Terje og Dag på tur.
Europatur nr.4

  
Våren 2002 reiste  Dag Haugaløkken og Terje Floberg til 
Svalbard
Del 2

Snøscooter til Barentsburg

Hva er en jernku?

”Rise and shine” det er morgen, i halvmørket snubler jeg i dørterskelen inn på badet, auu, det var vondt det. En dusj retter på det hele og snart finner jeg veien ned til restauranten, Terje kommer bak meg. Nede sitter det noen andre mennesker og. Noen tyskere, som visstnok er utsendt fra ”Der Spiegel”, de skal visst skrive en artikkel om stedet. Et eldre par, hvor hengivenheten er stor, og noen yngre, som stikker hodene mot hverandre og snakker lavt til hverandre. 
Her er det ingen ting som mangler, alt du kan tenke deg, til og med melk, jeg har hørt at melk er dyrt her på Svalbard, opptil 20 kroner literen, her får vi så mye vi orker til frokosten. Senere får vi høre at det finnes en ”Jernku” (hva nå enn det er for noe ) her i Longyearbyen.

Turdeltakerne hentes

Oppe på rommet etter en god frokost med en del kaffe, ifører vi oss alt av tykt undertøy og fjellutstyr, ja alt det vi har med oss. Sola ja den står litt høyere nå faktisk men ser i hvert fall ikke ut som den har flyttet seg nevneverdig. Vi venter i spenning på bil som skal hente oss til turen vi skal ut på. Det blir litt filming av hverandre til og begynne med. 
Terje har den rødeste marka dressen jeg i mitt hele liv har sett, det passer jo egentlig bra da, finner vi ut, for da glir han vel rett inn i miljøet dit vi skal. Barentsburg, Russlands perle. 
Først kommer bakeren, han skal vi ikke være med, så kommer en liten buss, det er nok den ja. Foruten sjåføren, så er det et par med som snakker sørlandsdialekt, Terje og jeg smiler og bukker oss inn i baksetet. 
Neste stopp er nede ved Radisson SAS Polar Hotel, her klyver det inn et litt eldre par med nordlandsdialekt, de er visst fra Mo i Rana hører jeg etterpå, vi foretar en presentasjonsrunde, og da virker det hele så mye greiere. 

”Svalbard Snøscooterutleie” - hvem har noen erfaring med snøscooterkjøring?

Bilen tar av oppover Adventdalen , ja ikke så langt, bare 1 km eller så. Vi stanser  ved et større bygg, som via et skilt viser oss at vi nå har kommet til ”Svalbard Snøscooterutleie”. Vi toger inn, vi er nå 6 håpefulle utenom sjåføren, som også viser seg å være vår guide. Han er vel ca. 30 år kan jeg tenke meg, virker grei og sikker i sin opptreden, regner med at han har den fartstiden som trengs i dette gamet. 

Vi må alle underskrive på at vi står ansvarlige for oss selv på det vi skal ut på nå, samt for scooteren og det utstyr vi skal leie. Likeledes blir vi spurt om vi har noen erfaring med snøscooterkjøring fra før. Noe nølende blir dette bekreftet fra den mannlige part av gruppen, sant eller usant, hva vet vel jeg. Terje ser med et skrått blikk bort på meg, jeg har virkelig kjørt en del fra før, i jobbsammenheng. Han fra Mo i Rana, virker meget sikker på seg selv, likeledes han fra sørlandet, det er verre med den kvinnelige delen av følget. 

Reiseruta

Deretter er det utdeling av kjøredresser og utstyr for øvrig, det er ikke måte på  alt hva vi må ha på oss, jeg føler meg som en polfarer, ja det er vel også akkurat det vi er og. Så er det tid for briefing om ruta vi skal ta. Bilen vi kom hit med skal frakte oss opp til kanten av Longyearbreen, der venter snøscooterne på oss.  Herfra kjører vi en etappe opp på toppen av breen, herfra ned gjenom Fardalen. Videre mot Colesdalen, ut mot Havet og Colesbukta, langs Nordhallet, mot Hollendarbukta. Videre over Storheia, og derfra rett østover mot Barentsburg via Bykollen. Alle disse navnene sier ikke meg det bøss men den som lever får se. Snart er vi ute i bilen igjen, på vei mot breen. Vi kjører forbi hotellet der vi bor, og videre oppover mot Nybyen, ovenfor ser vi det står en mengde snøscootere stilt opp   rekke på rekke. Aldri har jeg sett så mange på en gang, riktignok vet jeg fra før av at det visstnok er en scooter per innbygger,  men makan.

Snøscooterene klargjøres for turen.

Hver får sin ...

Minibussen parkerer og vi rusler av gårde småpratende med hverandre, vi føler spenningen og forventningen sitre i blodet, iallfall jeg. Guiden vår viser oss frem til en stor mengde scootere som står noe for seg selv. 

Vi forstår det slik at hver turoperatør har hvert sitt område. Scooterne ser helt  nye ut, men de har nok gått en del timer kan jeg tenke meg. Terje får sin og stiller seg smilende opp ved siden av, det er tydelig at han vil foreviges der og da, vel kameraet er allerede oppe hos de andre også, så vi knipser i vei av hverandre og ellers rundt omkring. Været er fortsatt helt nydelig, sola skinner fra en skyfri himmel og den varmer, bedre går det ikke an å få det. 

Vår guide har med seg en venninne, hun sitter på med han, han kjører først av gårde, 8 – 10 meter bak følger det eldre paret fra Mo i Rana, deretter Terje, så meg og bakerst de to fra sør landet på den siste scooteren. Vi er altså 5 scootere på denne turen. Hui hvor det går, snoen biter i kinnene. 

De første kilometerene går likevel forholdsvis sakte, det er en del ulendt terreng her nede ved kanten av breen, også kjenner vi jo ikke helt til hvor mye vi kan ta ut av maskinene, men det kommer seg, det kommer seg. 

Snart, ja ganske snart øker avstanden mellom oss, vi utfolder oss og jeg formelig føler hvordan adrenalinet pumper gjennom kroppen, bunn spiker, nå går det unna, akselerasjonen er til å ta å føle på. 

Orientering på toppen av breen - Guiden er godt bevæpnet

Lederscooteren gir med en håndsrekning i været beskjed om stans. Vi fordeler oss på linje på hver side av ham, - skulle tro vi hadde gjort dette i lange tider. Vi er nå oppe på det høyeste punktet på breen. 

Guiden stiger av scooteren og stiller seg opp med front mot oss, i beltet hans henger en grovkalibret pistol, på sleden han har  bak sin scooter ser jeg rifla er spent fast, dette er isbjørnland, og her må man være på den sikre siden. 

Guiden peker mot venstre, ”der er Larsbreen, med Hiertafjellet, det er 878 meter høyt. Til høyre har vi Nordenskioldfjellet, det er 1050 meter høyt”. 

En voldsom utforkjøring

Vi ser at vi ikke er så langt under toppene, som ruver majestetisk rett ved siden av oss som nærmest en port mot den til dels svært bratte åssiden vi nå skal nedover, guiden sier innstendig fra at her gjelder det å være ytterst forsiktig med gasshåndtaket, vi skal så å si rett ned,  - selv ser jeg ikke så mye av det vi skal gjennom, for noe lenger fremme er det bare som om alt ender i en kant og bak der er det fjell i det fjerne og ellers ingen ting annet. 

Litt etter er vi i gang igjen, over kanten bærer det med den første så den andre og så forsvinner Terje, - selv stanser jeg litt før jeg setter utfor, fytte rakker'n, langt der nede ser jeg de andre, jeg skjønner godt at de ikke stanset for å se, da hadde iallfall ikke Terje turt, det er jeg sikker på, jeg tror dette er hans første scootertur. Bak meg hører jeg de andre, det er bare å la det stå til. 
Hjertet slår raskere, jeg bremser, ikke så lurt, jeg kjenner scooteren begynner å skli. Gasshåndtaket får en liten trykk, bremsen blir sluppet og så raser jeg etter de andre. Terje mestrer dette helt fint, selv må jeg ut til høyre for ham, og skjener av gårde nedover mot Fardalen. En elv synes litt her og der nede i bunnen, vi legger oss på venstre elvebredd, det er tydelig at våren er i anmarsj, for flere steder bryter vi gjennom og vannspruten står som en foss mot den som kommer bak.

I Colesdalen er forholdene lumske

Guiden gir tegn til ny stopp, han gir oss nå beskjed om at vi nærmer oss et stort våtmarksområde som heter Colesdalen, her er det nå bare hvite flate områder å se kilometer etter kilometer til alle sider, han ber oss ta med i betraktningen at vi nå har våren rett om hjørnet, og at under beltene på scooterne så kan det være lumske forhold. (Akkurat det har jeg allerede merket, våt som jeg er). Herfra og videre mot Colesbukta i Isfjorden, blir det ingen pause, nå må hver passe på sitt, og vi bør holde god avstand sier guiden. Ennå tydeligere forstår vi dette etter noen hundre meter, vi bryter oftere og oftere gjennom sneen, og vannet spruter rundt oss. Avstanden blir noen ganger større, noen ganger mindre mellom oss.

Vi har fått klar beskjed før vi startet på turen i dag at vi skal holde oss på rekke, det er nå nesten umulig, og guiden ga oss beskjed om å finne egne egnede spor. Foran meg ser jeg Terje forsvinner over en tue og planer av gårde så vannet deler seg som Moses delte sjøen, alle de andre ser også ut til å ha tak på det hele, selv tar jeg sikte på de toppene som er å se, lurt trekk, det er mindre vann her. Oppsann ….                                                                   
 

Fra Colesdalen til Kapp Laila

Når vi har lagt det meste av Colesdalen bak oss og beveger oss på sørsiden av Colesbukta mot Kapp Laila, passere vi en del hytter, vi får senere greie på at dette er private hytter til fastboende, - de som flytter herfra Svalbard får ikke lov å eie hytter her. Hyttene bærer sterkt preg av hva slags klima som råder her, de hyttene vi er vant med fra fastland Norge kan simpelthen ikke sammenlignes med disse, malingen - hvis det overhodet har vært noe slik, er borte for lengst. Fancy utsmykning osv, eksisterer ikke, dette er fangst- og fiskehytter. 

Langt der over på den andre siden av bukta ser vi en ansamling av noen større bygninger, hva er det mon tro ? Det er visstnok gamle russergruver som nå er lagt ned, det ser ut i alle fall på denne avstanden at de har ligget slik forlatt i mange, mange år…….men neida vår guide kan noe senere fortelle at de ble lagt ned for ikke så mange åra siden, ”været her ser dere det er noe for seg selv det”. 

Vi tar en ny pause ved Nordhallet, det er godt synes jeg, for jeg har krampe i hånda som holder gassen inne. Det har begynt å skye over nå , ja sola er faktisk ikke å se lenger, får håpe det er forbigående, utsikten herfra er fantastisk. Vi kan se fjellene over på den andre siden, der ligger Henschenodden og Floskjeret, det er nærmest som det ligger der som en barriere mot uendeligheten videre mot nord. Fotografi apparatene klikker i vei. Snart har krampen i hånden blitt borte, og vi er i farta igjen, mot en liten fjelltopp rett sydover, den heter Oppskuven, rare navn her oppe egentlig. 

Flomstor elv - må vi snu?

Videre nedover mot nordvest igjen og mot Hollendarbukta. Her er det ikke en liten bekk som møter oss men en flomstor elv. Ny stopp, guiden sier at kanskje dette er det nærmeste vi kommer Barentsburg, grunnet flommen, og at vi kanskje må returnere. Litt senere ser vi at hvis hver av oss venter på tur, sikter godt mot en isskavl og gir på det vi har, så skulle det gå. 2 minutter senere, er alle over, og vi kan fortsette mot Barentsburg via Storheia og Bykollen. 

Barentsburg

Svarte røykskyer fyller himmelen over oss mot øst, Barentsburg ligger foran oss bak neste kolle. Det er en merkelig følelse som fyller meg, Barentsburg, Russland i miniatyr. Ned mot venstre ligger Grønfjorden, og selve Barentsburg ligger ved foten av fjellet som bærer samme navn som fjorden. 

For den som er interessert, så kan det opplyses ( at det første bygget som ble oppført her, ble ført opp i 1912 av et norsk selskap, og anlegget ble solgt til et russisk firma i 1915. I 1920 solgte russerne Barentsburg til det nederlandske N.V. Nederlandsche Spitsbergen Compagnie, som ga stedet det navnet det nå har. Nederlenderne investerte store beløp i driften men måtte gi opp, og Barentsburg ble solgt til det sovjetiske statsselskap Artikugol i 1932. I 1941 ble befolkningen evakuert til Arkhangelsk av de allierte, og i 1943 ble anlegget skutt i brann av en tysk eskadre. Etter krigen ble byen gjenreist og kulldriften gjenopptatt). (disse opplysninger, har jeg hentet i Aschehoug og Gyldendals store leksikon).

Det første synet som møter oss når vi setter fra oss scooterne, ved innkjøringen til Barentsburg er et monument formet som en slags obelisk omkranset av et rundt ”gjerde”, på dette står teksten Barentsburg 2002. Teksten kan jeg ikke gjengi her, for det står på russisk. Sneen er ikke lenger hvit, den er gråsvart. Veldig mye skrot av ymse slag ligger henlagt overalt, rusten har for lengst gjort sitt til at dette knapt kan ha noen verdi, rent bortsett fra at alt kanskje hare en slags historie over seg for den som kjenner til forhistorien. 

Noen svært malingsslitte, - og for meg triste bygninger er det første vi ser, en hund gneldrer på en betongrampe, en kraftig militærlastebil med en sky av svart eksos skrangler forbi. Ellers er det stille, ingen mennesker er å se. Vi rusler mot husene i taushet, dette minner meg mistenkelig om andre tider. Hadde jeg ikke visst bedre, så kunne dette godt ha vært under krigen for nærmere 57 år siden. Svært lite, -  om noe i det hele tatt minner meg om Longyearbyen, med sin overflod av det meste, - her er ingen snøscootere, ingen pene og velstelte hus, triste saker. Terje ytrer at de som bor her og arbeider her, sikkert er ganske så fornøyde med det som er. 
 
Guiden nikker og sier at der disse innbyggerne kommer fra er alt eller det meste ennå verre.

Et russisk gruvesamfunn

Dette er ett gruvesamfunn, og de som har arbeid her, er på mange måter av de mer privilegerte, sett utfra deres ståsted. Han forteller at her er det ingen forretninger, kun et par små som egentlig er myntet på de turistene som kommer hit fra Longyearbyen. Ikke det at de som bor her har bruk for noen forretninger heller, de får det de trenger på ett eller annet depot. Systemet her er slik at de som arbeider her, har skrevet en kontrakt, og den dagen de kommer hjem til moderlandet, får de utbetalt lønna si. Det de eventuelt måtte få tak i ellers her oppe blir i så fall skrevet på bok. Og blir trukket fra lønna den dagen de kommer hjem.
Til venstre litt lenger fremme på den heller sølete veien, møter vi to kvinner som er ute på tur, de smiler til oss, sier ett eller annet, som sikkert er hyggelig, vi skjønner ikke noe.. Der fremme, noen hundre meter, lyser en skogkledd ås i mot oss, grønne lier og det hele….det er bare det at det hele er malt på en stor murvegg, ..det er iallfall effektfullt og livner opp i det heller fargeløse rundt oss. 

Vi runder av oppover mot venstre, en svart katt piler inn under en diger militær lastebil, den røde stjerna er falmet men godt synlig fremdeles, i dag og sikkert noen år har den fraktet kull istedenfor militært utstyr her oppe. Til venstre er det ett lite kapell eller er det en kirke, den står for seg selv midt blant store boligblokker, ikke er den høy denne kirken, den ”rager” allikevel oppover i all sin opphøyde majestet, blant de store boligkolossene. Vår guide kan fortelle at denne kirken ble bygd som ett minne over de som omkom i den store flyulykken her oppe for noen år siden, flyet styrtet rett inn i ”Operafjellet” nær Longyearbyen, med russiske gruvearbeidere og annet personell. 

Restaurantbesøk - ukjent mat - og fløte? i kaffen.

Vi passerer en eldre trebygning, som ser ganske offisiell ut, det er et stort malt skilt som lyser i mot oss med russisk tekst, flagg og det hele, vi stopper å ser på alt dette storslagne, som vi ikke skjønner hva er, guiden forteller at vi nå står utenfor Barentsburg museum, som har en stor samling av aktuelle ting å vise frem. Interessant, men nå skal vi spise mat i en større restaurant som ligger litt lenger fremme i gaten. Trappa opp til inngangen er glatt og sleip av kullstøv og fukt, ikke noe særlig å ta med seg inn nei. Et lys går opp i mitt undrende sinn, det er nok dette som er en av grunnene til at alle som skal innendørs her på Svalbard, må ta av seg uteskoene før man beveger seg innendørs. Innenfor dørene slår varmen mot oss, det føles som et sjokk, det er nesten så det er ubehagelig. En smilende dame møter oss i gangen. Hun og vår guide prater i vei på engelsk, han forteller (hører jeg) at vi er 8 stykker, som er med på denne turen, han forteller at dette for øvrig nok er den siste turen denne vinteren, våren er i ferd med å ta over, så scooterkjøring blir det nesten umulig med før vinteren kommer igjen. Den smilende damen smiler og nikker, en like smilende mann kommer inn gjenom svingdørene og hilser oss velkomne. Han vinker oss inn gjennom dørene, varmen er påtagelig. Rikt utskårne relieffer og figurer i tre, det ser ut som de er av bjørk, er utstilt i stort monn overalt, malerier og andre bilder har sirlige utskårne rammer de og. Inne i en stor bar (og det ser ut som dansesal) står det en blid barkeeper og stabler glass. Suvenirer av ymse slag kan sees bak disken, - et stort antall vodkaflasker og annet udefinerbart troner for øvrig langs veggen bak. 

Vi tusler videre bak vår forklarende vert, som vinker oss ned på langbenker ved et oppdekket langbord. Nå blir det disket opp med mange retter, retter som er totalt ukjente for de fleste av oss. Vi ser noe undrende ut både den ene og den andre, før vi inntar noe som helst. Vår guide sier at her er det bare å lange innpå, næringsrikt og godt er det sier han. Vi prøver noe nølende, det smaker virkelig godt, kanskje noe fett er det. Dette er nok snadder for russiske ganer. For oss er det også velsmakende men som sagt uvant og fett. En av oss vil gjerne ha fløte i kaffen, det er kona til han fra sørlandet, det blir en opplevelse for henne og oss andre. Her blir det ikke servert melk eller lignende. Fløten blir tilberedt ved bordet av serveringsdamen, det ligner mistenkelig på vanilje saus. Kaffen blir stående, etter en liten sup.
 
 

Sportsanlegg og suvenirer
 
Det er tid for å bryte opp, mette og klare for en tur ut på de hvite viddene igjen, først skal vi innom en suvenirforretning. Denne ligger i et digert sportsanlegg, som vi passerte på vår vei hit vi nå er. Er det dårlig med aktiviteter for de som bor her, så ser det iallfall ut til at de dyrker sporten her, det er visst svømmeanlegg og det meste av alt annet der inne i den kjempedigre hallen, som faktisk har de olympiske ringene over inngangspartiet. Litt mindre prangende (ja ikke så mye mindre faktisk) ved siden av er inngangen til suvenirforretningen. Her inne kan man kjøpe det som man finner i de fleste suvenirforretninger over hele kloden. I tillegg har man beviser på at kveldene her oppe i isødet, ikke bringer så store atspredelser for de som bor her. Mange nydelige utskårne figurer og bruksgjenstander fyller hyllene, broderte sjal og duker er det masse av, gamle medaljer og annet fra sovjettiden er det masser av, ja her er noe for en hver smak. 

To ting er ikke så bra, her vet de nok at det er mange kjøpelystne turister som kommer innom, de har penger (masse penger, sett utfra en russers øyne). Prisene bærer preg av dette, dessverre. Vi er på scootertur, og har ikke plass til de store tingene heller. Så på meg blir det da en liten pin med det russiske navnet for Barentsburg, et lite men synlig bevis på at jeg har vært her.

Hjemturen

Snart har vi igjen iført oss våre solide kjøredresser og freser ut fra gruvebyen Barentsburg. Noen minutter senere ser vi bare svarte røykskyer mot himmelen, vårt siste minne om russerbyen. En opplevelse som sitter godt festet i minnet.
Vasspruten står i høgste været, rett i fleisen på den som kjører for nærme den foran. Ja jeg kjenner vannet trenge gjenom klærne, der jeg faktisk har begynt å bli tørr igjen etter turen hit over fra Longyearbyen. Vi tar første pause når vi har kommet over ”Nordhallet”, og er i nærheten av ”Kapp Laila”. Herfra er det en flott utsikt nordøstover mot ”Rusanovodden”, på den andre siden av ”Colesbukta” kan vi se mot ”Grumantbyen” (nedlagt russisk gruveby), og videre mot fuglefjella. Dette er det lengste vi kan se, for nå er det mye dis og tåka ligger ned mot havet, det hele speiler seg i et orange/ gult lys, vakkert. 

Vi filmer litt, han fra sørlandet damper i vei på en sigarett, Terje og jeg beundrer i taushet dette storslagne skuet. Hui hvor det går, nedover bratte skjæringer og oppover bratte skråninger, som vi helt sikkert hadde sklidd sideveis nedover igjen, hadde det ikke vært for den til dels store farta vi hele tiden holder. 

Lenger oppe i ”Fardalen”, blir det atter en pause, her blir det en hardt tiltrengt pause for den som har størst behov for det ”nissepause”. For et styr, så mange glidelåser i så mange lag….Langt utpå vidda ser vi reinsdyrflokker bevege seg rolig av gårde. Sola har kommet frem her igjen, deilig, den varmer godt, vi står nå samlet alle sammen på et lite høydedrag, her står vi tørt. ”Håbergnuten” (1030 meter høy) rager opp mot nordvest for oss, ”Bingtoppen” (910 meter høy) til høyre for oss. 

Vi skal nå rett oppover mot ”Longyearbreen”, du verden så bratt det er da, jeg klemmer bena inn mot siden av sadelen, gir full pinne, finner min eget spor og snart sprer vi oss alle som en vifte mot toppen av breen. Dyp blå himmel og gnistrende hvit sne, for et syn. Vi passerer en del snøscootere med folk som sitter og soler seg i hellingen mot toppen av breen, de ser etter oss der vi raser forbi dem oppover, oppover mot himmelen, ja slik virker det iallfall. Vår siste stopp blir på kanten av breen, der vi kan se ned mot Longyearbyen. 

En fantastisk opplevelse nærmer seg slutten. Ja så men ja…dette var jammen en fin tur, nå etter at vi har blitt satt av minibussen nede ved vårt hotell, så tenker vi det samme, foringstid. Først er det kanskje på sin plass med en liten høneblund, er det ferie så er det ferie…Så deilig det er å strekke seg ut i senga, krølle tærne å dra teppet over hodet. 

Del 3 

...

Tilbake til start

Tips:

Dersom du leter etter et ord, et uttrykk, eller en link på en side med mye tekst kan du gjøre følgende:
Hold nede Ctr-knappen på tastaturet og trykk f. 
Da vil følgende vindu sprette opp:

Skriv inn søkeord/uttrykk og trykk "Søk etter neste". Du vil da bli tatt til neste forekomst av ordet/uttrykket