Arne Heggeli med traktorgraver i 1955.
Bildet er tat
t i Sødorpfjellet-

 En av pionerene da Gudbrandsdalen tok steget inn i maskinalderen.

 


Web: Geir Neverdal   -  www.otta2000.com

               

     
 
Den skal tidlig krøkes ...
Skoene frøs fast til gulvet
Tømmerkjøring fra Murudalen til Slangen
Øvre Vinstra-utbyggingen
Damkrona ved Øyvassosen

Samvirkelagsbussen
Ulykke i tunnelen
Verden rundt - på en oljetanker
Harpefossutbyggingen -
Kraftstasjonen og Dammen

Egen bedrift
       
 

Fram til rundt 1950 ble det meste av gravearbeid, nydyrking, veibygging og massetransport i Gudbrandsdalen utført med håndmakt og hest. Trillebår, stubbryter og i noen sammenhenger en enkel skinnegang med vogner var vanlige redskaper.
Så sent som da Dalekleiva på Otta (dagens riksvei 15) skulle utvides først på 1950-tallet var dette arbeidsmåten.

Hesten var oftest det en hadde å hjelpe seg med når tunge tak skulle tas. - Det skulle snart endre seg.

Rett etter krigen ble traktorene stadig vanligere i dalen og med disse startet en ny tid - både for jordbruket og annen anleggsvirksomhet.

 

 


I 1957 var hesten fremdeles en viktig arbeidskamerat.
 

 

Arne Heggeli vokste opp på et nyreisingbruk i Tverrbygda ved Skåbu. Foreldrene  hans, Anna og Magne tømret opp et våningshus i skogbandet mot snaufjellet, flere kilometer fra nærmeste bilvei.
Hit flyttet de med en datter og to sønner i 1948 og startet arbeidet med å bryte ny jord og bygge opp bruket.

I Heggeli ble maskinredskap tatt tidlig i bruk. Iver Lo fra Ruste pløyde med sin traktor og plog opp det første  jordstykket like nedenfor våningshuset. Senere ble også tomta til fjøset tatt ut med bulldoserhjelp.

På denne tida var det vanlige at ungene skulle i arbeid når folkeskolen var over. Var du konfirmert, det vil si i 14-års alderen, ble du ansett som voksen og måtte ut i arbeidslivet.
For en som var vant til slitet på et nyreisingsbruk var det naturlig å ta ansvar, - lange arbeidsdager var heller ikke noe nytt.


Den skal tidlig krøkes som ...

I dag virker det nokså utenkelig at en ungdom - så vidt ferdig med folkeskolen - kunne få kjøre en traktorgraver og drive dyrkingsarbeid. - Men det var det som skjedde med Arne. Han viste tidlig spesielle anlegg og evner når det gjaldt maskiner og bruk av disse.
Han fikk arbeid hos Karl Strand og to brødre fra Risdal i Skåbu - og kjørte graver for dem.
Det var ikke krav om sertifikat for kjøring av slikt utstyr på denne tida.
Når det gjaldt biler kunne en med vanlig sertifikat kjøre både personbiler og lastebiler. - Men så var ikke lastebilene dengang så mye større enn de største personbilene.

 
 

Lignende lastebiler ble brukt til å frakte melkespann fra setrene og ned til meieriene - i alle fall fram til 1960-årene. De hadde ofte en benk på lasteplanet slik at folk som skulle til eller fra setrene kunne få skyss.
(Illustrasjonsfoto fra Flåklypa Grand Prix 2008)

 
 

 

 
 

- Det er ikke få områder i Skåbu, Tverrbygda, Espedalen, Kvikne og Sødorpfjellet som unggutten har grøftet med en Ferguson Gråtass  påmontert en "Schony"  traktorgraver (se bildet øverst på siden). Gråtassen hadde halvbelter - det bedret fremkommeligheten betraktelig.
Mens han gravde i Espedalen overnattet han på ungdomsherberget der. Oftest fikk han imidlertid kost og losji på gården der han arbeidet.
Han kjørte også Allis-Chalmer bulldosere, 6- og 18-tonns maskiner for Torgeir Nerland fra Askim. Nerland reiste rundt og drev med nydyrking i minst to sesonger i dette området.
18-tonns bulldoseren var en totakter med stubbriver for nydyrking.

 


Bikkvogn (illustrasjon)

 

 

Utviklingen fra trillebår til "bikkvogn" til traktorhenger

Når tomter skulle tas ut med traktorgraveren ble massen til å begynne med trillet bort av voksne karer med trillebårer. Fire karer hadde slik jobb når en tomt ble gravd ut. Mer effektivt ble det da de fikk trent opp en hest med "bikkvogn" til å stå stille slik at traktorgraveren kunne tømme skuffa i denne.
Etter hvert skaffet gårdbrukerne seg også traktorer med små tilhengere - og det lettet jo transporten mye.

 

 


Bildet er tatt fra Hattdalsområdet og viser en del av Skåbu. Nede i søkket ligger Olstappen.
 

 

Vinteren 1954/55

En tøff start - Skoene frøs fast til gulvet -
Tømmerkjøring fra Murudalen til Slangen.

Tunge tak opplevde nok unggutten vinteren 1954/55 da han sammen med faren og flere andre fra Skåbu/Tverrbygda kjørte tømmer fra Murudalen til Hinøgla ved Slangen, - en strekning på 5-6 kilometer i veiløst terreng.
Denne transporten måtte foregå om vinteren. Da var myrer og vann frosset til, - det vil si dette året kom det mye snø tidlig, dermed frøs ikke myra skikkelig til - og de måtte kjøre en del ganger uten lass for å opparbeide en såle som var sterk nok til å bære det hele.

Hesten ble fremdeles brukt til å "lynne" (kjøre tømmeret sammen i lunner), men til den lange frakten fra Murudalen til Slangen benyttet de en Ferguson Gråtass-traktor med halvbelter og "bukk" og "geit".
Arne var den som kjørte traktoren - han fylte denne vinteren 15 år!
T
o andre skogeiere kjørte også med en dieseltraktor og en bensintraktor i samme området. Tekniske "nyvinninger" ble tatt tidlig i bruk i Skåbu.

De lå i brakker i Murudalen - og Murudalen er som kjent ikke av de varmeste områdene i Gudbrandsdalen vinterstid - temperaturen kunne fort krype under både 20 og 30 minusgrader.
Det var ikke uvanlig at skoene frøs fast til gulvet om natta. Etter å ha basket i snøen dagen igjennom var ofte både klær og sko våte når de krøp til sengs.
Når det var kaldt, sto dieseltraktorene og gikk på tomgang hele natta  (som mange vet, er ikke Gråtassen særlig lettstartet i kulde).
Bensintraktoren derimot, dro de i gang om morgenen.


Arbeidet

De rakk 3 turer med lass i døgnet, men da måtte de starte lenge før det ble lyst og det ble seine kvelden før de kunne tørne inn i brakkene igjen.
Det var som sagt ingen vei å kjøre etter - transporten foregikk ned lier og over bekkedaler og myrer og vann etter at marka hadde frosset. Snøen kunne ligge meterdjup og mer langs kjøresporet.
Dersom det hadde snødd, måtte de om morgenen først slådde kjøresporet til lunnene før de kunne lesse lass. Slik holdt de "vegen" åpen, forteller Arne.

Lessing foregikk med håndmakt - og rått stolpetømmer (til telegrafstolper) var opptil 10 meter langt og temmelig tungt. Det fikk lett svetten fram. - Særlig var de øverste stokkene på lasset tunge å få på plass. Bløt ble en også i løssnøen. Når en så skulle sitte på traktoren etterpå og kjøre lange strekninger frøs klærne til.

Under meiene på bukken og geita la de trekubber - for lettere å kunne dra lasset i gang. Da sank ikke lasset så lett ned i snødekket under lessingen. - Meiene skulle helst tippe litt forover, for lettere å gli i vei når traktoren rykket i.

Hester ble som sagt brukt til "lynning". De eldste og mest erfarne hestene visste hva de skulle gjøre. Når de skulle trekke i gang et slep, dro de for eksempel ikke rett fram - men litt til siden - da løsnet stokken lettere. De ble styrt med tilrop - hestekaren benyttet ikke tømmene på disse. En hest dro fra en til tre stokker - alt etter størrelsen - fra hogstplassen fram til lunna. Den videre transporten ble besørget av traktorene.

En del av tømmeret gikk til stolper for kraftlinjer og en del til jernbanesviller. Svilletømmeret var av det verste å kjøre - disse lassene var temmelig ustødige - stolpelassene var bedre slik.
Lasset ble sikret med kjettinger - disse ble strammet med en "bjørn"

 


En liten 'bjørn' som ble brukt til å stramme kjettingen rundt et vedlass på en kjelke.
(Illustrasjonsfoto - 'bjørnen' er utlånt av Ola Tamburstuen)
 

 

Traktoren hadde ikke "hytte"

Traktoren hadde ikke "hytte" (- og heller ikke noen vernebøyle). Det var riktignok en slags "frontrute" av plast - og en presenning langs motorblokka bakover mot bakskjermen beskyttet føttene, men en satt altså ute i all slags vær, vanligvis svett og varm etter lessingen. Ofte måtte en også måke vekk snøen fra lunna før en kunne lesse.
Direkte sunn var nok ikke denne vekslingen mellom å være svett og varm og å sitte stille på traktorsetet og fryse - men det var lite sykdom blant disse karene, forteller Arne.

Under transporten satt det også en mann på lasset. Dersom en kjørte seg fast, måtte av og til deler av lasset - eller hele - lesses av - og på igjen.
Ved tomkjøringen tilbake til Murudalen satt denne mannen vanligvis på sekker som var lagt over hydraulikkstagene - han ble ble dugelig snødd ned og drivende kvit av det som beltene kastet opp.

I frihelgene kjørte de med seg vedlass hjem til Skåbu.

 
 

Vinstra-utbyggingen

Utbyggingen av Vinstra-vassdraget hadde nok ført til at mye av det nyeste maskinutstyret fant veien til området - og ble kjent for dølene. Allerede i mai 1947 startet de første anleggsmaskinene i Vinstradalen - i juni 1948 arbeidet 400 mann på Nedre Vinstra-anlegget og en stor del av disse var gudbrandsdøler.



Øvre Vinstra-utbyggingen

1955/56 - Raudskaret - Merravika og Øyvassosen. - Deling av seng.
(Her kan du også lese hva Arne Hernæs og Sigurd Haraldseid skriver om utbyggingen)

Øvre Vinstra-utbyggingen ble satt i gang  i første halvdel av 1950-årene. I 1955 fikk 16-åringen Arne arbeid med å kjøre traktorgraver da vannledningen til brakkene i Raudskaret skulle legges.
Det var så som så med innkvartering. Han måtte dele seng med en annen kar fra Skåbu. Den ene gikk på nattskift og den andre på dagskift - slik unngikk de kollisjoner.
 

Traktorgraveren måtte tjores fast med kjettinger og "bjørn".

Lia der grøftene skulle graves var så bratt at traktorgraveren måtte tjores fast til bjørkelegger med to sett kjettinger og "bjørn". Etter hvert som han grov, slakket karene bak han på den ene kjettingen og festet den - før de løsnet den andre og slapp graveren litt lenger nedover lia.
Arbeidstilsynet fungerte vel ikke slik den gang som det gjør i dag?
Vannledningene var for sommervann - og ledningene ble lagt ned og dekket over av folk med håndredskap etter hvert som han grov. Grøfta var omtrent en meter dyp.

 

 


Arne ved dammen i Øyvassosen i nyere tid.

 



Merravika og damkrona ved Øyvassosen.

Arne ved Øyvassosen i nyere tid.Arne gravde også grøfter for vann og kloakk til brakkene i Merravika  - og da dammen ved Øyvassosen skulle bygges, fikk han arbeid med å fjerne det nederste jordlaget ned til fjellgrunnen der damkrona skulle støpes.

Dette var ikke så enkelt - for å komme til nede i graveområdet måtte traktorgraveren festes til en bulldoser med kjetting og han ble så sluppet ned for å grave videre. Etter endt arbeidsøkt måtte  Arne og traktorgraveren vinsjes opp igjen.

Først gjorde store Demag-maskiner med vaierdrift grovarbeidet, og avdekket fjellgrunnen, deretter ble Arne sluppet ned med traktorgraveren og fjernet resterende løsmasse, så kom arbeidere med spader og krafse - før en til slutt gikk over med koster og vasket fjellet.

Det var så rent at en kunne "legge kakuskiva" på det, som Arne forteller. - En fikk ikke engang lov til å sette foten bort på fjellet der det skulle støpes.

En gang holdt det på å gå galt.  Etter at en bergknaus i bunnen hadde blitt sprengt bort, skulle det bores noen hull for å tette sprekker med sement. Boret kom bort i en ladning som ikke hadde eksplodert, - denne gikk av og bormaskinen ble slynget opp i lufta, men det gikk bra med han som boret.

Arne var for ung til å grave om natta - så han kjørte 12-timers dagskift. Karl Strand kjørte om nettene - slik var traktorgraveren i aktivitet 24 timer i døgnet, unntatt matpausene.

(Hos Hernes ser du noen bilder fra byggingen av dammen)


Samvirkelagsbussen

Her var innkvarteringen bedre. De fikk tak i en gammel utrangert buss som hadde tilhørt Samvirkelaget i Skåbu. Her ble setene tatt ut og de satte inn senger og bord og stoler. En ovn ble også installert. De bodde rent "herskapelig".
Om høsten ble mange ungdommer engasjert av Vinstraanlegget til å fjerne kvist, busker og trær fra damområdet. Det kunne være temmelig ufyselig vær innimellom og om kveldene var bussen ofte stappfull av ungdom som tørket klær og varmet seg.
Etter hvert bedret brakkeforholdene seg. - Vinstraanlegget ble kjent for å ha nærmest hotellstandard etter datidens krav - både når det gjaldt mat og innkvartering, men bussen var fremdeles et attraktivt alternativ.

 

 
     


Innslag nummer 3 mellom Hattdalen og Vinstraelva.
 

 

Ulykke i tunnelen - og veibygging ved treer'n

I 1956 kjørte Arne traktorgraver for Alfred Hage i forbindelse med opparbeiding av veg fra innslag nr 3. Terrenget var bløtt - og de la først et "golv" av tømmer og kjørte så tunnelmasse på det.
Selve tunnelen var svært bratt her - og i forbindelse med borearbeid var to av arbeiderne så uheldige å bore innpå en ladning som ikke hadde gått av. Begge ble hardt skadd - men den ene klarte å bære den andre opp fra bunnen av den bratte tunnelen og i sikkerhet etterpå.
Han som bar mistet selv det ene øyet.

 
 

Sommersesongen 1957 var Arne ansatt hos Hans Sylte i Fåvang. På gravearbeid i Ringebu, Fåvang og Øyer benyttet han en Fordson Major med Hamjern graver.
Deretter ble det tømmerhogst i svært ulendt og bratt terreng i Vinsterdalen - i nærheten av Tunga vintersesongen 57-58, før utferdstrangen ble for sterk.

 
   
 

Verden rundt - på en oljetanker - 1958-1960

Som mange andre døler dro også Arne til sjøs. Opplevelsene fra de omlag to og et halvt årene ombord på oljetankeren er stoff for minst én ny artikkel senere.

 

 

Arne ombord på oljetankeren Polyrambler  hos rederiet Einar Rasmussen i Kristiansand - en ledig stund.

 

 
Etter opplevelsene til sjøs kom i 1960 tiden i militæret.

18 måneder på Gardermoen og Rygge i 336 skvadronen i flyvåpenet.

 

 
 
1963/64 Harpefossutbyggingen - Kraftstasjonen og Dammen

Under denne utbyggingen fraktet Arne grus med lastebil fra Ruste til anlegget. Han var ansatt hos Aksel Haugen og kjørte stort sett bare om nettene - 12-timersskift.
En episode fra denne tida sitter i minnet - da forskalingen på dammen røk, måtte han kjøre sammenhengende, dag og natt, fra fredag ut på dagen til mandag - bare avbrutt av de pausene de fikk mens de sto og ventet på å få tømme lasset.
Han kan ikke huske å ha vært så trøtt noen gang senere i livet.


Tunnelkjøring

Når han ikke kjørte grus, ble det noe tunnelkjøring med lastebil. Dette gikk stort sett greit, men det kunne være nesten null sikt i tunnelåpningene - her korket det seg til med damp og eksos. Problematisk kunne det også være å møte en av de store dumperne som ble brukt i tunnelene - marginene var små - dette var akkordarbeid og fort gikk det!
En av dumperne var det forøvrig som glemte å slippe ned tippen før han skulle gjennom jernbane-undergangen ved dammen. Han tok med seg skinnegangen like før nattoget kom. Heldigvis klarte en å stoppe toget i tide.


27. mai 1964 - En merkedag - Egen bedrift

27. mai 1964 ble en merkedag. Da skrev Arne under en kjøpekontrakt på en Nuffield traktorgraver med Hymas 3 graveaggregat - og med det startet han sin egen bedrift - 25 år gammel.

Slik begynte det!

Han har i dag vært selvstendig næringsdrivende i snart 45 år. Og sammen med sin kone Anne-Lise som en dyktig medhjelper på kontorsiden i alle disse årene - har han drevet firmaet gjennom gode og dårlige tider fram til det det er i dag - en solid og veldrevet bedrift.
(Om dagens firma kan du lese mer her)

 

 

 
Kaffekvil i Grimsdalen i 1960-åra.

 Brøyting i Grimsdalen i nyere tid.
 


 

 

Noen linker:

Ferguson Gråtass 1

Ferguson Gråtass 2 

Ferguson Gråtass - Engelsk tekst

Den svenske Fergusonklubben

Fordson Major 1

Fordson Major 2 - Engelsk tekst

History of the Nuffield Tractor - Engelsk tekst

Hymas traktorgravere

Arne Hernæs: Harpefoss Arbeidarlag gjennom 60 år

Allis-Chalmer bulldoser

Demag-maskiner  - Engelsk tekst

"bukk" og "geit" (Skogsdrift med hest - Vestre Toten kommune)
Bukk og geit til kjøring av tømmer. Dette var to kraftige ”sleder”. De besto av kraftige sidevanger noe over en meter lange, skrudd sammen med et solid tverrstykke. Rotenden av tømmeret ble lagt på bukken (sleden nærmest hesten) mens geita ble lagt under toppenden av tømmeret bak.