Med Terje og Dag ombord på 'Oslofjord' i 1965


Med Terje og Dag på tur. "Med den Norske Amerikalinjen til USA og de Vest-indiske øyer" 1965 v/ Dag Haugaløkken ”m/s Oslofjord”. "Oslofjord" var på 16844 br.t. Skipet ble bygget i Nederland og levert til Den Norske Amerikalinjen i 1949 Andre turer med Terje og Dag (Web: G. Neverdal)




Dag		”To New York and the West Indian islands of the Caribbean”. Høsten 1965. med ”Oslofjord”. Denne reiseskildringen jeg nå skal sette i gang med, skriver seg helt tilbake til 1965. Her jeg sitter, virker det hele som en drøm, en drøm fra, og om min ungdomstid. Årsaken til at jeg nå setter i gang igjen - med kanskje den lengste reiseberetningen min, er vel først og fremst at - hadde jeg ikke mønstret på ”Oslofjord” den gangen, så hadde heller ikke skjebnen min blitt som den har blitt … Eller kanskje det ikke hadde betydd noe uansett, noen mener jo at vår individuelle kurs allerede fra før er staket ut. Ja, ikke vet jeg. Livet har gitt meg mange og fine opplevelser, mange interessante mennesker har krysset min vei og en del av disse har nok også gitt meg den (etter min forståelse) muligheten til å oppleve de enkeltepisoder, som har gjort det hele så fargerikt og besnærende. Ja, alle vi som rusler rundt her på kloden, har våre egne opplevelser å se tilbake på.	Terje
		Marcello Haugen Utferdstrangen - trangen til å se seg om - en arv fra onkel Marcello. I andre sammenhenger har jeg skrevet om min oppvekst, en oppvekst som nok har vært med å tegne et mønster for meg, ja dette mønsteret har nok til tider vært vanskelig å forstå. En av de som kanskje har hatt større betydning for meg og som mer og mer har satt form på dette mønsteret, er nok min grandonkel Marcello Haugen. I hele min oppvekst gjennom barndom og ungdomstid, var han med på å forme meg. Det er bare å konstatere at hans blod flyter også friskt i mine årer, dette blodet har som hos ham også gitt meg trangen til å se meg om. Handelsskolen, gartnerutdannelse og praksis i et gartneri i Oslo. Denne høsten 1965 nærmet jeg meg 20-års alderen. Fra jeg var liten har jeg alltid undret meg over alt det som vokser og gror, så derfor ble det etter hvert ganske naturlig for meg å søke meg inn på diverse skoler som sysler med slike fag. Først var det lærlingskolen for gartnerutdannelsen som ble utforsket gjennom ett år, så var det praksis i et større gartneri i Oslo. Tiden gikk med til å oppleve ungdomstiden med alle sine fasetter. Så nærmet tiden seg for selve gartnerskolen, den startet utpå nyåret i 1966. ”Nå” var det sommer og året var 1965. Ja, hva skulle jeg finne på mon tro! Å gå hjemme her og drive syntes ikke å være noe særlig spennende lenger. Sett fra mitt ståsted da, var ”det meste opplevd”. Handelsskolen var avsluttet, noe som gjorde meg ekstra ”sliten”, nei her måtte det overtalelseskunster til. *”Dra til sjøs”* Med onkel Marcello sine ord bankende inne i skallen, var det ikke lenge før handlingens time var kommet. Han hadde fortalt om sine reiser til meg (- det satt langt inne - men han hadde da i alle fall fortalt om Italia, Romania og flere andre ”fjerne” land). ”Dra til sjøs”, han fortalte med slik en innlevelse, når det endelig løsnet. Ja, han sa en gang til meg: ”Du Dag, du kommer nok til å reise mye du i årene som kommer, du vil komme til å oppleve mye på de samme stedene som også jeg har gjort mine erfaringer”. …Ja det hele var opplagt, ”dra til sjøs” det var akkurat det jeg ville gjøre. Ikke i så lang tid riktignok, men kanskje for noen måneder til gartnerskolen startet utpå nyåret.


		Hva sier mor? Vel så var det å spørre mor da, det var det verste i grunnen, - selv om hun som regel ga meg lov til det meste, og far var som regel enda lettere å overbevise. Mor så bare smilende på meg kan jeg huske, (lett match tenkte jeg) - den gang ei, kun hoderisting etter smilet. Etter mange og lange forsikringer om at ikke noe kom til å skje med hennes nå langt tilårskomne sønn, så ble det noe nølende og bekymringsfullt gitt tillatelse fra henne, - far smilte lunt bak henne. Han hadde for øvrig en slektning fra Otta som i mange år hadde vært i utenrikstjeneste til sjøs, han var stuert på Den Norske Amerikalinjen. Kanskje han kunne være en mulig kontaktperson? Tiden gikk (altfor fort). Hver dag var jeg nede på hyrekontoret, hvor jeg sto i lange køer blant gamle sjøulker og håpefulle ungdommer på min alder, alle ville vi ut til sjøs men det var dessverre ikke ledige jobber til alle. En slektning blir redningen - NALs hyrekontor Håpet mitt ble mer og mer slitt og snart ga jeg nesten opp. Så en dag ringte slektningen til far, han kunne fortelle at jeg skulle dra innom NAL-kontoret i Oslo, der skulle jeg hilse fra ham. Nede på kontoret krysset jeg alt jeg nær sagt kunne krysse, og håpet på at jeg nå hadde flaks…. Etter en stund sto jeg overlykkelig ute på gaten igjen. Varme tanker gikk da til fars slektning. Hvite strender og palmesus ventet….trodde jeg. m/s Oslofjord - en dag i september Førstkommende mandag skulle jeg mønstre på ”m/s Oslofjord”. ”m/s Oslofjord”, var på 16844 br.t. Skipet ble bygd i Nederland og levert til Den Norske Amerikalinjen i 1949. Den ble da satt inn i rute på USA. Farten var på 20 knop. Lengden på skipet 577 fot og bredden 72 fot. Senere ble den satt inn i cruisefart. I 1969 ble den leid av et Italiensk rederi og omdøpt til ”Fulvia”. Under en brann ved Kanariøyene forliste skipet i 1970. Mandag morgen, en dag i september, (minnene dukker opp fra det store glemselens dyp.) ”Eventyret” var med ett startet, vi førstereisguttene, - ja, det var bare gutter å se overalt mellom en del eldre karer, vi skulle først etter at vi hadde kommet om bord mønstre for mannskapsstuerten. Det var en mektig opplevelse allerede nå å føle dekket under føttene, en svak vibrasjon og dempet lyd fra store motorer avslørte at nå var vi på ukjente trakter. Diesel og ellers innestengte dufter under dekk, sammen med min noe uvante opprømthet grunnet omgivelsene virket for meg som noe helt spesielt. Jeg hadde jo vært med som passasjer på Stømstadferga før da, men det ble jo noe helt annet, selv om lukta var den samme der.

		Foran mannskapsstuerten, som drev med opprop og andre formaliteter, drømte jeg meg et øyeblikk helt bort, ”her ville jeg helt sikkert trives godt, ute på dekket med frisk vind som rusket i håret”… ”DAG HAUGALØKKEN”, - navnet mitt fikk meg tilbake til virkeligheten, en del andre navn ble også ropt opp, vi fikk beskjed om å følge med en fyr som så ut til å ha vært med her en stund. Nedover en smal trapp, ut i en korridor, ned en smal trapp til og nå var varmen og lukta av diesel og andre uhumskheter mer merkbar. Vi kom ut i en stim av personer som hastet til og fra forbi oss. ”Det er da vel ikke her veien ut på dekk er” tenkte jeg. *Hva er 'skrubben'?* ”DAG HAUGALØKKEN, du skal inn i byssa”. ”Hva for no!” tenkte jeg. I byssa møter jeg en kar med et møkkete forkle som nikker kort til meg, ”du skal inn i skrubben, det blir din arbeidsplass fra nå av”. Hva i all verden er ”skrubben”? Det får jeg fort greie på, - i oppvasken, ja der vasker man forståelig nok opp, i skrubben der skrubber man kjeler og annet tyngre bysseutstyr.
		Hvor skal vi bo? Han som har blitt med oss førstereisguttene ned hit vinker oss med seg videre. Han skal vise oss hvor vi skal bo. Vi vandrer gjennom lange smale korridorer, på kryss og tvers. Etter noe som fortoner seg som en lang marsj, merker vi at skipssidene kommer merkbart nærmere mot oss fra sidene, her lukter det også mer diesel. Vi stanser foran en dør, innenfor er det en liten kahytt. Skrå ”vegger”, ett ”koøye”, ett bord som er festet i dørken, ett par to-etasjes køyer som en avslutning på inventaret, ja for ikke å glemme den flotte belysningen da, en naken hvit pære i taket, - festlig… 4 av oss blir borte bak døra. ”Velkommen til dyrehagen”. To til - og jeg da - rusler litt motløse videre innover i halvmørket, til vi stanser foran en ny dør, på veien ser jeg inn til venstre at vi passerer en felles dusj. Ved døren til det som antakeligvis er den kahytten vi skal bo i, får vi beskjed om at vi er ventet tilbake til vår arbeidsplass om en halv times tid. Så forsvinner vår ”overordnete”, med noen få ord ”Velkommen til dyrehagen”. Vi tre legger fra oss vår bagasje i køyene der inne, den vi først var inne i var heller liten, denne derimot er mye mindre. Lyspæra i taket blinker, en av mine nye reisefeller tar tak i vingemutteren som er til å åpne ”kuøyet” med. Den sitter dønn fast, og har nok ikke vært åpnet på lange tider heller. Vi hilser på hverandre, en er fra Steinkjer, han andre er fra Nordland ett eller annet sted, også meg da. Min køye blir øverst på tvers av skipets lengderetning. De to andre får hver sin nedre køye, det er bare 3 køyer i denne kahytten.
		Tilbake til byssa - kjente fjes - humøret stiger Vi rusler litt motløse tilbake nær sagt på måfå for å finne byssa. Der møter han med forkleet oss og sier at vi må videre til pantryet for å få utdelt arbeidstøy. Ved pantryet står en lang rekke med noe som høyst sannsynligvis er de nye og venter. Der inne hører jeg noe som får ørene til å spisse seg, en eller annen snakker med en dialekt som jeg drar kjensel på. Når det blir min tur, ser jeg til min store overraskelse at de tre som står der og flirer mot oss er fra Otta, av alle steder. Humøret stiger jevnt, dette var fine saker, tenk å treffe kjente fjes fra Otta her. ”Ja, hva for en jobb har du fått da”? spør Knut med et lite smil. ”Skrubben” kvekker jeg tilbake. Han smiler enda bredere. Snart er vi tilbake i byssa, selv rusler jeg videre inn i skrubben. Foran meg tårner en haug med fettete kjeler og andre remedier, ”Du får sette i gang med en gang Haugaløkken, så blir du kanskje ferdig før natta”….lyder stemmen til han med forkleet. Etter noe som fortoner seg som en evighet, ser jeg fortsatt ikke enden på dette her. Er det virkelig her jeg skal tilbringe tiden over bøljan blå? tenker jeg betuttet. Det spørs om dette var noe lurt tenker jeg stille. Han med forkleet som er en eller annen slags kokk, stikker hodet inn gjennom døra og smiler til meg, ”kom igjen Haugaløkken, det er middag”. Det var jammen godt, nå blir det en ny mulighet til å møte gutta fra Otta. En natt med lite søvn I mannskapsmessa er det masse folk og praten går uanstrengt, nye bekjentskaper blir fort opprettet og vi som kjenner hverandre fra før, oppfrisker gamle minner og legger planer for hva vi skal gjøre når vi kommer ”over there”. Den første natten om bord blir lang, selv om jeg er ganske sliten både mentalt og fysisk ( den haugen med kjeler var drøy), ja kanskje nettopp det er grunnen til at søvnen for det meste uteblir, og så er det så uvant med lyder og lukter. ... ...
Del 1 - Del 2 - Del 3 - Del 4 - Del 5 - Del 6 - Del 7 - Del 8 - Del 9 Her kan du lese om Andre turer med Terje og Dag (Web: G. Neverdal) Bilder © Terje Floberg og Dag Haugaløkken

	Terje i New York - 1965



Dag i Frankrike -2001



	Tips:
	Dersom du vil ha større eller mindre skrift i teksten, venstreklikker du på dette ikonet i verktøylinja og velger ønsket skriftstørrelse: Dersom dette ikonet ikke finnes i verktøylinja, kan du venstreklikke på "Vis" og deretter "Tekststørrelse" - du får da de samme valgmulighetene.

Denne reiseskildringen jeg nå skal sette i gang med, skriver seg helt tilbake til 1965.