Marcello Haugen

- en reise i tid og rom -

av Dag Haugaløkken

Høsten 1999 gjorde Dag Haugaløkken og Terje Floberg en reise i Mellomeuropa og Italia
for å følge sporene etter Dags grandonkel, Marcello Haugen.
Dette er en beretning om hva de opplevde og hva de fant.

(kopiering ikke tillatt uten samtykke fra forfatteren)


 www.otta2000.com

 

Marcello Haugen - Artikkel av Dag Haugaløkken

 

Min store interesse for min grandonkel Marcello, hans liv og opplevelser, har jeg hatt så langt tilbake i tid som jeg overhodet kan erindre. Kanskje har interessen utviklet seg gradvis mer og mer til en form for ”besettelse”, på en god måte selvsagt.  Denne iboende trangen til å ”gå ham nærmere” har gitt meg anledning gjennom ungdomstid og senere i mitt voksne liv til å ha det påskuddet ovenfor meg selv til å granske papirer, brev, trykt materiell av forskjellig slag om ham og alt av hva min egen erindring har sagt meg, fra mine egne opplevelser med onkel Marcello. Mye har jeg nok også fått med meg av opplysninger fra mine egne foreldre og familie for øvrig.

 

1968 Marcellos papirer og brev brennes - men noe reddes

Stor var sorgen hos min mor den dag hennes onkel Marcello døde, 31. desember 1967. (Mor hadde gjennom sin oppvekst og voksne liv et helt spesielt og nært forhold til ham, kanskje dette nære forhold, hadde mye med at min mormor døde så altfor tidlig.  Da min bestefar var mye ute og reiste i embeds medfør, gjennom sin stilling på slottet, ble mor og onkel Wilfred mye alene og onkel Marcello tok over mye av den støtte funksjonen som min bestemor ellers skulle gitt barna sine).

Da Marcellos begravelse var over , med alt det dette førte med seg, og det verste styret hadde lagt seg, skulle det ”ryddes”. Å for en rydding som fant sted, alt av papir og brev, prospekt kort osv. Det hele fant sin endelikt  bak huset på ”Arjuna”, ( i hagen var det et lysthus, under gulvet der var det en nedgang til et privat tilfluktsrom som onkel Marcello hadde fått laget. Jeg kunne fortalt mer om hvordan det var der men det får bli senere en gang).

 Det ble slått hull i taket på tilfluktsrommet. Oppe i dette hullet ble det kastet alt det som den eldre generasjon ikke fant ut var brukbart å bevare, eller som de mente at onkel Marcello ville ha kastet (hvor galt kan det egentlig bli ? Personlig hadde jeg  i tidligere år funnet i skjulte rom flere original tegninger tilegnet onkel Marcello fra svært så kjente personer) alt gikk på bålet, det brant og ulmet i godt over en uke. Det begynte å regne (så rart, eller….var det kanskje ikke det allikevel ? )

En klar beskjed fikk vi ”ungene”, Aslak ca.16 år, Lars ca. 18 –19 år og jeg ca. 22 år. ”Hold dere unna, alt skal tilintetgjøres”. Respekten for de voksne var stor i tidligere år men med årene hadde noe svunnet hen. Midt på dagen da alle de  ”voksne” var på arbeid, så jeg (lømmel) mitt snitt til å lure meg ned til bålet, for å rote rundt i de ulmende rester, muligens kunne det være noe av interesse der. Som sagt begynte det å regne så flammene hadde ikke rukket å tilintetgjøre alt av de tykke bunkene med papir og annet. Der fant jeg blant annet mange prospektkort som Marcello hadde fått, og flere bilder han selv sikkert hadde sine minner fra. Flere brev og papirer som ikke var tilegnet noen personlig og diverse andre ting. Alt dette gjemte jeg den gang langt ned i en skuff, for senere i livet å ta det fram igjen. Takk og pris at i alle fall noe ble tatt vare på.

Mange år har gått siden våren 1968 og bålet som fortærte minner fra en interessant tid.

Min gode venn gjenom mange år, Terje Floberg, og jeg har tilbrakt mange stunder sammen. Vi har reist med Den Norske Amerikalinjen om bord på

”m/s Oslofjord”, der vi var pikkoloer. Terje med ansvar for ganger, lugarer, og passasjerer for øvrig, på 1. klassen. Jeg var ikke langt unna, jeg var heispikkolo på 1. klassen. Vi opplevde mye sammen i de  månedene der. Senere har vi hatt et godt og varmt vennskap i alle år.

 

Reiseplaner høsten 1999

 

For ca. 1/2 år siden (høsten 1999) sa Terje at ved leilighet så skulle vi to ha reist en tur for å oppsøke de samme stedene som onkel Marcello besøkte når han var på sine turer i Sveits, Østerrike og Italia. ”Jo det kunne vært hyggelig”, sa jeg  men la vel da ikke så mye vekt på det. Terje er derimot ikke en person som har for vane å slenge ut av seg tomme ideer. I september/oktober ringte Terje meg og spurte om jeg hadde noe ferie til gode, det hadde jeg, da ble vi enige om å ta en tur sammen, avreisen skulle skje fra Gardermoen Oslo Lufthavn den 12. november, og med retur 16. november, en lang-helg kan man jo si. Her følger et tilbakeblikk, så nøye som jeg kan huske det.

 

Oslo - Zürich

 

Fredag 12. november møttes Terje og jeg på Oslo sentraljernbanestasjon, ved oppslagstavla (her var det lettest å finne hverandre i folkevrimmelen) (full klaff).

Vi tok flytoget til Oslo Lufthavn, ca 18 minutter, så var vi der, det gikk unna får en si. Vi kom til  hallen oppe, her var det virkelig store forhold, noe annet enn hva en Ottadøl til vanlig ferdes i. Etter innsjekking og innlevering av bagasje, bar det strake veien inn på den andre siden, til taxfree sjappa (det var ikke noen sjappe, maken til utvalg skal en lete lenge etter). Vi fant ut at det var best å handle da, og ikke vente til vi skulle hjem igjen, heldigvis gjorde vi det, for dette var visst eneste muligheten. Hvis jeg kjøpte mer enn kvota og drakk det opp på reisen før vi skulle hjem igjen, så ville jeg tjene store penger ( innsparte penger).

Etter å ha kommet ned på jorda igjen og lagt av meg vrangforestillingene, ble håndbagasjen noen kilo tyngre for begge to men vi var fortsatt lovlydige. Så bar det gjennom passkontroll og videre inn mot den ”gaten” som flyet vårt skulle settes opp fra.

”Nei nå skulle det jammen vært godt med noe mat”, jeg sa til Terje at jeg ville gå og handle, - ikke nødvendig når Terje er med, han hadde ordnet dette på forhånd. Nydelige ”landganger” med skinke, ost, reker og snadder samt drikke. Du verden for en omtenksom fyr han Terje er. Flyet kom og vi ruslet inn sammen med en hel bråte andre. Vi skulle fly med ”Swissair”. Ikke før vi hadde taxet opp til runwayen og satt nesa oppover, ja virkelig oppover så kom hele steward/purser-gjengen og serverte mat og drikke , ja det var ikke ende på serveringen, vi spiste og drakk i et eneste kjør helt til vi dukket ned gjennom tåka for å lande i Zürich. Takk for en fin tur og mye god mat.

Zürich.

 

Sveits

 
 

I leiebil settes kursen mot Østerrike

 

Etter å ha funnet ut av flyet (”dette gikk greit”) bar det ut gjennom toll og passkontroll, bortover til høyre gjennom en stor glassdør og til høyre (eller var det venstre ?) ja, ja så bortover en lang korridor inn i en hall, ut av dører ut i det fri (helt om) inn igjen til venstre inn i en heis, ned en etasje opp igjen og så var vi fremme , der vi var for en stund siden, fantastisk. Ikke rart en blir ”rørete”.

 

”Nei se der du, der er Budget bilutleie, der skal vi leie bil, alt er ordnet”, sa den brave "Fremdenführer". Etter et proft innlegg til den søte ekspeditrisen bak disken, syntes jeg at det var på tide med et riktig godt innlegg for liksom å tilkjennegi at også jeg hadde noe fornuftig å si. ”Tomorrow we are going to Switzerland”, alle tiders, kun måpende ansiktsuttrykk, og et vantro uttrykk fra min ”guide”. Fin, fin entre.

Gudskjelov var det ikke langt til bilen. Det var en nydelig Passat med automatgir, Terje var vant til det fra før, selvfølgelig kunne jeg også dette med denne giringa, Terje var en ypperlig sjåfør gjennom hele turen. Vi bestemte oss for at vi like gjerne kunne reise rett mot Østerrike, og ikke til Bern som vi egentlig hadde tenkt oss. Bankene i Sveits har sikkert stengt dørene på lørdagene de også, som i andre land. Så bankbesøk fikk vente til slutt.

I alle rally Monte Carlo-løp som jeg har hørt om er den andre personen i bilen kartleser, så da var jo jeg selvskreven til oppgaven (heldigvis, tenkte jeg). Ut av Zürich bar det med en helt annen trafikk enn det vi fra steinrøysa oppi bakken er vant med. Etter ca. 1 time så kom vi til en sveitsisk by ved navn Wil. Her tilbrakte vi vår første overnatting på turen. Temperaturen ute bar preg av at høsten var langt kommet også her i Sentral-Europa, ca. -2 grader. Vi ringte hjem til våre kjære, deretter la vi oss i sengene våre og sovnet inn.

 

 

Dag 2