Tidligere forsamlingshus

Hvor samlet folk på Otta seg for festlig – eller mindre festlig samvær før i tida?
 

www.otta2000.com

Innhold på denne siden:

Selsverket rundt 1650 - tegning av Kjell Voldheim
 

besto Otta av noen få bruk. Skulle noe feires, eller markeres, skjedde nok dette i all hovedsak hjemme hos den enkelte familie.

Sentrum var fra 1600-tallet Selsverket. Det var en voksende befolkning rundt smelteverket der.

Organiserte sammenkomster var i stor grad knyttet til kirkelige handlinger – og fram til 1742 måtte både de som bodde på Otta og i Bredebygden gå den lange veien til Sel (Nord-Sel). Der lå annekskirken under Vågå.

Kunngjøringer skjedde fra kirkebakken. Der traff en også kjente og kunne spørre nytt.

Kirken på Sel i 1647

Sagn- og eventyrfortelling, sang, musikk og historieformidling var i stor grad knyttet til ”kveldsseto”. Særlig vinterkveldene ble brukt til småarbeid, ”kveldsseto” som det het.

Folk satt inne rundt peisen, kvinnene kardet, spant og strikket. Karene reparerte utstyr som sleder og seletøy og laget småting til daglig bruk.

Det var her kulturformidlingen foregikk.

Bryllup og begravelser ble markert ved tilstelninger på de gårdene dette gjaldt.
 

Peis på Kleppe i Vågå

De ”verdslige” festlighetene hadde ikke noe eget forsamlingshus. Skysstasjonene fungerte imidlertid i en viss utstrekning som et sosialt møtested hvor fortellerkunst og informasjonsutveksling hadde gode kår. Det skal heller ikke stikkes under en stol at kortspill og sterk drikke kunne føre til lystige lag der.

Den senere prestegården Botten på Selsverket var et overnattingssted for folk på reise gjennom Gudbrandsdalen. Hver eneste kveld kom nye folk til gårds og det ble fortalt historier, - annen underholdning hadde man ikke dersom det ikke ble spilt opp til dans.
 

Botten på Selsverket i 1920 – stedet var da blitt prestegård

Fra han var liten kunne Paul sitte oppe og lytte til det som ble fortalt, en blanding av personlige historier, kjente eventyr og gamle sagn.

Ellers var vel ikke de som bodde her annerledes enn folk flest – de tok imot en sjanse til fest når den bød seg, der den bød seg. – Som de gjorde kvelden like før slaget i Kringen i 1612 - da de tok for seg av ølkaggene på Sel.

I 1866 fikk vi den første fastskolen i området – på Selsverket. På Otta kom det ikke egen skole før i 1922/23.

Det sier litt om fordelingen av befolkningen.

Veien mot regionsenterstatus har vært lang!

Både Åsåren og Solhjem hadde egne skolebygg like etter 1870. Disse skolebyggene ble viktige samlingspunkt for møtevirksomhet og sosialt samvær og fungerte vel som datidens ”kulturhus”.

Solhjemskolen eksisterer fremdeles, under navnet Åtun, og benyttes til forskjellige grendearrangement.

Festlig samvær på Selsverket skole - første del av 1900-tallet - sykler er blitt vanligere.

Christopher Bruuns folkehøyskole på Romundgard i 1867 ble en katalysator i lokalsamfunnet.
Ivar Blekastad startet tidlig opp det frilynte ungdomslaget ”Mylju” – regnet for å være det første i landet – og i 1888 ble så Sel Ungdomslag offisielt dannet. Her kunne alle delta, de skulle også selv sørge for underholdningen på møtene - ved opplesning, å spille sketsjer og å delta i folkeviseleik.

Disse møtene gikk i flere år på omgang på gårdene.

Festmiddagen i 1896 fant sted i den gamle lokomotivstallen til høyre i bildet.
Dagens lokomotivstall (til venstre for den gamle) ble bygget i 1921 i forbindelse med åpningen av Dovrebanen.
Dette bildet er vel fra 1950-tallet.

Fra festmiddagen i lokomotivstallen i 1896
(Foto: Otta gjennom 100 år)

Klebersalen er et kjent begrep for mange eldre Ottaværer.
I 1896 bygslet ingeniør Otto Dahl en stor tomt av Loftsgård hvor han bygget verksted: ”Klebersalen”.
 

Den første Ottamartnan fant sted i 1897. Om Klebersalen ble benyttet så tidlig vet jeg ikke, men den ble sannsynligvis oppført like etter 1896.

Klebersalen fungerte også som kinosal.
I 1913 kom den første «faste» biograf i drift. Kjøpmann Hougner og jernbane-ekspeditør Lindstad hadde skaffet seg en franskbygget fremviser og begynte å vise «levende billeder» i Klebersalen (midt i nåværende Parken). Skomaker Hoff var kinomaskinist. Han tok til slutt over biografen og flyttet til det gamle Solvang (der barneskolen/raudskolen er i dag). Der ville han drive biograf, forteller Bjarne Fredriksen i sin artikkel om kinodriften på Otta.
 

Etter at jernbanen kom til Otta ble stasjonen et populært samlingssted og ungdommen ønsket å få et fast møtelokale i det nye bygdesenteret.
De fikk hjelp av Johan Nygaard, skolemann, klokker gjennom mer enn 40 år – og noen år senere – Sels første ordfører – til dette.

Alt i oktober 1898 holdes det ”nystuguball” på Solvang.
Knut Loftsgård og stortingsmann Sigurd I Blekastad ga hver et halvt mål grunn til tomt - og byggekomiteen (Johan Nygaard, Ola Blekastad og I.C. Sletten) garanterte selv for byggekostnadene.
Det er vel tvilsomt om en hadde fått tre privatpersoner til å gjøre det når det gjelder dagens kulturhus?

Navnet ”Solvang” har Johan Nygaard fått æren for.

Bruken av huset varierte i takt med virksomheten i ungdomslaget – men perioden 1912-14 var spesielt aktiv. Fra 1918 og utover kom en ny travel periode med Austlid og folkehøgskolen forteller Johan Kvåle (Gåmålt og Nytt 2005).

 

I 1898 fikk Losje Kringen bygslet et jordstykke fra Kringen nordre og satte opp forsamlingshuset sitt.
Losje Kringens hus lå ved Kongsvegen, forteller Per Bakke. Huset eksisterer ikke lenger. Eiendommen ble solgt til Titus Aaboen, og eies i dag av Palmar Ruste.

Foruten losjens egne møter har det vært leid ut til framhaldsskole.
Erik Rusten, som selv var elev der, nevner at det av og til var kalde dager i skolestua. Blekket kunne fryse i blekkhusene selv om ovnen glødet på den andre siden av klasserommet.
Behovet for trekkpapir var også minimalt, det drysset stadig sagflis fra isolasjonen i taket fortelles det.
 

"Losjen"
(bilde utlånt av Sel Ungdomsskole)

Det var mange baptister på Otta rundt 1900. De kjøpte en tømmerbygning på Nedre Dahle til nedriving og satte den opp på en tomt i Otta sentrum. Huset ble innviet 16. februar 1902. Dette ble brukt til møtelokale – og i noen år til klasserom for småskolen, forteller Odd Bakke (se Otta 100 år s. 51 og s. 231f.)

"Her arrangeres i dag basarer og kunstutstillinger - og det er møteplass for dagens pensjonister og danseglade seniorer og juniorer. Med andre ord ”dans på bedehuset” - riktig nok bare for danseopplæring."
 

Det lå jo i sakens natur at lokomotivstallen ikke kunne bli noen permanent løsning.

Neste gang Otta hadde bruk for et festlokale i en større sammenheng, ved Kringenmarkeringen i 1912, måtte en finne andre lokaler. Da kom jo kong Haakon VII, statsminister Bratlie, stortingsmenn og notabiliteter fra inn- og utland sammen med flere tusen andre tilreisende til stedet – og festmiddagen ble denne gang lagt til Solvang, forteller Pål Kluften i sin avisartikkel (august 1912):

”Solvang ... var vakkert dekorert. Bordet var dekket i dobbelt hestesko. Kongen ble ført tilbords av festkomiteens formand bokhandler Narvesen”.

I Gudbrandsdølen sto følgende å lese den 29. august 1912:

”Damerne paa Otta har Æren av Arrangementet i
Festmiddagens Lokale, opplyser Festkomiteens Formand.
Under Dr. Müllers sikre Ledelse lykkedes det efter mange
Dagers Stræv at presentere den vakre Festsal i Flag og
Grønt, saa den i god Tid stod færdig til Festen.
Utsmykningen fik mange Lovord av Gjesterne.”

En annonse i Gudbrandsdølen noen dager tidligere, den 24. august 1912 bekjentgjorde:

Folkefest kl 6
(hvortil løses Adgangstegn á 1 krone) efter følgende Program:
Festtale av Kirkesanger H. Nyhus. Musik av 2den Brigades Musikkorps.
Kl. 7 Dans i Klæberhallen og Solvang.
Kl  9 Fyrverkeri.
Kl 10 Baal fra Pillarguritoppen.

En tok altså i bruk både Solvang og Klebersalen ved denne anledningen. – Og det kunne saktens trenges. - Ifølge Pål Kluftens referat fra Kringenmarkeringen samlet rundt 8000 mennesker seg på Otta denne dagen (andre hevder det var rundt 5000).

Dette første Solvangbygget lå der Otta skole ligger i dag. Det ble etter hvert temmelig nedslitt og var så kaldt at storsalen bare kunne benyttes i når det var godt vær!

For dagens lesere er det også litt spesielt at en i 1919 måtte kjøpe inn 7 spyttebakker – av sanitære grunner  - og for å spare golvet i salen.

Det er vel ikke nødvendig i Ottas nye kulturhus? (Gåmålt III s.344)

I 1922/23 fikk så Otta sitt første skolebygg.

Kommunen ønsket å bruke Solvangtomta – og ungdomslaget gikk med på å bygge Solvang opp igjen der det nå står – på den andre siden av gata. De fikk da gratis tomt og 4000 kroner som startkapital.
21. april 1923 sto huset ferdig.

Illustrasjonsfoto lånt fra Wikipedia
 

Problemløs var ikke driften av Solvang rundt 1925. Følgende avisinnlegg fra noen familiefedre på Otta viser det:

"Vi tillater oss herved å sende en inntrengende anmodning til dere om å sørge for at det blir satt en bremse for alle – etter vår mening – dårlige samkvem, som under alle mulige påskudd holdes på Solvang, Otta. Vi mener ikke ungdomslagets møter, men alle disse tilstelninger med dans, som stadig holdes. Ofte består denne dans i at den verste berme fra bygden i ”heimbrent-rus” behersker dansegolvet, hvor de nærmest bærer seg at som ville dyr. Slik gikk det visstnok sist søndags kveld over alle grenser.

Denne evindelige kinoen to ganger i uka er ikke stort bedre. Dårlige filmer, dårlig orden, kaldt og uhyggelig. Og så tenk over all den uhygge som skapes i heimene under ungenes mas om å få gå. De bruker også alle mulige påskudd og midler, og vil ikke høre nei når et eller annet fantestykke på gule og grønne plakater er klengt opp på vegger og stolper." (Gudbrandsdølen 21.11.1925)

Dette ble imidlertid sterkt imøtegått av flere senere leserbrev. (Les mer i Gåmålt og nytt frå Sel 2010)

I 1939 ble Solvang ombygd, med garderobe, kjøkken og kafé-rom i kjelleren. Så kom krigen -og tre år senere, i 1942, forsøkte Nasjonal Samling å ta kontroll over Noregs Ungdomslag. Da ble lagsarbeidet nedlagt, - men allerede 9. mai 1945 startet det gamle styret opp igjen.

I 1940 ble Klebersalen med smie og verksted revet. Noe av materialene ble i 1941 benyttet til gjenoppbyggingen av låven på Solhjem etter krigsskadene.

– Og i august 1947 skriver Dagningen at det arbeides med planer for Klebersalområdet (Parken i sentrum).

”Det første vi må gjøre er å få gravd vekk alt klebermjølet som ligger igjen etter det gamle kleberlageret. Videre må vi vende all torven og ta bort stein. Vi har nå kjørt til rikelig med matjord, så vi håper med de andre på stedet at vi kan få gå i gang med arbeidet nå i høst.”

Et viktig – om enn temmelig spartansk forsamlingssted på Otta var dermed historie.

Dette bildet fra 15. sept. 1953 viser ysteriet før tilbygget

Bjørn Øiom forteller:

”Det bygget ble reist første halvdel av 1950-årene med John Rukin som byggmester.På den tiden var det et stort bygg - ja, det er det jo dag også.
I underetasjen leide Gartnerhallen lokaler til de fikk bygd selv. Deretter drev Kåre Kluften verksted der. 
I første etasje hadde Sel Innkjøpslag lager av kraftfor og kunstgjødsel. BananMathisen leide også lager der.

Foto fra 8. september 2004 – I dag er ysterisalen møbelforretning

Andre etasje med den, etter Ottas forhold, svært store ysterisalen stod tom fra starten, og i den perioden var det en del ulike ting som foregikk der. Jeg vet i alle fall at lørdag den 23.april 1955 var det stor fest der, for da feiret Otta Ysteri 30-årsjubileum med alle melkeprodusentene, ansatte og øvrige innbudte med tilknytning til ysteri/meieribransjen.

Dessuten var salen ofte brukt til basarer, konserter, fester m.m. Jeg husker at Røde Kors og idrettslaget var der med skytebane, tombola, servering og som nevnt fester med dans. Reidar Stenersen, Johs. Lønberg, Knut Moen og Reidar Svae fra Lillehammer var av de som spilte.

Adgangen til salen var en lang trapp i betong. Uten rekkverk/gelender som den var, ville den ikke blitt godkjent av bygningsrådet i dag. Jeg vet at det hendte at festdeltagere som hadde fått i seg for mye "svingolje" i stedet for melk kom hjem fra fest på meierisalen med skrubbsår både her og der etter ublide møter med betongtrappa.

Senere varierte bruk av lokalene, trykkeriet flyttet inn med en avdeling - jeg mener det var bokbinderiet, og så kom Kristian Haugen med sin møbelforretning - og der er de fremdeles representert ved barn og barnebarn.”

The Monn Keys med Egil Monn Iversen, Sølvi Wang, Per Asplin, Arne Bendiksen og Oddvar Sande kommer til Ysterisalen, Otta, 1. martnasdag.

Kl. 18: Familieforestilling
Entré voksne kr.3,00, barn kr.2,00.
Kl. 20,30: Underholdning med dans
Egil Monn Iversen’s 5 manns orkester
Vokalist: Sølvi Wang. The Monn Keys gjester
Entré kr. 4,00 Arr.: O.I.L. og O.M.F.
 

Denne begivenheten satte varige spor hos flere unge Ottagutter.

Nå var kanskje ikke betonggolvet det beste danseunderlaget – det fortelles at støvet sto høyt under dansen ( - om enn ikke så ille som i Klebersalen noen tiår tidligere).

Takk til Erik Rusten for lån av platecover

”At jeg som 6-åring vant en kokosnøtt på tombolaen sitter klart i minnet. Det var en svært eksotisk frukt på den tiden. Fars skruestikke, hammer og spiker ga tilgang til kokosmelka. For å få tak i selve fruktkjøttet måtte nøtta sages i to. Spesielt godt var ikke innholdet, - men en må jo huske på at turnips var snacks den gang.”

Erik Rusten nevner at det var store forventninger til ysterisalen – de snakket om ”Ottas Bristol”

Etter noen få år var det imidlertid slutt på arrangement i ysterisalen.

Illustrasjonsfoto - lånt fra Wikipedia

I 1957 meldte Gudbrandsdølen følgende om forestående utbygging av Solvang:

”Det som nå er scene, skal i det vesentligste tillegges salen, og tilbygget vil romme den nye scenen med nødvendige birom, stor nok til å tilfredsstille Riksteatrets minstekrav” (Gudbrandsdølen 25-7-1957)

Sammenlignet med noen av samfunnshusene som vokste opp andre steder i dalen ble det likevel lite – og arbeidet med å skaffe stedet et tidsmessig forsamlingshus skjøt fart.

Foto: Bjarne Fredriksen

Kinoen, som hadde vært viktigste inntektskilden for ungdomslaget, ble flyttet over til Samfunnshuset - og Solvang ble avertert til salgs.

Det meldte seg ingen kjøper – og for å redde huset ble støtteforeningen ”Solvangs Venner” dannet. Driften gikk lenge bra - men neste krise kom da aktiviteten i ungdomslaget dabbet av. I 2005 ble Solvang derfor nok en gang avertert til salgs.

Da trådde Otta Musikkforening til. Etter en del diskusjon overtok medlemmer fra Otta Musikkforening vervene til det sittende styret i ungdomslaget.

Musikkforeningen har siden lagt ned et stort arbeid med rehabilitering og tilbygg. Solvang ble leid ut til de forskjelligste arrangementer: Musikkøving, danseøving, konserter, jubileer, bursdager, auksjoner, salgsmesser, kurs, rockekonserter, skoleforestillinger,   juletrefester, gammeldansfester, klassetreff osv.  Spelemannslagene i Sel grep også sjansen til å arrangere eftasdans og martnaspøbb der forteller Marit Skau (Les mer i Gåmålt og nytt frå Sel 2010).

Samfunnshuset - fra 1968 Ottas storstue.

Etter mer enn førti år merkes likevel slitasjen på dette bygget – nye krav til tekniske løsninger og romutforming har ført til ønske om et kulturhus som kan ivareta Norddalsregionens behov for tidsmessige lokaler – også når det gjelder større oppsetninger.

En stor satsing av Sel kommune

Kulturlivet i regionen får her muligheter som en ellers må reise langt av gårde for å nå. Ungdomsmusikaler og mange andre vil nyte godt av det.
Økonomisk er dette likevel et tungt løft for Sel kommune og det gir mindre spillerom for andre aktiviteter i nær framtid – men det er å håpe at de positive effektene for regionen og Sel vil mer enn oppveie dette.
Oppland fylkeskommune har lagt godviljen til - uten fylkeskommunens bidrag ville ikke dette vært mulig. Positive har også de andre ordførerne i Norddalen vært, - og det lover godt for åra som kommer. - Gjennom samarbeid får vi bedre levevilkår i Norddalen.

Det nye kulturhuset 4. november 2010

Noen av kildene:

Takk til Per og Odd Bakke for gjennomlesning og kommentarer.

Web: Geir Neverdal
www.otta2000.com