Terje og Dag på tur.
Europatur nr.4


  
Våren 2002 reiste  Dag Haugaløkken og Terje Floberg til 
Svalbard
Del 3


www.otta2000.com 

  

Krobesøk og "Svalbardposten"

Bank, bank….”er du våken”?, ja Terje er våken han, og ute skinner sola, - det er et lite disig lag nå over sola. Vi rusler nedover mot ”Kroa”, nede i byen. Der inne er det begynt å fylles opp, av det vanlige klientellet (går jeg utfra). Fastboende for det meste.  
Terje og jeg skiller oss ikke meget ut fra de andre, derimot føler vi oss ennå ikke som noe annet enn det vi er, turister. Vi bestiller biff. Etter ett par øl føler vi oss mer hjemmevante, god stemning er det også. Middagen smaker herlig. På bordet ligger det noen aviser, vi griper hvert vårt eksemplar, ikke hva vi er vant med fra hjemme. ”Svalbardposten”, Det er en avis som forteller oss om både stort og smått, som skjer i lokalsamfunnet her. 
Vi liker hva vi leser, alt virker så hjemmevant og greit, ikke noe høytravende og upersonlig, her går det på de små ting, som hver enkelt føler de har noe med. 

 

Dyr cognac

Etter en hyggelig stund her på ”Kroa”, rusler vi hjemover mot hotellet. Klokka viser ca. 22.00. sola skinner ufortrødent videre fra sin vante plass på himmelen, nå bak et svakt slør av tåke. ”Vi får vel ta en tur ned i baren, nå vel Terje? ”…Etter et klesskift rusler vi i tøflene ned til baren. Utenom barkeeperen som også er på vakt som resepsjonist, er det bare Terje og jeg som frekventerer gemakkene her nede. ”Vårt” bord, 'kurasje'-bordet er ledig. Men først min venn, etter denne særdeles vellykkete dagen, så må vi ha en jägermeister og en øl, godt, godt. 
Vi to som ikke er så kjent her ennå, spør den smilende og oppmerksomme barkeeperen om det er noe hun mener vi må få med oss fra hyllene her i Longyearbyen. Hun grunner litt over spørsmålet.. ”Det må vel være en selvfølge med noen biter av det Svalbard er mest kjent for det da, også kanskje en flaske av denne nektaren her da ”, sier hun med et smil. ” For her på Svalbard, så blir det vannet tatt med til destilleriet som produserer Cognac av merket ”Otard”, og flaggskipet deres er en avart som heter ”Jade”, ja den mine herrer må dere få med dere. Det er bare det at ”Otard Jade”, er meget dyr, på fastlandet får du ikke tak i den, dere må helt til Thailand og et par andre steder i verden for å få kjøpt den. På grunn av nettopp prisen i utsalg, så er det ikke noe særlig marked for dette slaget. Grunnet uttaket av kildevannet herfra Svalbard, så har vi en særavtale, og kan selge denne konjakken svært mye billigere ”. ”Hvor mye koster en slik flaske da? ” spør jeg undrende etter dette foredraget. ”Ja sånn ca. 3500 kroner literen, der du får tak i den, utenom her da, for her er det billig”, avslutter hun med ett smil. 

Vi to rusler inn til kurasje bordet igjen med våre øl og jägermeistere, dette er mer enn bra nok føler vi. Han må ha gjort dette før han Terje, for han vinner hele tiden…ja, ja i morgen er det atter en dag…. 

 

Tirsdag morgen - turistkontor og kjøpesenter

Tirsdag morgen, ute er det like lyst, men sola hvor er sola ? Borte. Vi aner den allikevel bak skyene, som nå dekker hele himmelen, ”Det var leit Terje” roper jeg gjenom veggen til naboen….”Hva da?” lyder det hult tilbake. ”Sola…borte”… ”Åja”. Nede i spisesalen serveres det frokost, masse bacon og egg, herlig. 
I dag er det ikke noe spesielt på dagsorden. Med andre ord så blir det en fin dag å gjøre oss kjent i byen, forretningene er jo også spennende, med de prisene som er her oppe. Ute er det surt i været, så vi kler skikkelig på oss. Med lua godt nedover øra og med votter på hendene, trasker vi i vei nedover mot byen (Ca. 1 km, eller så) Først så tar vi ”the main street”, det er fort gjort, man gjør unna 250 meter ganske fort. Så blir det inn og ut av samtlige etablissementer. Først en tur innom turistkontoret, her får vi aktivitetsplan for den uka vi skal tilbringe her, pluss ett kart over byen. 

Neste stopp blir et større kjøpesenter med mange forretninger, ut derfra og rett over gata, inn i tilstøtende handlesenter, her var vi på søndag kveld også, da var det meste stengt. Ikke nå nei, ”Der er jamen Nordpolet”, innerst i forretningen blant reoler og ansatte, ingen eller få kunder utenom Terje og meg. Det er jo like greit å få det klarlagt en gang for alle hvor ”Nordpolet” er. Inne blant reolene, som formelig heller over meg, er det vanskelig å bestemme seg. Ikke det at jeg på død og liv må ha noe med meg herfra, for hyllene hjemme er ganske fulle allerede og det har de vært i lange tider, ikke har jeg så stort behov for det flytende heller. Imidlertid så har det seg slik da vet du at det faller seg så naturlig å fylle på, må være noe som henger igjen fra de unge ville årene med turer til Strømstad.  
 

Strømstadturer i unge år - og 'Otard Jade'

Ferga fra Fredrikstad og over, ja det var tider det gitt, lurer på hvordan det har gått med alle de vennene fra den tiden, skulle vært morsomt å ta opp igjen gamle tråder…. - nei nå er jeg helt på viddene igjen, de nostalgiske tankene blir brått revet over  ..”Jaså er det her du står å ser tomt ut i lufta, så intelligent du ser ut, har du funnet noe du vil ha”? Ærlig talt så har jeg ikke det, her er jo så mye av det meste. Som en hildring frem fra glemselens mørke, kommer jeg i hug hva barkeeperen fortalte oss på hotellet i går kveld. ”Du Terje, se etter om de har ”Otard Jade” i hyllene her du, og spør om prisen”. Terje forsvinner bak hjørnet av reolen. Her er også mye god vin, ser det ut til. En flaske rød finner vei ned i handlekurven. Borte ved en utstillingsmonter står Terje og ser på en grønn smal flaske. En blid ekspeditrise kommer bort til oss som beundrer flasken, joda det er ”Otard Jade” vi har foran oss. ”Er det virkelig sant at den koster 3500 kroner literen der de har den ”? spør jeg andektig. Damen nikker og smiler, ”men det koster den ikke her, her tar vi 395 kroner for literen”. Herre Jemina den må vi ha med oss, det blir to flasker av dette edle merket mindre i hyllene. Jeg lurer nå på jeg da om vi noen gang i livet vårt har ”anledning” til å sprette de flaskene. Når vi skal betale, så må vi vise flybilettene våre i kassa, de må ha alle data, for her på Svalbard er det kvotebestemmelser på brennevin og øl. Ute i forretningen blir handlekurven ennå tyngre, ”gaver til jul og fødselsdager” forklarer 'fremdenführeren'. Vi må hjem og avlaste oss, før vi igjen begir oss nedover igjen.


Dagen heller. Her blir det tidlig sent, det ser jo ikke slik ut i det hele tatt, sola den er jo der den har vært hele tiden. Klokka viser at det går mot ettermiddag, vi sitter her på rommet og kuler'n. Terje spør om vi skal innta et lite måltid, han har den evnen at det er stadig overraskelser med ham både på den ene og den andre måten. Opp av hans rikholdige koffert - (som for øvrig har vært med oss på flere andre turer også), kommer poser med tørrproviant, -  vi mangler bare varmt vann. Ikke noe problem, jamen har han med seg vannkoker også, ja han er (jeg har sagt det før) ikke sann. 

Litt etter sitter vi med hver vår rykende kopp med suppe, som vi rører rundt i med den gale siden av tannbørsten. Helt suverent for øvrig. Etter en liten stund med rolig og saklig konversasjon, sovner Terje i senga si, selv rusler jeg ut og inn på mitt rom. 

'Kurasje' og arbeidskonflikt i flybransjen

Bank, bank ”er du våken” hører jeg gjennom veggen en stund senere. Etter å ha gnidd den verste søvnen ut av øynene, - og ha dratt fra vindusportierene, svarer jeg bekreftende på spørsmålet. Middagstid, selv om det ikke er så altfor lenge siden vi inntok vårt siste måltid. Etter en liten saklig diskusjon, finner vi ut at det er på tide å tenke på formene, så vi dropper turen ned til ”Kroa”. På tide med litt mosjon, og nok en kveld med opplysende virksomhet står foran oss. Det blir nye spill med vårt etter hvert så kjære tidsfordriv, 'Kurasje'. 

Det er en ny bartender i kveld, noen flere gjester har også inntatt salongen, faktisk en hel gjeng. Det viser seg litt senere at det er en hel delegasjon fra Braathen's som har møte om den heller fastlåste arbeidskonflikten som pågår mellom SAS og Braathen, stakkars mennesker, en hver kjemper med sitt.

Terje vinner ihvertfall ikke alle spillene i kveld, jägermeisteren og ølen smaker godt, tiden flyr og etter at vi har mosjonert gjennom gangene, for å gjøre oss mer kjent på hotellet, tar vi kvelden.

 

 

 

 

Onsdag

Ny dag og nye muligheter, det er onsdag i dag, og dagen i dag, skulle egentlig ha brakt oss inn i dypet av en isgrotte. - Den gang ei, - som det meste av is og snø så er det over for i vinter, våren har så absolutt gjort sitt inntog her også. Den digre snøfonna som lå utenfor vinduene bak hotellet, med tredøra foran, ja den har også blitt mye mindre imponerende bare på de 3 døgnene som har gått siden vi kom hit søndag. 
Ved frokostbordet blir vi enige om at denne dagen er helt prima til å gjøre oss mer kjent i Longyearbyen, kanskje blir det tid til mer åndelige tanker også. Godt innpakket vandrer vi litt senere nedover mot 'the main street'. 


Skinnboden - en gang Svalbard alltid Svalbard?

Terje og jeg stopper først ved en forretning som har navnet ”Skinnboden” Dette virker så absolutt ikke som en billig forretning. Dette er noe som turistene ikke kan gå utenom, ergo høye priser. Først ser jeg på noen lommebøker i skinn…rundt 300 kroner per stykk, - den gamle som jeg har fra Gjensidige Nor får holde en stund til. Ved siden av er det noen bitte små selunger i skinn utstilt, pene ting, men hva i all verden er det jeg skal gjøre med dem da? - nei jeg titter inn i et mindre rom bak i forretningen, midt på den nakne veggen rett foran meg er det en spiker, på denne henger det 4 skinnbelter, graverte og forseggjorte. De har spenner av kraftig kvalitet, merket ”Boss”, og det beste av alt de koster bare 50 kroner per stykk, dette var skikkelig billig. Lengden var også merkelig nok akkurat min størrelse. Sammen med en liten 'pin' fra Longyearbyen og de tre beltene mener jeg nå selv da at jeg virkelig har fått full valuta for en overkommelig pris. 

Damen bak disken, hun er visst innehaver av forretningen, er en veldig pratsom og hyggelig person. Hun er fra Bergen, og har bodd her oppe en god stund. Hun forteller noe jeg faktisk selv føler inni meg, i hvertfall noe som jeg etter hvert skjønner bedre og bedre, at har du først tilbragt en tid her oppe, så er det ikke så lett å brenne alle broer med stedet. De fleste kommer tilbake og blir her hvis dette er mulig. Hun hadde først vært her en stund for noe senere å reise hjem til fastlandet, det gikk ikke så bra, hun måtte bare tilbake til dette magiske islandet med sitt helt spesielle preg og stemning. Både menneskene her, stedet ja hele stedet har en merkelig liksom magisk tiltrekningskraft på alle som kommer hit.


Gaver

Terje ja han står og fordyper seg i egne tanker borte i et hjørne, her er det mange fristelser for den som tenker på alle de kjære der hjemme som ikke er så heldige å være her.
Utenfor tar vi til høyre og inn i en klesforretning, selv finner jeg ikke noe av interesse her, Terje derimot har planer klare og etter en god stund er vi utenfor igjen med store plastposer, som strutter av fylde, det blir nok mange blide sjeler på Hvalstad til fødselsdager og jul.
Vi må igjen opp til hotellet, det går ikke an å vandre rundt på måfå med dette lasset av pakker, vi skal jo på kirkebesøk må vite.


Amerikanergruva

Snart har vi lagt håpefullt i vei mot sentrum igjen, vi tar av nede i byen mot den andre siden av dalen, Den brede veien går over ”Longyear” elva som kommer fra breen med samme navn lengre oppe i dalen, nå er det rolig her, litt vann sildrer mellom kampesteinene. Det er nok ikke lenge før vår smeltingen setter inn for alvor, og da blir det nok andre tilstander her. Fossiler skulle det vel være en mulighet å finne i elveleiet her, jeg har hørt at det er rike forekomster oppe i dalen. Kanskje har det kommet noen avleiringer med vannet, som fortsatt ikke er funnet av andre turister før oss. Vi nærmer oss ”Amerikaner”gruvas taubaner og utstyr. Det er lenge siden dette var i drift. Vinden suser over trosser og kraftige fundamenter. 
I ly for noe av vinden bak et enormt spilltau, tar jeg opp videokameraet mitt, det er som suset av vinden hvisker en historie om langt mer spennende og travle tider her jeg står, synd ikke slikt noe kommer frem på filmen, kanskje vil  den som ser mine opptak, selv la tankene spinne? Det er heller dårlig med fossiler her, har ennå ikke sett noe. 


Kirkebesøk - tidligere Vågåprest - Svein Raddum

”Skal vi se etter om kirken er åpen Terje?” ”Det er lys inne, vi prøver”, hører jeg Terje rope fra den andre siden av plattformen. Inne i gangen i kirkebygget, ser vi at det står mange par sko, dette sier oss at vi sikkert ikke er alene her, selv om alt er helt stille. Mens vi tar av oss skotøyet, hører vi at det kommer noen ned trappen fra 2 etg. En kar med skjegg kommer ned og hilser på oss, det er presten her Svein Raddum. Han har også hatt sitt virke i Vågå, ja jeg har faktisk med meg hilsen til ham fra kjentfolk i Vågå. Han er en travel mann tydeligvis, etter noen høflige fraser unnskylder han seg og forsvinner inn en dør. Vi er velkomne til å se oss om inne sa Raddum før han forsvant. Oppe i kirkerommet er det pent og koselig, lyse farger. 
Utenfor selve kirken, hvis jeg kan kalle det det, er det et stort rom hvor besøkende kan sitte og slappe av med aviser eller prate. Her er flere sittegrupper og på en disk i det ene hjørnet ser vi forskjellige artikler, suvenirer og slikt som ligger fremme. En stor utstoppet isbjørn troner langs den ene veggen. Terje og jeg legger noen kroner i en boks på disken, som betaling for noen kort. Jo da nå har jeg i allfall overbrakt min hilsen til sognepresten, og her er det dessuten veldig varmt, ja for varmt synes vi to, så vi vil heller finne frem til museet utenfor et eller annet sted.

 

 

Svalbard museum

Jo da der nede, ligger det nok, "Svalbard museum", lyser mot oss over døra til en rødmalt bygning nedi bakken, en eller annen har før fortalt oss at det ligger i det gamle fjøset her, husker ikke hvem det var. Utenfor museet er det en mengde utstyr av alle slag som blir brukt i dag, - og også gammelt utstyr som sikkert er skiftet ut med mer moderne utstyr. Noe som minner meg mistenkelig om sverdet på en motorsag, ligger foran huset, men dimensjonen på dette ”sverdet” er av en helt annen dimensjon enn de som er på motorsagene. Ja jeg får unnskylde meg selv ovenfor eventuelle lesere av dette skrift, jeg har ikke vært i eller utenfor noen gruver før, så derfor så. 
Det som ligger der er faktisk den sagen som arbeider seg innover i kullagene. - Av dimensjonen, går det klart frem at den nok har revet med seg atskillige mengder masse. Det viser seg at vi nesten er kommet for sent på dagen, det er ikke lenge før de skal stenge, vi får allikevel komme innenfor. 

Fossiler

Her er det et vell av informasjon, både bildemateriell og bøker som en kan kjøpe. Fossiler, som jeg febrilsk har lett etter, og selvfølgelig ikke har sett snurten av, ligger stablet opp i en haug på disken her. Noen av disse er funnet av ungene i omegnen, de selger dem her for noen kroner, vi turister kjøper dem gladelig nesten ukritisk til hva de koster. Når sant skal sies, så unner jeg ungene alt de får, så slipper jeg å grafse rundt i slagghaugene. 

En kar fra fastlandet er i ivrig konversasjon med han som driver museet, det høres ut som han en gang før i tiden har vært her oppe som gruvearbeider. Terje ser interessert inn i en glassmonter, noen meter lenger inn i hallen, ja her er det virkelig lagt mye arbeid ned, for å skape et så realistisk preg av dagliglivet i gruvene. 

Utover det er det en rikholdig utstilling av krigsmateriell fra 2.verdenskrigen. Det er nok meningen at museet skal imponere, og det har det virkelig gjort. En stund senere når vi står utenfor, er vi enige om at dette var verdt pengene. 

 


Svalbardrein

Nede i gresskråningen mot veien som fører over til den andre siden av dalen (ca. 1 km. eller så ) beiter en del reinsdyr, de virker ganske tamme. Reinsdyra her oppe på Svalbard, er av en noe annen type enn de vi har i fjellheimen hjemme på fastlandet. Her er de mindre men mye mer langraggete, og de virker kraftigere i benstrukturen. Etter et par mer eller mindre vellykkete forsøk på noen ”close up” bilder trasker vi over elveveien mot tigerstaden. Vi merker at temperaturen her ikke er som der vi kommer fra, men tenk på det da at vi er sånn ca. halvveis fra fastlandet til nordpolen, så da er det lettere å skjønne dette med klimaet. 

Når det gjelder temperaturen, så har den faktisk vært stabil på ca + 4 grader siden vi kom hit, - ja bortsett fra på søndag og mandag da med solskinn og det hele. Vi er kalde 'okke som' og sulten gnager i de uthulte magesekkene, det er jo opptil flere timer siden siste påfyll. Inne på ”Kroa” er det forholdsvis stille ennå, vi er tidlig ute, sammen noen andre turister med flakkende blikk, derav min slutning at det må være turister som oss.. Vi bestiller, og snart kan vi nyte hver vår halvliter…ahhh… slik skal man ha det støtt. 


Pliktene kaller

Etter en særdeles smakfull middag, finner vi ut at nå må vi hjem til hotellet. Vi har faktisk papirer med oss fra fastlandet, som må gjennomgås før vi returnerer til mer hjemlige trakter. Vi har tatt med oss en hel haug med stoff om internkontrollrutiner og da med ekstra vekt på brannsyn. Etter noen bevegede timer med dette særs interessante lesestoffet, blir det spill i salongen, men først så er det tid for en varm kopp med ”rett i koppen”.  
I kveld er det ennå flere nykommere i salongen, vi må være tålmodige før vi kan entre spillebordet, men vi er enige om at dagen og kvelden har vært meget vellykket, når vi rusler opp til rommene våre langt ut på natten en gang, med lyset utenfra sjenerende skarpt, rett i øynene.


En ny morgen - gruve nr 3 venter på journalister fra 'Der Spiegel' og nordmenn

Ute skramler det i noen flasker som blir kastet i en container eller lignende, jeg brå våkner, klokka er 06.30. En dusj gjør underverker, og snart sitter jeg nede i spisesalen, Terje det samme, han og har visst hørt flaskenes endelikt i containeren. Vi ordner litt på rommene våre, sjekker fotoutstyret og snart står vi forhåpningsfulle utenfor og venter på transport til gruve nr.3 - Som for øvrig er verdens nordligste på 78 grader nord. 

Minibussen kommer, foruten oss så er det de tyskerne som jeg har nevnt noe om før i dette referatet, og noen andre nordmenn. Guiden vår er en kar som selv har vært gruvearbeider helt til gruva ble lagt ned, i 1996. Han arbeider i et firma som heter ”Svalbard wildlife Service a/s”. Han tar oss med inn i et større briefing rom, hvor han forteller om gruvas beskaffenhet, dybde, daværende produktivitet osv, osv. 


Eksplosjonsfare - Ingen fotografering

Vi blir vist prøver fra nylige kjerneboringer med synlige bevis for at det er drivverdige forhold der de ble tatt. Hans foredrag blir foredratt på engelsk, da våre tyske venner ikke forstår noe norsk i det hele tatt. Så går vi inn i garderoben for å ikle oss skikkelige kjeledresser og hodelykter, samt varme klær, her er det nemlig konstant ca. 2 kuldegrader nede i ”verden”, ja det er det tunnelsystemet her nede blir kalt. Vi er nå ute i ”dagen”. Ja altså før vi går inn i ”verden”, så får vi beskjed om at vi ikke må fotografere eller bruke noen form for ild der nede. Grunnen er fare for eksplosjon med utblåsning som resultat. Fjellet utsondrer metangass, denne er ekstremt eksplosjonsfarlig. Det har skjedd tragiske og voldsomme uhell grunnet denne gassen før. 

Vi ser ut som et vanlig skift med arbeidere etter noen minutter, når vi entrer inn i ”verden”. Gulvet heller nedover ganske bratt. Den eneste form for belysning er de lysstrålene som våre egne hodelykter kaster innover i mørket. Lyktene er for øvrig eksplosjonssikre. Det virker dystert her nede, vi kommer ned til en større hall med ”tverrslag” til begge sider, vi ser dem bare når vi snur oss i den retningen guiden peker. 

Vi stanser etter noen hundre meter inne ved tunnelveggen, her kan vi se kullagene som ”ormer” etter veggen. 

Guiden forteller at en gang for mange titalls millioner av år siden var det en sandstrand her hvor datidens hav vasket innover, det var da et subtropisk klima her og vegetasjonen var mer lik den som nå er i de sørlige strøk av Frankrike og Nord-Spania. All vegetasjon råtnet opp i et tykt lag som la seg på bakken, så kom det erosjoner, jordskjelv og annet som dekket over disse lagene, de ble presset sammen og etter alle disse årene så er det nå blitt kull av det, 

- ja dette var light versjonen. Bredden på hovedtunnelen nedover er vel sånn ca. 6 meter, høyden under taket kanskje 3- 3.5 meter. Vi kommer ned til et nytt tverrslag, her svinger vi innover til venstre, følger denne sånn omtrent en 1oo meter. Vi er nå fremme ved det stedet hvor ”Strossa”, går parallelt med hovedtunnelen, ”Strossa” går videre til neste tverrslag, slik er hele systemet gravd ut. For meg og sikkert for de andre, som ikke har vært her før, så føler jeg meg veldig sårbar nå, vi er ca. 200 meter under overflaten og ”dagen”, 

 


 

Taket er støttet opp med store ”bukker”, av bøkestokker.

Vår guide forteller oss om det utstyret vi ser omkring oss, - alt ligger klart, som om vi nettopp har kommet inn til ett nytt skift. Det ligger noen solide stålstøtter her, Arne (det er navnet til guiden) forklarer at dette er det som heter ”stempler”, disse blir brukt til å støtte opp taket i ”Strossa”. Takhøyden i denne ”lav strossa” er ca 60 cm. Taket er som sagt støttet opp med stempler, her hvor det ”er” pågående drift. Lenger tilbake og mer på siden av oss, er taket støttet opp med store ”bukker”, av bøkestokker. Lenger ut har tyngden av taket og den stadige bevegelsen i fjellet, ført til at åpningen mellom tak og gulv er minimal kanskje ikke mer enn ca. 5 til 10 cm. 


Lavstrossa

For å komme inn i ”Strossa”, må en klatre opp fra der vi står med en takhøyde på omtrent 2 meter,  til lavstrossa. Når jeg står på trestigen å ser innover i mørket, går det frysninger nedover ryggen min, ikke skjønner jeg hvordan det er å være gruvearbeider, en ting er i hvertfall sikkert, - en må ikke ha klaustrofobi. 

Som sagt så er ”Strossa” støttet opp med stempler der det er drift, der det er avsluttet og ikke mer drivverdig, er det støttet opp med trebukker, det er omtrent som en stor kniv har skåret seg vei på langs inne i fjellet, millioner av tonn fjell over hodene våre, skal ned og kommer ganske sikkert ned også på sikt. 

 

De som vil, må gjerne prøve å krype innover i 'lavstrossa'

Arne sier at de som vil, gjerne må prøve å krype innover i ”lav strossa”, slik at vi får følelsen av hvordan arbeidsdagen fortoner seg for en virkelig gruve arbeider. Terje og jeg samt en av tyskerne, kryper innover , det blir åling, det er nesten ikke plass til å krype på kne engang. Stemplingen er plassert med ca 1,5 meters avstand fra hverandre. Selv prøver jeg å komme lengst innover i strossa, mørket slutter seg rundt meg, lydene fra de andre er nesten forstummet, jeg føler mørket nærmest som noe fysisk som legger seg rundt meg. Selv om det er ca. – 2 kuldegrader her, svetter jeg. For å snu, må jeg ta en veldig brå sving, på knærne, ryggen min subber taket og knærne subber tungt mot underlaget som føles ujevnt.Der fremme ser jeg lysstrålene fra de andre, og hører deres dempede stemmer, det er rent som å komme hjem… 

Arne sier at vi nå skal gå ut i hovedtunnelen igjen, han vil der foredra om andre ting, derimot sier han at hvis Terje og jeg har lyst, så kan vi være igjen her inne en stund etter at de andre har gått, de vil vente på oss der ute. 

Jo da, det vil vi gjerne prøve Terje og jeg. De andre fjerner seg, i mørket ser vi lyset fra lyktene fjerne seg, det blir helt stille, bare pusten til Terje overdøver så vidt mine egne hjerteslag, som jeg hører svært godt. ”Hører du at det knaker i fjellet Terje”? ”Ja”…. ”Oldefaren min var ”Stiger” i sølvgruvene på Kongsberg i hine dager ”, sier jeg, stemmen min høres hul ut. ”Han ramla ned i et tverrslag og ble liggende i isvann med skadet rygg” kvekker jeg videre. ”Han døde av det han” sier jeg. ….”Kom vi går etter de andre vi og”, sier fremdenführeren. Ute i hovedtunnelen står de andre i en liten klynge og hører på Arne.. ”Jasså dere er der allerede, fikk dere nok”? Vi rusler oppover mot ”dagen”, gjennom ”verden” igjen. Vel ute og i våre vanlige klær er vi alle enige om at vi har vært med på en unik opplevelse. Nede i Longyearbyen synes Terje og jeg at etter denne helt spesielle opplevelsen så må vi fylle på med ekstra god mat. Den kvelden blir det grillet svinekam med bakte poteter og øl til. Vi spiser så det holder og vel så det. Ettermiddagen og kvelden forløper på sin etter hvert vante måte med spill og tilbehør.

 

 
 

Del 4 

...

 

Tilbake til start


Tips:

Dersom du leter etter et ord, et uttrykk, eller en link på en side med mye tekst kan du gjøre følgende:
Hold nede Ctr-knappen på tastaturet og trykk f
Da vil følgende vindu sprette opp:

Skriv inn søkeord/uttrykk og trykk "Søk etter neste". Du vil da bli tatt til neste forekomst av ordet/uttrykket