Rustgruvene - Kulturminneområde 

Del 3
 
Øvre Rustgruva - Tavlepunkt 9-14

Web: Geir Neverdal
www.otta2000.com
Tekst og de fleste bildene © Sel kommune

Det er en gjeldende oppfatning at gruvedriften ved Sel kobberverk startet i det nedre gruveområdet og at dette var funngruven.

Noe senere ble det gruvedrift også her på det øvre området. Store tipphauger vitner om en omfattende bergbryting under bakkenivå. I berghaldene (tipphaugene) er det store mengder trekull som forteller at driften foregikk hovedsakelig ved fyrsetting.

Øvre gruve omfatter sjakter og gruverom, rester etter installasjoner og pumpemaskin.

Til området hører det også et damanlegg for vanntilførsel for pumpemaskin.
 

En av informasjonstavlene ved Øvre Rustgruva

Kjell orienterer om Øvre Rustgruva - her ved tavlepunkt 9

Vann som rant ned i gruvene, eller kom inn i gruvegangene fra vannårer under bakken, var ett av de største problemene ved gruvedrift på 1600-tallet. Vannet måtte heises eller pumpes opp av gruva.

Noen ganger ble det drevet stoller inn til de nedre områdene i gruva slik at vann kunne renne ut gjennom disse. Bygging av stoller var et omfattende arbeid og kunne bare utføres der terrenget var egnet til det.

Heising foregikk manuelt med haspel og vanntønne (suppert). Pumping ble utført med håndpumper laget av utborede trestammer.

Kongsberg var først ute med vanndrevne pumpemaskiner (1644).

Den første dokumenterte pumpemaskinen utenom Kongsberg finnes på Øvre Rustgruva. Vannkunsten (pumpemaskinen) ble antagelig bygget i perioden 1664-66. Bergmester Johannes Barth har muligens reist til Sel etter at berghauptmann Bülche overtok ledelsen på Kongsberg i 1665. Barth bygget da denne pumpemaskinen med tilhørende damanlegg.

Over denne pent oppmurede sjaktåpningen sto det trolig en overbygning. Her var det et kors som overførte kraften fra vannhjulet til vertikalhengende pumpestenger som var koblet til pumper.

I slike sjakter kunne det være flere etasjer med pumper som pumpet opp vannet som så ble ledet ut i bekken. Vi vet ikke den opprinnelige dybden på sjakten da den er blitt forsøkt fylt opp ved senere sikringsarbeider. Sjakten går trolig ned til de dypeste områdene i gruva og fungerer som synk eller oppsamlingssjakt for gruvevann.

Ved å lense denne sjakta ble resten av gruva holdt tørr.

Sjaktåpningene er sikret med en metallrist

En av sjaktåpningene fotografert gjennom metallristen som dekker åpningen.
Bjørka har hatt en kummerlig tilværelse.

For å skaffe luft og trekk til det store bergrommet med sjakter som ligger under bakken, er det drevet en sjakt opp til dagen.

Sjakten er brent ut ved fyrsetting, og den karakteristiske avrundede profilen er derfor tydelig Retningen på sjakten dreier mot øst og leder inn i det store bergrommet rett under dag.

Illustrasjon: Löneyss 1617:

Denne luftesjakten er en av to sjakter som går ned til det store bergrommet som ligger under oss. Sjakten er antageligvis drevet ut for å skaffe ventilasjon til det store bergrommet under. Som illustrasjonen viser, dreier sjakten og kommer inn på siden i bergrommet. Illustrasjon: Voldheim, 2007.

Under bakkenivå finnes et større bergrom med sjakter i fallende retning mot pumpesjakten nedenfor.

Bergrom og ganger er bare delvis vannfylte. Her finnes en rekke unike driftsspor fra alle de tre bergbrytningsteknikkene innen klassisk fase i norsk bergverksdrift.

Inne i dette bergrommet finnes flere felter med spor etter kaldkiling med bergsjern og feisel.

Fyrsetting har vært den fremtredende brytningsteknikken og det er funnet noe fyrsettingsved, Det er funnet rester etter fyrsettingsbranner.

Videre finnes flere spor etter borehull for kruttsprenging. En av de eldste dokumentasjoner på kruttsprenging i noen norsk gruve har vi fra Rustgruvene: I regnskaper fra 1662 vises det til et lite kruttparti, og redskaper beregnet på kruttsprenging i 1664. 3. april 1666 rapporterte sjiktmester Nicolaus Grein fra Sel til overbergmester Johannes Barth på Kongsberg at de hadde boret i Richtsjakten og skulle sprenge dagen etter, om Gud ville.

Bergrommet her ved Øvre Rustgruva er ca. 70 m. langt og på det smaleste ca. 13 m. Rommet faller ganske bratt mot nord mot sjaktene som er vannfylte. Bergrommet inneholder en rekke verdifulle kulturminner i form av driftsspor etter driften på 1600-tallet. Her er spor etter alle de tre klassiske bergbrytningsteknikkene kaldkiling, fyrsetting og kruttsprenging. Illustrasjoner: Carl Bugge, 1906. Söborg, Stikk fra Kongsberg, 1800-tallet.

“Mysuholet”

Den sørligste sjakten ved Øvre Rustgruva ligger omlag 200 meter fra det store bergrommet som danner hovedgruven.

Vannet i sjakten er melkehvitt og er årsak til det lokale navnet på skjerpet (“Mysu”).

Fargen på vannet kan komme av oppløste kalkmineraler.

Den vakre, fyrsatte sjakten ble forsøkt fylt igjen under sikringsarbeidene på 1980-tallet.

Illustrasjon: Skjerping. Agricola 1556
 

Mysuholet
 I den bortre enden ser en den opprinnelige 'røsken' (grøfta) som ledet vannet bort.
På dette bildet er imidlertid vannet forholdsvis klart.

www.otta2000.com