|
Terje og Dag
på tur.
Europatur
nr.3
Høsten
2001 reiste Dag Haugaløkken og Terje Floberg til
Nord-Spania, Andorra og Sør-Frankrike - hvor de blant
annet tok for seg severdighetene i Barcelona - besøkte
gamle ridderborger med forbindelser til Katharene
i Sør-Frankrike og Nord-Spania
og sjekket handlemulighetene i Andorra.
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
Tips: Dersom du
leter etter et ord, et
uttrykk, eller en
link på en side med mye tekst
kan du gjøre følgende:
Klikk
her. |
|
|
|
|
|
|
|
|
Del
5
|
|
|
|
Katharborgen
Montségur
Idyllen er
påtagelig og de landlige omgivelsene med sine små gårder og hus spredd
omkring, får meg til å ønske at jeg for alltid kunne bli boende her.
Vi nærmer oss et veiskille, her tar vi av mot øst og et skilt viser at
vi er på vei mot Foix. Vi skal ikke dit men tar igjen av ved et veikryss
like ved Saint-Paul-de-Jarrat.
De høye fjellene
har vi nå lagt langt bak oss og omgivelsene er mer avdempet med
løvskoger som gror oppover i dalsidene, som igjen er mer rolige i
utseende. Det er ikke langt igjen nå før vi bør kunne se Katharborgen
Montségur. Vi runder en sving - og der ligger borgen foran oss
oppe på fjelltoppen, det er ikke så langt dit opp i luftlinje, kanskje 2
km. eller så - men du verden for en høydeforskjell, her gjelder det
først og fremst å ha riktig fottøy, og å ha en noenlunde god
kondis.
Vi parkerer ved
foten av fjellet, der er det en oppslagplakat som viser et
orienteringskart og tider for åpning osv. Klokka er nå ca. 17.30. og det
viser seg at billettluka er stengt, allting koster.
En grå katt og
"Pension Couche" - "Allo, allo"
Litt nedenfor
fjellet på venstre side, og på vår vei videre nedover ligger landsbyen
Montferrier. Dette er en idyllisk og søvnig (i alle fall på denne
årstiden ) liten landsby. Det er få mennesker å se, om noen i det hele
tatt. Vi kjører nølende nedover en bratt og smal gate med små hus og
småhager på hver side. En grå katt sitter midt i gaten foran oss og
slikker seg velbehagelig på poten, den lunker unna når vi kommer
trillende. Vi kommer til et hushjørne og der rett til høyre ser vi at
det står "Pension Couche", over døra til et gammelt to etasjes
hus. Dette er akkurat slik som jeg kan huske det fra den tv-serien som
heter "Allo, allo", med Renee og alle de andre. Blomsterkasse
foran vinduene og gammel avflakket maling på vindusskoddene. Vi stanser
inntil husveggen litt lenger nede. Kanskje er det åpent her, det ser
veldig ensomt ut, kun en nederlandsk bil står ved fortauet. Den grå
katta kommer smygende rundt hushjørnet, og smyger seg kjælent inn til
benet mitt. Jeg titter inn i mørket bak den åpne døra og roper "Allo"…..ikke
noe svar. Når øynene har vent seg til mørket ser jeg at jeg er inne i
en gang med gamle møbler og en stengt dør videre inn i huset.
Det knirker i døra
når jeg vrir på dørhåndtaket, - nå begynner jeg å lure på om dette
virkelig er et overnattingssted eller om skiltet over døra ute er hengt
opp feil. "Allo" kvekker jeg opp i den mørke trappa. Da kommer
en eldre dame til syne, hun kommer ned og vi spør verdensvante som vi er,
om det er åpent her og om det er noen ledige rom. Hun svarer på det
språket som vi ikke er så veldig flinke i for å si det mildt. Vi tar en
sjanse å prøver oss med "Un chambre" og peker på oss selv. |
|
|
Hun
nikker og vinker oss med opp i mørket. Vi kommer inn i en gang oppe - og
derfra inn i en stor stue med et digert spisebord og stoler rundt, - borte
i kroken i mørket tikker det i en stor gammel klokke. I vinduet ut mot
den stille gaten sitter den grå katta og ser på meg med sitt
uutgrunnelige dvelende blikk. Vi loses videre opp en likeså mørk trapp
og kommer opp i et til dels rotete stort rom med flere dører. Tvers over
rommet forbi en stor stabel med gamle aviser og inn på et rom.
Vertinnen skrur på
lyset og noe som minner om et eventyr åpenbarer seg for mine øyne. Et
kjempekoselig rom med to store jernsenger, oppi hver av dem er det digre
puter og ditto dyner i blomstrete stoff, sengene tar nesten all gulvplass
men det er fortsatt plass til en kommode, en stol pluss et lite
skrivebord. En dør fører inn til et flisbelagt lite bad med
dusjkabinett, det er treskodder foran vinduet som slipper inn noe lys. Vi
smiler og hun ser at vi er fornøyde.
Vi spør om det er
mulig å få noe mat, hun svarer på en blanding av engelsk /fransk at
maten er ferdig 19.30. nå er klokka 18.00. med andre ord god tid ennå,
vi takker for hjelpen og hun lukker døren stille etter seg. Herlig er vel
det nærmeste jeg kommer når jeg synker ned mellom de dype dynene i min
seng, Terje sukker henført han og, borte fra dypet i sin seng. Litt
senere kikker jeg ut bak skoddene, fra badevinduet og ser ut i en liten
hage med en trebenk og et par frukttrær.
Rett opp flere
hundre meter over oss rager de store ruinene av borgen, nå dyprøde i
kveldssolen.
Lysbryter?
Etter at vi har
snublet oss ned de mørklagte trappene til stuen og videre ned i kjelleren
og ut, er det opp igjen i det samme mørket, nå med all bagasjen. Da
kommer damen frem i døren fra kjøkkenet og peker med en tresleiv på en
bryter inne i trappa, den hadde ikke jeg sett før, aha ja "merci
bocou, madam". Det går mye lettere nå, snublingen er nesten
borte og alt er mye greiere. Det henger en del bilder på veggene og jeg
ser at det er familiebilder med gamle folk og smilende unger, vi er nok
innlosjert i et privat hjem. Ikke før vi nesten er fremme ved døren til
rommet vårt, så blir det stummende mørkt igjen, "au",
der slår jeg hodet i dørkarmen. Det er visst slik at det er
tidsintervall på lysbryteren. Plutselig hører vi det klinger i en
klokke, aha, enten er det brann eller så er det middag, vi håper på det
siste, men klokka er jo bare sånn ca. 19.00.
Vi føler oss frem til lysbryteren utenfor den borteste døra nærmest den
stupbratte trappa ned, nå er det lyst igjen, vi forter oss ned. Inne ved
et litt mindre bord ved vinduet sitter et par mennesker, sikkert noen i
familien tenker jeg. Vi nikker blidt og setter oss ned ved det store
bordet. |
|
|
Kveldsmat - Els
og Ernest
Inn kommer madammen
med først det ene og så det andre, maken til oppdekking har jeg sjelden
sett, det var først suppe, med brød, så kommer det inn enslags sufflé
med sopp (nydelig) og så tror vi det er slutt men da kommer hun inn igjen
med et stort fat med stekt kjøtt og tilbehør i massevis. Etterpå er det
dessert og kaffe, Til drikke får vi rødvin i store mugger.
Etter det nydelige måltidet siger en velbehagelig tretthet inn over meg.
Ute har en klar og stor måne steget opp over fjellene og mørket har
senket seg over landskapet.
Her inne i
spisestuen, har vi losjerende prøvende begynt å snakke sammen. Paret ved
siden av oss er fra Holland, det er de som eier bilen utenfor, de er ute
på ferie og liker å oppsøke de mer utradisjonelle stedene, akkurat slik
som Terje og meg. Hun heter Els og han Ernest. Vi kommuniserer på
engelsk, et språk som også jeg mestrer brukbart. Det blir for øvrig
lettere og lettere etter hvert. Terje er jo en kløpper i språket, og vi
har utrolig mye å snakke sammen om.
Vi bestemmer oss
for å ta på oss litt mer klær og spasere en liten kveldstur i landsbyen
sammen, men først så bestiller vi en mugge til med rødvin som vi tar
med oss ut, nede ved inngangen. Det er kjølig ute nå men stemningen der
i måneskinnet, i den trange gaten, i hyggelig samtale, det er et minne
som er verdt å ta med seg videre. Vi bestemmer oss for å slå følge
neste morgen opp til borgen, vi gleder oss til det. Vi avslutter kvelden
med en spasertur nedover gaten, det er noe eget ved å rusle slik og
småprate i fremmede omgivelser, det lyser koselig ut fra små vinduer i
de gamle bygningene. Det tar ikke lange stunden å gå rundt hele
landsbyen, vi ser ingen andre, så er vi tilbake ved huset til madam
Couche.
|
|
|
Frokost - Madam
Couche
Neste morgen, etter en deilig dusj, hekter jeg av haspen på innsiden av
vindusskoddene og myser ut. Det er ennå ikke lyst men jeg ser omrisset av
ruinene langt der oppe i det disige morgenlyset.
Vi møter Ernest og Els nede ved frokost bordet, som vi i dag spiser ved
samme bord, madam Couche, sitter ved enden av rommet og følger blid med
på samtalen vår, hun forstår vel ikke så mye men kanskje mer allikevel
enn vi aner. Madammen er en pen eldre dame rundt de 65 kan jeg anta, det
er lett å forstå at hun har hatt ansvaret for en stor husholdning i
mange år.
På veggene henger
det som jeg nevnte før mange bilder, sikkert familien hennes, de har nok
flyttet ut for vi har ikke sett eller hørt noen andre her mens vi har
vært her. Før var det nok mange mennesker her, for stedet virker som det
fortsatt er bebodd av mange, det er to slitte dukker og en ball borte i
sofaen i kroken av spisestuen. Det henger også en bue og en pil borte på
en spiker ved døren til kjøkkenet, - det er formelig så en kan høre
barnelatteren som ennå sitter igjen i veggene. Nå er det midlertidig
bare den gamle damen med det stille og litt vemodige smilet som er tilbake
i huset, - unntatt oss da som er med og fyller opp i det store huset. |
|
|
Katharborgen
Etter en god og
solid frokost (her er det ingen kontinental meny), møtes vi utenfor huset
alle fire. Vi kjører opp til foten av fjellet, med bilen vår.
Det har nå lysnet og alt kommer så godt frem i det klare høstværet,
Det er ikke så mange farger i bladverket på trærne ennå, her sør i
Frankrike, hjemme i Norge er det helt andre forhold. Vi rusler oppover den
godt oppgåtte stien, tusener av mennesker har nok gått opp her i årene
siden de standhaftige Katharene ble beleiret oppe på toppen av
fjellet.
Like før vi
virkelig skal begi oss inn i den tette undervegetasjonen, som vokser
oppover fjellsiden, kommer vi frem til en minnestøtte som viser hvor
omtrent de Katharene som overga seg den gang for lenge siden, og ikke
ville avsverge seg sin tro, ble brent levende på bålet. Ikke vet jeg
hvordan de andre føler dette men selv kjenner jeg alvoret og denne helt
spesielle sitringen i hele kroppen, som jeg av og til føler i spesielle
situasjoner. Det er lett å la tankene fare tilbake til helt andre tider
nå. Det er vel så at grunnet mine studier av Katharene og gjennom den
viten jeg har fått gjennom min tid i Ordenen RHK, så er det nesten som
jeg har personlige erindringer om det som skjedde her for århundreder
siden.
Vi fotograferer
hverandre her nede ved støtten, vi moderne mennesker, barn av en helt
annen tid, men med interesse for det forgangne. Els, Ernest og Terje tar
det litt mer med ro, på sin vandring oppover i den tette skogen, selv så
går jeg en del fortere og snart er det bare vinden og noen småfugler jeg
hører. Det er nå tankene begynner å vandre for alvor, kanskje er det
slik at vi alle som vandrer rundt, en gang, ja kanskje flere ganger har
vandret rundt og har hatt spesielle "oppgaver" i vår tid her
på jorden. Kanskje rakk vi ikke å utføre disse oppgavene helt før det
var for sent, kanskje fortsetter vi ubevisst i de samme fotspor i andre
inkarnasjoner, kanskje føler både du og jeg at enkelte steder og enkelte
mennesker har en helt spesiell dragning til deg. Jeg er sikker på at du
også har tenkt på dette enkelte ganger, særlig når du er alene med
tankene dine og roen er omkring deg og inne i deg. Du som meg har sikkert
flere ganger denne merkelige følelsen av at du har vært her eller der
før, alt virker så kjent liksom, selv om du ikke riktig husker det
akkurat slik, eller at det mennesket du møter i en stor menneskemengde
virker så veldig kjent for deg, selv om du ikke kan skjønne at du har
møtt denne personen før. Ja, er det ikke merkelig, kanskje det hele
fortoner seg sprøtt for deg, selv er jeg ikke så sikker på det, mange
ja svært mange ting er for oss mennesker store mysterier og jeg tror ikke
det er oss tillagt å forstå disse ting helt heller. Selv så føler jeg
det på meg at det liksom er noen som puster meg i nakken, der jeg går
oppover stien mellom trærne, ingen ekkel følelse, snarere en følelse av
å ha venner rundt meg, en merkelig følelse.
|
|
|
Snart er jeg gjennom skogen av trær, jeg kjenner meg litt sliten i bena,
og tar en pause, over meg noen hundre meter unna, tårner borgmuren seg
liksom truende utover. Midt i mot ser jeg en trapp som fører inn gjennom
en portal midt på muren, et delvis sammenrast tårn til venstre. Det er
en helt spesiell stemning, noen grå skyer driver over himmelen mot åsene
bak meg, den veien ser jeg utover og ned i dalbunnen, der ser jeg takene
på landsbyen, på jordene beiter en stor flokk med kuer. Det er stille og
vakkert. Fremdeles hører jeg ingen ting til de andre, selv fortsetter jeg
videre oppover. Det er bare noen meter igjen opp, ingen andre mennesker er
å se, det var jo slik at det skulle koste noe å komme inn i borgen, og
langt nede i skogen var det faktisk en billettbu, den var midlertidig
stengt, kanskje var det alt for tidlig på morgenen ennå.
Inne i borgen er
det som om vinden hvisker frem historier om hva som engang skjedde her,
historier om mot, kjærlighet til troen og kanskje redsel. Selv klatrer
jeg møysommelig opp en svært gammel og skummel steintrapp, mot toppen av
borgmuren, trappen er stengt med en rusten jernkjetting, allikevel klatrer
jeg opp. Det kiler litt i magen når jeg kikker ned i borggården, bedre
blir det så absolutt ikke når vinden rusker tak i meg oppe på muren,
det er en jernstang like ved trappen som jeg griper takknemlig
rundt.
Herfra er utsikten
rett og slett fantastisk. Været er klart, og mange mil kan jeg se til
alle kanter. Langt der nede ligger vår landsby og alt ser så lite ut,
rett nedenfor murene hvor jeg står er nok stedet hvor noen få Katharer
unnslapp beleiringen en mørk natt for lange tider siden. Fjellsiden der
forsvinner ned i et juv som jeg ikke ser bunnen av. Selve borgen ligger
1207 meter over havet, hvor høyt opp over landskapet der nede det er vet
jeg ikke men det er sikkert 4-5 hundrede meter.
|
|
|
|
|
|
|
Hvor blir det av
de andre?
Mens jeg står der
oppe, ser jeg etter de andre, neida ingen lyd av de ennå. På den andre
siden av borgen ligger tårnet med kapellet, for å komme dit må jeg ned
igjen og ut av borgen på baksiden, derfra går det
en sti nedenfor murene og rundt, noen meter er det, ikke så langt,
kanskje en 40-50 meter. Opp en "ny" tretrapp og så er jeg inne
i kapellet, rommet er ikke stort, ovalt og med et par vinduer med romerske
buer vender mot øst, hvor alteret antagelig en gang sto. Selve himlingen
over kapellet er borte, det er nok mange hundre år siden den forsvant,
selve murene er metertykke - av gråstein, jeg lar roen senke seg over meg
og lar igjen tankene vandre.
...
(fortsettes
neste uke)
Del
6
|
|
|
|
|
|
Tips:
Dersom du
leter etter et ord, et uttrykk, eller en link på en side med mye tekst
kan du gjøre følgende:
Hold nede Ctr-knappen på tastaturet og trykk f.
Da vil følgende vindu sprette opp:
|
|
|
Skriv inn
søkeord/uttrykk og trykk "Søk etter neste". Du vil da bli tatt
til neste forekomst av ordet/uttrykket
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|
|