ja kanskje flere ganger har vandret rundt og har hatt spesielle "oppgaver" i vår tid her på jorden. Kanskje rakk vi ikke å utføre disse oppgavene helt før det var for sent, kanskje fortsetter vi ubevisst i de samme fotspor i andre inkarnasjoner, kanskje føler både du og jeg at enkelte steder og enkelte mennesker har en helt spesiell dragning til deg. Jeg er sikker på at du også har tenkt på dette enkelte ganger, særlig når du er alene med tankene dine og roen er omkring deg og inne i deg. Du som meg har sikkert flere ganger denne merkelige følelsen av at du har vært her eller der før, alt virker så kjent liksom, selv om du ikke riktig husker det akkurat slik, eller at det mennesket du møter i en stor menneskemengde virker så veldig kjent for deg, selv om du ikke kan skjønne at du har møtt denne personen før. Ja, er det ikke merkelig, kanskje det hele fortoner seg sprøtt for deg, selv er jeg ikke så sikker på det, mange ja svært mange ting er for oss mennesker store mysterier og jeg tror ikke det er oss tillagt å forstå disse ting helt heller. Selv så føler jeg det på meg at det liksom er noen som puster meg i nakken, der jeg går oppover stien mellom trærne, ingen ekkel følelse, snarere en følelse av å ha venner rundt meg, en merkelig følelse.

 


Snart er jeg gjennom skogen av trær, jeg kjenner meg litt sliten i bena, og tar en pause, over meg noen hundre meter unna, tårner borgmuren seg liksom truende utover. Midt i mot ser jeg en trapp som fører inn gjennom en portal midt på muren, et delvis sammenrast tårn til venstre. Det er en helt spesiell stemning, noen grå skyer driver over himmelen mot åsene bak meg, den veien ser jeg utover og ned i dalbunnen, der ser jeg takene på landsbyen, på jordene beiter en stor flokk med kuer. Det er stille og vakkert. Fremdeles hører jeg ingen ting til de andre, selv fortsetter jeg videre oppover. Det er bare noen meter igjen opp, ingen andre mennesker er å se, det var jo slik at det skulle koste noe å komme inn i borgen, og langt nede i skogen var det faktisk en billettbu, den var midlertidig stengt, kanskje var det alt for tidlig på morgenen ennå.

Inne i borgen er det som om vinden hvisker frem historier om hva som engang skjedde her, historier om mot, kjærlighet til troen og kanskje redsel. Selv klatrer jeg møysommelig opp en svært gammel og skummel steintrapp, mot toppen av borgmuren, trappen er stengt med en rusten jernkjetting, allikevel klatrer jeg opp. Det kiler litt i magen når jeg kikker ned i borggården, bedre blir det så absolutt ikke når vinden rusker tak i meg oppe på muren, det er en jernstang like ved trappen som jeg griper takknemlig rundt. 

Herfra er utsikten rett og slett fantastisk. Været er klart, og mange mil kan jeg se til alle kanter. Langt der nede ligger vår landsby og alt ser så lite ut, rett nedenfor murene hvor jeg står er nok stedet hvor noen få Katharer unnslapp beleiringen en mørk natt for lange tider siden. Fjellsiden der forsvinner ned i et juv som jeg ikke ser bunnen av. Selve borgen ligger 1207 meter over havet, hvor høyt opp over landskapet der nede det er vet jeg ikke men det er sikkert 4-5 hundrede meter.



  

 

Hvor blir det av de andre?

Mens jeg står der oppe, ser jeg etter de andre, neida ingen lyd av de ennå. På den andre siden av borgen ligger tårnet med kapellet, for å komme dit må jeg ned igjen og ut av borgen på baksiden, derfra går det en sti nedenfor murene og rundt, noen meter er det, ikke så langt, kanskje en 40-50 meter. Opp en "ny" tretrapp og så er jeg inne i kapellet, rommet er ikke stort, ovalt og med et par vinduer med romerske buer vender mot øst, hvor alteret antagelig en gang sto. Selve himlingen over kapellet er borte, det er nok mange hundre år siden den forsvant, selve murene er metertykke - av gråstein, jeg lar roen senke seg over meg og lar igjen tankene vandre.

...

(fortsettes neste uke)

Del 6

 

 


Tips:

Dersom du leter etter et ord, et uttrykk, eller en link på en side med mye tekst kan du gjøre følgende:
Hold nede Ctr-knappen på tastaturet og trykk f
Da vil følgende vindu sprette opp:

Skriv inn søkeord/uttrykk og trykk "Søk etter neste". Du vil da bli tatt til neste forekomst av ordet/uttrykket