Rustgruvene - Kulturminneområde

Del 4 
 
Damtjønnin - Vetahøe - Butjønne - Bukkedalen: Tavlepunkt 15-18

Web: Geir Neverdal
www.otta2000.com
Tekst og de fleste bildene © Sel kommune

For å skaffe driftsvann til pumpemaskinen nede på Øvre Rustgruva, ble det bygget en dam for å regulere vannet i de to små myrtjernene her oppe.

Dammen ser ut til å være en stein- og torvdam av gammel type.

Ved utløpet er det tømmerrester etter tappehus. Fra tappehuset ble vannet trolig ledet gjennom grøft og renner ned de ca. 600 meterne til hjulhuset nedenfor pumpesjakta.

Damanlegget ble bygget og satt i drift i 1665/66. Likevel var det nok tidvis problemer med å forsyne pumpemaskinen med tilstrekkelig driftsvann over tid. I et brev fra sjiktmester Nicolaus Grein til overbergmester Johannes Barth på Kongsberg rapporteres det i juli 1666 at pumpemaskinen igjen var satt i drift. Det var rett før bygd en dam.

Det hendte ofte at pumpemaskinen hadde stanset pga av mangel på driftsvann, særlig om vinteren. Grein rapporterte i 1671 at maskinen bare kunne brukes fra slutten av april til slutten av oktober.

Kjell orienterer om tappehuset ved Damtjønne.

Snorre forteller om påbudet til kong Håkon den gode (920 – 960) om å danne et landforsvar.

”De skulle lage ildvarder på høye fjell, slik at en kunne se fra den ene varden til den andre”.

Det ble bygd en varderekke som strakte seg gjennom hele landet og det skulle ta 7 dager for budet å nå fra sør til nord.

I Gudbrandsdalen var det mer enn 20 vardesteder, og i Sel kjenner vi to varder (veter): Den ene er på Vetahøe og den andre i Selsrosten på Vetahaugen.

Det finnes dokumentasjon på at vardene ble satt i stand i urolige tider. Under den store nordiske krigen (1700 – 1720) ble både varder og vaktstuer satt i god stand. Vaktholdet varierte, men i perioder kunne det være kontinuerlig vakt på vardene.

Utsikt mot Svartfjellet og Kringsæterfjellet fra Vetahøe

En oversikt over vardene og bygdeborgene i Gudbrandsdalen.

Utsikt fra Vetahøe (878 m.o.h.) mot Rondane.

Fangstanlegg for elg

Prinsippet for fangst av elg i gravde og murte groper er det samme som for rein.

Gravene ble anlagt i faste trekkveier for elgen, og ved innsnevringer i terrenget. Det ble satt opp ledegjerder og gravene ble tildekket med torv, mose m.m.

Fangst av elg i graver spenner over meget lang tid; fra ca. 4000 f.Kr. til ca. 1700 e.Kr.

I 1863 kom en lov som forbød all fangst av elg og hjort i graver, og alle fangstgraver måtte fylles igjen.

I motsetning til fangstgravene for rein, var elggravene sjelden murt. De var gravd ut, og massen ble brukt til å heve terrenget rundt.

Den ferdige graven hadde en lengde på om lag 3 meter med en bredde på ca. 1 meter. Dybden kunne være på 2,3 til 2,5 meter.

For at det skulle være vanskelig for elgen å komme seg ut av graven, ble den nederste delen av veggene gjerne tømret av kløyvde furustokker.

Elg
(Illustrasjonsbildet er lånt fra Wikipedia)

Illustrasjonen: Kassekonstruksjon av fangstgrav for elg. Tegnet av Steinar Oddløkken.

Bukkedalen

Vegen er seterveg til Kringsetrene.

Her ligger en rekke setrer med fine beiter og gode fiskevann.
Fra gammelt av var det en kløvsti fra dalen og opp Blekalia til Rustgardene. Her delte vegfaret seg med en veg til Raphamn mens denne gikk opp Bukkedalen, forbi Butjønne og videre til Kringsetrene.
 

I tillegg til å være seterveg, har vegen vært brukt til frakting av mose fra fjellet og tømmer fra skogen.
 

Vassrenner
Bukkedalen kan ha fått navnet sitt ved at de under gruvedriften på 1600-tallet prøvde å sikre driftsvann til vannkunsten på Øvre Rustgruva: Renner fra vann lengre inn på Kringsetrene kan ha krysset dalen på bukker.

Illustrasjonsbilde: Vassrenne

Kartet er litt misvisende:
Like før en kommer til Bukkedalen går stien ned til og langs Butjønne - for å få med seg dette vakre området.
Dette vil bli rettet opp i neste utgave av kartet.