Per Erling Bakke

- har sammen med sønnen Kjell Arne lagt ned et stort arbeid
for å gjøre Sels lokalhistorie tilgjengelig på nettet.

Web  Geir Neverdal   -  www.otta2000.com  (Lagt ut  3. juni 2009)
 

Bakkegården - høsten 1997
Foto: Bakke

Her ble Per født for vel 79 år siden - et stille og rolig sted sier han - selv om det lå like ved jernbanen.
 

Foto: Bakke

Jernbaneovergangen

På den tiden ble forresten jernbaneover-gangen stengt med to vanlige grinder.
Senere kom bommene - Per husker Reidar Dahl som sveivet dem opp og ned - det var ikke automatisk styring den gangen.
Tid tok det også, og i dårlig vær kunne det være en ufyselig jobb å vente på at toget skulle passere - så bommene kunne sveives ned igjen - ei lita bu ble derfor satt opp slik at ansvarshavende kunne søke ly når det ble for ille.

Bildet til venstre viser litt av grinda ved jernbaneovergangen. Det er tatt i 1938.
Her ser en også kiosken der en kunne få kjøpt frukt og aviser.

Per var den yngste av tre brødre (- som med tiden alle ble betydelige leverandører av lokalhistoriske artikler.)

Foreldrene var innflyttere - som så mange på Otta i den tiden da stasjonsbyen vokste fram.
Far til Per kom fra Kristiania - som Oslo den gang het, - og moren fra Honningsvåg i Finnmark.
De to, fra hver sin ende av landet, stiftet familie og slo seg ned på Otta.
 

Bildet fra 1933 viser Bakkegården etter byggetrinn 5.
Foto: Bakke

Her drev de forretning, kafé, kiosk - og - ikke minst poståpneri - noe som fikk konsekvenser for Pers senere yrkesvalg.
 

Kart over Otta og omegn.
Takk til Sel kommune for lån av kart og bilder.
 

1940 - Krig i Norge

Med andre verdenskrig og krigshandlingene i Gudbrandsdalen og i Sel forandret tilværelsen seg for Per - som den gjorde for alle på den tiden.

Aprildagene i 1940 - Søre Kleivrud og evakuering til Mysusetra

- Krigsårene var selvsagt en spesiell tid som gjorde hverdagen og framtida usikker i et okkupert land. Ut i april måned 1940 var det stor aktivitet på Otta og omegn, både i lufta og på bakken. Det var både engelske og norske soldater i dalen, og skyttergraver ble bygd i liene omkring. For å bo tryggere flyttet vi til Søre Kleivrud, men far hadde selvsagt sitt vanlige arbeid heime med post og butikk.
 

Søre Kleivrud i øvre del av bildet.

- Det var antagelig byggmester Anton Rusten - far til Thora Høgste - som hadde nøkler til endel hytter som han da delte ut. Inne på jordet til Mysuseter turisthytte lå det et hus, der var det opprettet butikk. Annar Lindby var handelsbetjent, men det var Paul I. Sletten på Otta Landhandleri som drev butikken.
Vi var på Mysuseter til det hadde blitt stille nede i dalen, dvs. til Otta var okkupert. Jeg husker dagen vi gikk ned fra fjellet. Da sto det en tysk vaktpost ved Stampen bru, det var den første tyske soldaten jeg så. Det skulle bli flere gjennom de fem okkupasjonsårene. Butikkgulvet heime så ikke ut da vi kom, varer var dratt utover og trakket på. Slik blir det i en krigssituasjon med soldater som tar seg til rette.
 

Rasjonering

- Maten ble etterhvert rasjonert og hver enkelt hadde sitt rasjoneringskort med klippemerker. Folk ble mer oppfinnsomme når det gjaldt å tilpasse seg den nye situasjon. Gamle måter på å skaffe seg det daglige brød ble tatt i bruk igjen, ordet MATAUK ble et ord i tiden. Det var vanlig å bytte varer folk imellom. Hadde man tobakkort og ikke røykte, hadde man et fint byttemiddel med nikotinhungrige matprodusenter. Tross vareknapphet led vi ingen nød. Margarinrasjonen, for eksempel, ble spedd ut med potet.

Ku i uthuset

- Vi hadde ku i lag med naboen Ola og Ragnhild Olstad (foreldrene til Pål) i uthuset, mellem skålin og utedoen. Det ble isolert og var sikkert bra som fjøs. Det var Ragnhild som melket, og slik ble det tilskudd til kostholdet for begge familier. Vi hadde også "villagris", men neppe samtidig. Jeg husker at en gris ble slaktet i bryggerhuskjelleren, antakelig av Ola, han var jo slakter.

Kaniner i kjelleren ga både mattilskudd og inntekt

- Vi hadde også kaniner, om vinteren var de i "sagfliskjelleren". Dette ga jo et tilskudd til husholdningen. Kaninskinnene sendte jeg til pelshandler i Oslo, tilbake kom det postanvisninger! Sagflisa brukte vi til å fyre med i spesielle ovner. Den samme kjelleren og gangen var forøvrig offentlig tilfluktsrom.
 

Tvungen evakuering fra Finnmark - slektninger fra Honningsvåg, Kirkenes og Tana

- Høsten 1944 ble Finnmark evakuert som følge av krigshandlingene og det ble gjennomført tvungen evakuering. Mor hadde det meste av sin familie i landsdelen. Hun og far tok imot slekta, og ga dem husrom på loft og i kafelokale. Den ene familien fikk mor leid rom til på Søre Kleivro. I alt var det tre familier og bestefar. En annen familie, også fra Honningsvåg, fikk hun husrom til på Selsjord.
Krigen gikk mot sin slutt, og i 1946 dro de nordover igjen.
 

Her ser en grindene som stengte Storgata når toget kom eller gikk.
 

- Etter avsluttet sjuårig folkeskole på Otta skole våren 1943 - hos Marit Kleiven de første fire årene og hos Arthur Janson de tre siste - "gikk jeg for presten" om sommeren, forteller Per.
- Det var visstnok tirsdager, og  konfirmasjonsforberedelsene var i kirka med sogneprest Nils Berg.  Han var en folkelig og uhøytidlig prest, som satt fremst i midtgangen med beina på et bord mens han underviste og prøvde oss i vår lærdom.

- Dette var midt under krig og okkupasjon; og for å komme til Selsverket var det å gå, hvis en da ikke hadde sykkel i familien. Det hadde vi. - Jeg søkte også Sel forsyningsnevnd om kjøpetillatelse på en egen sykkel, men det ble avslag.
I Vågå hadde de under krigen en prest som "sto på den andre sida", derfor var det mange vagværer som gikk hos Berg.

- 12. september var konfirmasjonsdagen, kirka var stappfull av folk. Far fortalte at han sto ved døra eller ute på trappa. Det var vanskelig å skaffe nye klær og sko i denne tida, men jeg var heldig. Odds mørke konfirmasjons-dress og sko fra 1936 passet meg, da. Jeg syns å huske at det var klespørsmålet som gjorde at jeg fikk bli konfirmert det året; jeg var bare 13 og et halvt år.
Av gaver husker jeg en tollekniv i slire, en liten foldekniv i sølv, antagelig fra mor og far, med inngravert navn og dato. Denne kniven har jeg enda.
 

Bakkehuset i 1952 - midt i bildet
I det lille huset til venstre for Bakkegården sto kua de hadde sammen med naboen i krigsårene.
(Utsnitt av et bilde tatt av Widerøe)
 

- Høsten samme året (1943) begynte jeg på fortsettelseskole eller Sel Framhaldsskule som var navnet. Skolen var et frivillig tilbud etter folkeskole. Den vekslet mellem Sel og Otta, med annethvert år på hvert sted.
Det var bare ei klasse, men det var ikke plass for oss på folkeskolen. Derfor ble gamle Solhjem  skole (i Bredebygden) tatt i bruk, hvor vi hadde det ene av to klasserom.
Det var vikarlærer den vinteren, han het M. S. Ohren og var "uttante ein stand". Han bodde på Selsjord, husker jeg.
Det var skolebuss til og fra, drevet med gassgenerator med "knott". (små vedbiter av or/aurdre).

- Hvordan våknet interessen for post og Postverket?

Tidlige posterfaringer

- Etter at skoleåret var slutt våren 1944 var jeg heime og hjalp til med hente varer på stasjonen til butikken som far dreiv ved siden av å være poståpner. Samtidig tok jeg så smått til med postarbeid. Da var jeg altså i mitt femtende år.
 

 Post i butikk - Otta poståpneri ca 1928
Til venstre Johan Bakke, Odd står på golvet, Kåre sitter på skrivepulten og Kristofa Bakke til høyre.
 Legg merke til reklameplakatene på veggen - midt i bildet reklame for Bjørkheim Hotel
Foto: Bakke
 

1. mai 1946 - Pers beste kamerat mister livet i en ulykke

- Gunnar, ett og halvt år yngre enn meg, og jeg var sammen stadig. Ved middagsbordet denne dagen hørte vi et smell. Mor og jeg var på vei inn i Jordetgården like etter. Vi møter nabo Martin O. Moen som sier  "jeg tror ikke dere skal gå dit nå". Og slik ble det.
Gunnars båre sto heime i stua deres begravelsedagen.

Sitat fra Dølabladet 4. mai 1946:
"1 ste mai hende ei trist ulukke på Otta, som la ei dyster stemning over heile dagen. Ein 15 år gamal gut, Gunnar Jordet hadde fått tak i noko sprengstoff som han heldt på å eksperimenterte med. Han hadde truleg fylt sprengstoff i ei stor patronhylse, som han hadde spent fast i ei skrustikke for å klinka den att. Det hadde så sprunge gneistar ned i hylsa, så det heile eksploderte. Eksplosjonen var så sterk at splintar hadde rivi hol i veggen i skålen der guten dreiv med det livsfarlige ekperimentet. Guten vart stygt oppreven i underlivet, og hadde stort blodtap. Han vart straks send til Opland fylkessjukehus på Lillehammer, men var død før han nådde fram".

1947 - Assistent på posten hos far

- Fra ettervinteren/våren 1947 var jeg assistent på posten hos far, samtidig som jeg deltok i arbeid i butikken. Postlokalet var sammen med butikken.
Butikklokalet utenfor disken var samtidig publikumsrom, hvor det var en høg skrivepult for publikum. Ved siden av pulten var ei postluke i veggen hvor folk ble ekspedert gjennem. Luka var stengt midt på dagen på grunn av ekspedering /sortering av avgående og mottatt post, og middagspause.

Innenfor denne luka var altså poståpneriet. Rommet var cirka 4 x 2.5 meter. I siderommet var butikkens lager, det tjente også som sorteringsrom, hvor ankommet post ble delt i bokspost, post til henting i luka, og til to landpostruter.

Her sto altså Nymoen og Bismo som var landpostbud, og sorterte posten til sine ruter. Her ble også ofte handelsreisende ekspedert når de kom med sine vareprøver. Fra dette lageret var det dør til postboksrommet hvor det også var lager for sjokolade.

Postboksrommet en kald arbeidsplass

- Folk hentet posten sin på utveggen mot gata/martnasplassen, idag Mostugugata/Parken. Antall postbokser ble utvidet etter behov. I 1933 var det 34 bokser, i 1939 var det 47 og da posten ble flyttet til OKB-bygget i 1954 var det 174.
Advokat Mjåvatten, som hadde kontor vegg i vegg med boksrommet, fikk ei postluke rett inn i kontoret sitt. Praktisk!
Det sier seg sjøl at boksrommet var en kald arbeidsplass. Om vinteren måtte en kle seg godt.

Butikken - mange påbygginger av huset - forretningsgård - kafedrift

- I butikken var det ei ekspeditrise samtidig som far assisterte ved behov. Vareutvalget var frukt, tobakk, aviser, ukeblad, suvenirer og kolonial.
Kombinasjon av post og butikk var en bra inntektskilde for familien, fars stadige påbygginger på huset gjennom årene gjorde at det ble en bra foretningsgård.

- I tillegg bygde han sidebygningen i to etasjer. Far så nok stadig behov for utvidelser i takt med utviklingen av Otta.
Han fikk tegnet påbygg mot jernbanen i to etasjer med loft, det skulle være til postlokaler og leilighet. Jernbanen gikk ikke med på at byggelinja ble så nær jernbanegjerdet, dermed slo han fra seg utvidelsen.
Før krigen drev mor og far også kafé, Kringen kafe.
(Per er for øyeblikket i ferd med å skrive en artikkel om Ottas kafeer - mer om dette vil derfor komme seinere)

 

Poståpner som attenåring

- I 1948 søkte far og fikk postmesterstilling på Strømmen, vistnok for blant annet å oppnå bedre pensjonsgrunnlag.
Jeg var poståpneriassistent og hadde lært ekspedering og regnskap. Jeg ble konstituert poståpner fra 1. mai, som attenåring. Jeg var nå lønnet av Lillehammer postkontor, i motsetning til før da jeg fikk lønn av far.
I tillegg til fast lønn hadde poståpnere kontorholdsgodtgjørelse som skulle dekke lokale, oppvarming, renhold og assistanse. Jeg fikk tak i ei jente fra Gausdal som assistent, antagelig hadde hun hatt slikt arbeid før.
I tillegg tok jeg over regnskapsførselen for butikken, mens mor sto for driften.
 

Korporal og assistent på Gardermoen feltpostkontor

- I mars 1950 møtte jeg til militærtjeneste på Gardermoen flystasjon. Etter rekruttskole var jeg heldig å få bli assistent på Gardermoen feltpostkontor, som lå inne i leirområdet. Med jobben fulgte det militær grad av korporal, noe som gjorde at jeg fikk jeg kr 1,50 for dagen, femti øre mer enn de menige. Feltpostmesteren var en trivelig kar fra Norheimsund.
Jeg vikarierte på Trandum noen dager under feltpostmesterens fravær.

- I februar1951 var jeg på plass igjen som poståpner. Konstitueringen som poståpner kom til å vare hele 6 år, fram til poståpneriet fikk status av postkontor fra 1. april 1954. I mellomtiden var jeg antatt som kontoraspirant under Lillehammer postkontor.
I og med at jeg var poståpner på Otta hadde jeg ingen stedlig undervisning, men sendte inn oppgaver til retting. I mars 1954 var jeg til avsluttende postassistentkurs på Postskolen, som leide lokaler på Konglungen i Asker.
Der var det internat og skole med 39 elever fra hele landet.
 

Ansatte ved Otta Postkontor i 1962. Bildet er tatt i en pause i forbindelse med sortering av julepost.
Det kunne bli lange dager - klokka ble gjerne både 23 og 24 før arbeidet var gjort for dagen.
Foto: Palmar Ruste
 

- Posten på Otta har vært min arbeidsplass gjennom hele mitt yrkesliv, med unntak av tida i militæret og 4 måneders vikariat som poståpner på Sel i 1982.
På disse 46 årene har jeg sett utviklingen i Posten generelt, og på stedet - fra1947 da vi var 2 landpostbud, poståpner, assistent og en nattransportør.
Da jeg sluttet i 1994 sysselsatte Postverket på Otta 16,7 årsverk.
Posten har vært en god arbeidsplass, valget falt naturlig, og jeg har ikke angret på det.

Per i 1962
 

- Er det noen episoder du husker spesielt godt fra tiden i Postverket?

Legitimasjon, takk! - Sentralbanksjefen i Norges Bank måtte legitimere seg.

- Med sin sentrale beliggenhet har Otta alltid vært et knutepunkt med mye trafikk, spesielt om sommeren med mye turister. Og mange av dem kom innom postkontoret, blant annet for å ta ut penger på den røde postsparebankboka.

Å kreve legitimasjon av ukjente personer ved kontantutbetaling har alltid vært en ufravikelig regel for oss som jobbet i skranken.

Som regel la kundene, uten oppfordring, fram legitimasjon sammen med bok og utfylt uttakskort.
 

- En sommerdag i slutten av 1950-årene dukket det opp en herre i femtiårene i luka hos meg, med sin lille røde bok og tilhørende utfylte uttakskort, men ingen legitimasjon.

Bankboka hadde et svært lavt kontonummer, bare ett siffer *.

Hei sann! Dette var nok ikke en hvem som helst kar, nei. Og ganske riktig, navnet var kjent, det var jo en av Gerhardsens tidligere statsråder. Dette var jo før vi fikk fjernsyn i Norge og kjendiser var relativt ukjent av utseende, sjøl om vi nå og da så bilder av dem i dagsavisene.

Vel, jeg tenkte at det skal ikke være forskjellsbehandling, enten det gjaldt Kong Salomo eller Jørgen Hattemaker, så jeg ba om hans legitimasjon.

Og svaret kom ganske kjapt: "Se på pengesedlene"

Kort fortalt: Kroppen fikk pengene sine, uten noe mer prat om legitimasjon.

Og skulle du fortsatt ha i dine gjemmer gamle sedler, for eksempel den blå femkroneseddelen med portrett av Nansen, så vil du se at den har navnetrekk med tilhørende tittel, nemlig:

Erik Brofoss
Direksjonens Formann

* Da Postsparebanken startet sin virksomhet 2. januar 1950 fikk statsminister Einar Gerhardsen konto nummer 1. Statsrådene hans fikk de etterfølgende kontonumrene.

Sentralbanksjefen i Norges Bank fra 1954-1970

Erik Brofoss (født 21. juni 1908 i Kongsberg, død 7. mai 1979) var en norsk økonom, jurist og politiker som representerte Arbeiderpartiet. I yngre år var han mest kjent som friidrettsutøver.

Han ble tilknyttet London-regjeringen i 1942, og ble finansminister i Einar Gerhardsens første rene Ap-regjering i 1945. I 1947 overtok han Handels- og skipsfartsdepartementet, et departement han selv foreslo opprettet. Dette statsrådsvervet hadde han frem til 1954.

Da Brofoss gikk ut av regjeringen, ble han sentralbanksjef i Norges Bank. Han gikk av i 1970, da han ble direktør for det internasjonale pengefondet (IMF). Den jobben hadde han frem til 1973.

Brofoss' tanker ble tillagt avgjørende vekt i den økonomiske politikken som ble ført etter 2. verdenskrig. Han var særlig opptatt av realøkonomi - det vil si at produksjonen skulle være grunnlaget for levestandarden, ikke pengene.

I sine unge år var Brofoss en meget talentfull friidrettsutøver. I 1928 tok han NM-sølv på 100 meter etter ha løpt på 11,1. I 1930 deltok han i friidrettslandskampen mot Sverige på Bislett stadion. Hans personlige rekord på 100 meter var 10,8, noe som fortsatt er klubbrekord i Kongsberg IF. (Wikipedia) 

Ansatte ved Otta postkontor i 1995. Per (øverst til venstre) var da pensjonist - men trådte til ved ferier og andre fravær.
Tre ansatte var ikke til stede da bildet ble tatt i forbindelse med personalmøte dette året.
Foto: Heilo Foto
 

15 år som pensjonist.
Han har ikke akkurat ligget på latsiden etter disse 46 årene i Postverkets tjeneste.
Underskrevne møtte ham først som en utrettelig selger av "Årbok for Gudbrandsdalen"  og andre lokalhistoriske bøker.
Det er mange mil og flere årsverk han har bak seg i arbeidet med å formidle kunnskap og interesse for Gudbrandsdalen og Sels lokale historie.
Etter hvert gikk det opp for meg at han også bidro med mye stoff - og at han la ned mye arbeid i bakgrunnsundersøkelser, arkivbesøk og samtaler/intervju i forbindelse med de sakene han skriver om.
Jeg leser selv - som opprinnelig innflytter - disse artiklene med stort utbytte.

- I 1996 var det 100 år siden jernbanen  kom til Otta.  Sel Historielag inviterte folk til å skrive sine bidrag i forbindelse med utgivelse av bok "Otta gjennom 100 år".
Fra Otta postkontor fikk jeg oppfordring å skrive om Posten.
Med min familiebakgrunn fra Postverket og hele mitt yrkesliv ved Otta postkontor var dette noe som var interessant å forske i for meg.

Sist i oktober 1995 var Kjell Arne og jeg i Postbiblioteket og fant opplysninger fra Otta, Selsverket, Bredebygden og Sjoa. Siden hjalp biblioteket med å sende meg nye opplysninger.
I postkontorets gamle nedstøvede kjellerarkiv fant jeg papirer tilbake til året 1903.

Illustrasjonsfoto

Jeg var også en tur i Statsarkivet i Hamar for å finne flere opplysninger. Kjell Arne hjalp meg med redigeringen og i midten av april kunne jeg levere bokkomiteen mitt bidrag: "Posten har også jubileum".
Til Ottamartnan og god tid før jernbanejubileumet 2. november var Ottaboka med sine 50 artikler fra det gamle og nye Otta i salg.

- Ja, I forbindelse med det forestående 350-årsjubileumet for Posten i Norge som skulle innledes 17. januar 1997 ønsket Lillehammer postområde å gi ut en husstandsfolder om posten i hver enkelt kommune i dalen.
Fra arbeidet med posten på Otta gjennom 100 år hadde jeg jo samlet meg materiale, nå var det å forsøke å gå lenger tilbake for hele kommunen.
Gunnar Sandbo i Vågå, ivrig samler av frimerker, gamle postkort og poststempler, ga meg interessante dokumentasjoner om posten i det gamle Vågå.

Fra tidligere hadde jeg fra Magne Laurgard, gårdbruker på Laurgard på Sel fått kopier av kontrakter fra årene 1664 og 1776 som blant annet fortalte om navngitte 'postkarler som bragte post på Sel', altså årstall nær opptil Postens begynnelse 350 år tilbake.

Illustrasjonsfoto
 

1996 - Bokprosjektet: ULVOLDEN , GARDEN OG FOLKET DER

- I juni måned fikk Kjell Arne ideen at alle av dagens eldregenerasjon Ulvolden skulle skrive ned sine minner fra barndom og oppvekst. Tanken var, mens det ennå var tid, å ta vare på opplevelser og minner fra unge år heime og på setra.

Sammen med gardens historie og bilder fra familielivet skulle dette i hefte eller bokform gi dagens og framtidas generasjoner et blikk mot fortida.

Ulvolden ca 1948
Foto: Ulvolden

Det ferdige produktet ønsket vi å presentere til slektstreffet på Rapham Høifjellshotel den 5. oktober. Med andre ord, ikke all verdens tid til disposisjon, men til kortere tid, dess raskere resultat?

Hvordan vil Ulvoldingene reagere på dette, vil de legge ut om sitt liv?

Kort tid etter er Ragnhild og jeg på hytta noen dager, en dag kommer Syver opp til oss. Han har vært der bare en gang tidligere tror jeg, det var da hytta var ny, altså flereogtredve år siden. Han hadde med seg noen papirer og sa :

"E sette me te å skrive lite dagen ette e fekk breve e."

Noe var skrevet tidligere, blant annet denne innledningen:

" Opptegnelser vedrørende løst og fast fra gammelt av, som jeg har hørt fortalt, og en del gamle dokumenter vedrørende Ulvolden. Det vil antagelig få interesse en gang i framtiden. Jeg har ofte ergret meg over at jeg ikke skrev ned det bestefar, Tomas og andre gamle fortalte, og vil derfor skrive ned det jeg ennå husker. S.U."

Seinere kom han heim til oss og fortalte om ting han kom på, andre ganger var jeg heime hos han og fikk nærmere forklaringer på det han hadde skrevet.

Etter hvert fikk jeg stoff fra de fleste andre, Ragnhild og Anne Marie sine nedtegnelser omformet jeg med mine egne ord. Ofte måtte jeg be om deres forklaringer; jeg hadde jo ikke vokst opp på gard og heller ikke vært 'budeirull' på setra !
De andres bidrag la jeg direkte inn på PC. Flere hadde naturlig nok samme opplevelser, det fikk bli Kjell Arnes sak, under redigeringen.

På biblioteket fant jeg i folketellingslister fra årene 1801, 1865, 1875 og 1900 hvem som bodde på garden, besetningens størrelse og hvor mye som ble dyrket av de forskjellige vekster. Der fant jeg også opplysninger om skade og erstatning etter Storofsens ødeleggelser i 1789.

Tidlig kom vi på tanken om å oppsøke Norddalsarkivet i Vågå. Fra sitt kildemateriell ga arkivleder Tor Stallvik oss opplysninger om garden og folket der tilbake til begynnelsen av 1600-tallet. Fra skattelister kunne han kildefeste en sammenhengende brukerrekke fra midt på 1600-tallet der den samme slekta satt på garden til etter 1800. Han var en verdifull informant i arbeidet vårt, blant annet var han behjelpelig å tyde gamle betegnelser og omsetting av avskrift av gamle dokumenter.

På en av disse Vågåturene var jeg også innom sorenskriverkontoret og fikk sitte og bla i grunnboksblad som viste hjemmelsdokumenter fra garden, - det var skjøter, heftelser, delings-foretninger, (skylddelingsforetninger) føderådskontrakter, overenskomster.

For å få ytterligere opplysninger om garden satt jeg en dag i Statsarkivet i Hamar og bladde i gammelt arkiv.
Mye av dette var så gammelt at det var skrevet med gotisk skrift.- Skal du forske i gammel gardshistorie må du lære deg gotisk først - sa de til meg. Hjelp fikk jeg, i postoppkrav fikk jeg tilsendt avskrifter av dokumenter som var oversatt til godt norsk.
 

- Vi hadde etter hvert fått mange bilder å velge mellom. Likevel manglet bilder fra måssåtaking. Fantes det? Neppe. Fotoapparat var det ikke mange som hadde i de tider, i så fall tok de ikke det med på arbeid langt inne i fjellet. En dag dro jeg inn på Tjønnbakken og tok mange bilder av de gamle måssåbuene der.
- Skal du ha bilde av ei skikkelig gråsteinmura måssåbu, skal du dra inn på Kampen, sa en kar til meg.
Det gjorde vi dagen etter, Ragnhild og jeg. Jeg ringte og oppsøkte folk for å høre om de hadde liggende måssåredskap, d.v.s. måssårive og måssåkorg ( repp) så kunne vi sjøl få illustrert arbeidet og tatt bilde, - eller om de hadde bilder.

Illustrasjonsfoto - 'måssårive' lånt ut av Ola Tamburstuen (utstilt ved Sel Bibliotek, Otta)

Kjell Arne var i Riksarkivet og Statsarkivet i Oslo for å finne dokumentasjon av eierforholdene til garden " I grevens tid", d.v.s. da Ferdinand Anton, greve af Danneskjøld og til Laurvigen eide garden. Likedan om gardens eventuelle eier og panteforhold til deleiere/ participanter tilknyttet kopperverket på Selsverket.

Vi hadde fått endel stoff å arbeide med, men vi hadde fortsatt mange spørmål til Syver. En sein ettermiddag sist i juli måned tar vi turen opp til han på hytta. Jeg med mine forhåndskrevne spørsmål, Kjell Arne med blokk og blyant.

Når vi forlater Syver tegner fjellenes mørke profil seg mot vesthimlens rød-gule skjær og vitner om en sol som forlengst har gått ned. De blanke ark er blitt tidsbilde fra en svunnen tid.

Under Kjell Arnes stadige redigering finner stoffets forskjellige emner sin endelige plass i manuskriptet.
En kveld går Arne Christian Mæhlum, Ragnhilds nevø og jeg sammen og plasserer bildene, i alt 65, inn i teksten.
 

Det blir ei bok på 112 sider, trykt i 300 eksemplarer.

Lørdag 5.oktober blir boka presentert for familien, tittelen er:

ULVOLDEN PÅ SELSVERKET
                1596-1996
 

- Produktet måtte markedsføres, selges til andre utenom slekta, av to grunner.
Den ene: Vi var nødt til å få dekket våre utgifter.
For det andre: Vi mente boka ville ha interesse for nærmiljøet, med andre ord for folk på Selsverket spesielt, men òg til Mysuseterfolk.

- For å få mediaoppmerksomhet møttes Kjell Arne og jeg til intervju med GLT (GD) på Ulvolden  fredag. Mandag bringer avisa bilde og oppslag over tre spalter hvor boka betegnes som imponerende gardshistorie fra Ulvolden og interessant kulturhistorie fra Sel.

For å utnytte effekten av avisoppslaget er jeg alt samme dag i Ottas Storgate for å selge boka til folk jeg mener kan ha interesse av den. På ettermiddagen tar jeg avgårde på sykkel nordover Kongsvegen, med bøker i ryggsekken.
Slik fortsetter jeg husbesøk på Selsverket de to neste dager.
Folk er interessert, flere har også lest avisoppslaget.

For ytterligere å markedsføre boka stilte Kjell Arne opp til intervju i Norddalsradioen under jernbanejubileumet.

Skyldfolk fra begge sider trådde til og solgte boka mens jeg fortsatte salget utover høsten og førjulsvinteren. I tillegg var den også til salgs på fjellbutikken på Mysuseter. Til støtte i dette salget fikk samtlige postboksleiere (hyttefolk) på Mysuseter informasjonsbrev fra oss. Målet om å spre boka - og dekke utgiftene ble nådd i løpet av noen måneder.

- I ettertid kan en spørre: Var dette verdt alt arbeidet?
Som det står på tittelbladet i boka:

Ei bok om garden, menneskene og dagliglivet i Ulvoldenslekta på Selsverket.

Bak disse ordene ligger det foruten mye familie og gardshistorie også kulturhistorie som viser litt om arbeidet på Selsverket og Mysuseter fra en tid som ligger bak oss.
Historien er med dette tatt vare på og ført videre gjennom vår eldregenerasjon til dagens unge slekt og fremtidige generasjoner.

Spørsmålet ovenfor: Var det verd alt arbeidet?

Svaret er ubetinget: Ja!

 

Det var flere som leverte stoff til bladet, Kjell Arne redigerte og Arne Christian Mæhlum la inn bildene og sto for trykkingen.
 

Første nummer av Synnabruposten.
 

Ottas rolle som regionsenter byr også på en del utfordringer. 
- Likevel, alt tatt i betraktning:
Jeg kunne ikke tenke meg å bo noe annet sted!

Bakkehuset sees midt i bildet - ved jernbaneovergangen.
(Utsnitt av et bilde tatt av Widerøe i 1949)

(Utsnitt av et bilde tatt av Widerøe i 1952)

Etter hvert har vi også lagt ut artikler fra andre bidragsytere. Vi har videre fått et godt samarbeid med lokalavisa Norddalen og andre lokale aktører. Slik er nettstedet i dag blitt temmelig omfattende.

I ettertid er jeg nok litt forbauset over at interessen har vært så stor. Vi har på disse vel to årene hatt over 26.000 unike besøkende (en gang per døgn per bruker).

Kjell Arne har vært sentral i dette arbeidet. Han bor og har sitt arbeid i Oslo - og avstanden kan være et problem - men vi har nesten hver dag hatt kontakt enten gjennom e-post eller telefon. Uten ny teknologi ville ikke dette ha vært mulig.

Per og Kjell Arne Bakke (far og sønn)

Disse to har lagt ned et stort arbeid for å gjøre Sels lokalhistorie tilgjengelig på nettet.

Takk til Sel kommune for lån av kart og gamle bilder.

Tilbake til www.otta2000.com