Dag 4
Villach
Tidlig neste morgen spiste vi frokost nede
i baren, det var vist bare oss to som var gjester der. Friske og opplagte la vi
ut på neste etappe.
Grensen mellom Østerrike og Italia var
snart et tilbakelagt punkt. Vi passerte Tarvisio – Gemona – Udine – Palmanova –
Portogruaro – Mestre – Venezia.
Venezia
Hit til Venezia måtte vi jo, selv om det
ble langt nedover så dro vi i alle fall fra snø og tåke. Her var det ca. 9 –10
+ grader. Sterk vind gjorde nok sitt til at det virket surt men vi var
allikevel i Venezia, tenk det . For å finne ut hit så er jeg egentlig glad for
at det ikke var midt i turistsesongen, da hadde vi antakeligvis fått problemer,
nå gikk det derimot veldig bra.
Plutselig sto det en italiener foran
bilen vår og vinket oss inn til en plass vi kunne parkere, han var svært så
ivrig. Ikke før vi var kommet ut av bilen, og pakket ned alt løsøre bak i
kofferten samt fått med oss penger, pass og fotoutstyr så kom italieneren og
ropte taxi, taxi og gestikulerte og pekte ned til en større kanal , som det fra
der vi sto gikk en større bro over. Nede ved bredden var en motorbåt i ferd med
å legge til, tydelig avventende på at vi skulle gå ombord. En lynrask drøfting mellom Terje og meg fant
sted på heilnorsk, noe disse to kompisene tydeligvis forsto null av. Spørsmålet
var om vi skulle ta imot tilbudet om båttaxi eller prøve å få tak i et annet
befordringsmiddel, inn til selve Venezia. Spørsmålet fra meg til han som smilte
fra øre til øre med perlehvite tenner var: ”How much”?. Svaret var at det
kostet omtrent ikke no, og at vi måtte snakke med båtføreren om dette. Vel, vel
vi var jo dratt hit for å se Venezia og
ut måtte vi, for selve den gamle byen på peler lå jo langt utover et sted. Vi
ble fort enige om at dette nok var det lureste allikevel. Det var en liten
overbygd kahytt til beskyttelse mot vær og vind om bord, der satt vi oss til og
begynne med. Herfra var det derimot umulig å følge med i hva som var utenfor,
så vi krøp ut på ”dekk” rett bak båtføreren. Her dro vi frem video og foto
utstyr og filmet i vei. Motoren durte, vind og bølger overdøvde det meste, i
tillegg dro vi luene våre langt nedover øra, for det var vitterlig surt.
Prisen interesserte meg fortsatt, selv om
det var mye flott og beskue utenfor, derfor ropte jeg inn i øret på båtføreren,
”how much for the ride”? Han svarte noe som ble borte i vinden, så jeg ga ham
en lire seddel pålydende 50.000, Terje dro opp en seddel og, jeg tror dette var
5000 lire. Et lite nikk fra eieren av den utstrakte hånd, dermed var de pengene
borte i en meget dyp lomme. Ferden gikk videre, gjennom små kanaler med yrende
båtliv, mennesker spaserte over broene som krysset kanalene, snart var vi ute i
den store kanal, hvor vi etter hvert fikk øye på de store gamle byggverk som vi
før hadde sett på bilder hjemme. Der fremme rundt en sving så vi inn til
Doge-palasset og Piazza San Marco, fantastisk. Spørsmålet mitt gjennom blåst og
bølger til den tause båtfører var, når går båten tilbake ? Han svarte at han
kom tilbake hvert 20. minutt, og pekte inn mot en liten brygge, ved promenaden.
Marcellos tilknytning til Venezia
Terje og jeg steg i land, takket for
turen og bega oss av gårde. Venezia er et fascinerende sted, det er sikkert.
Langt tilbake i tid, Ca. 1560 årene, regjerte det en Doge her (fra slekten
Marcello, som fra gammelt av er et slektsnavn, i dag brukes det som fornavn).
På grunn av indre stridigheter i familien, brøt familien opp i to leire, den
ene tapende part måtte rømme byen. Etter en tid kom en av de mannlige
medlemmene seg over til Romania, her kom han i forbindelse med en sigøynerkvinne,
som han slo seg sammen med. Mange, mange år senere kom det et sigøynerfølge til
Norge. De satte igjen en liten gutt på en gård ved Kongsberg, dette var i 1850
- den videre historie er kjent. Den mannen som i sin tid reiste fra Venezia og
traff dette sigøynerfølget, var av Doge-familien og dermed en slags lav-adel.
Derfor var det veldig spennende for meg å
beskue spesielt nettopp Doge-palasset. Vi befant oss i en sann vrimmel av
turister, japanere var i flertall, vi vandret bort foran San Marco katedralen,
den må sees det går ikke an å beskrive dette byggverk. Aldri har jeg sett et
mer fantastisk monument over menneskets higen og tilbedelse etter de høye
makter. Marcus-plassen er kjent for sine duer, de var der i tusenvis, mennesker
som sto ute på plassen var til sine tider helt innpakket i dem. Terje fikk
videokameraet mitt, jeg ba ham filme meg med duene. Med det samme jeg strakte
armene ut til sidene, veltet de over meg fra alle kanter, det var litt
skremmende, de trodde det vel var mat å få. Mange fine butikker var det der og,
kniplingsarbeid og antikvitetsforretninger var det mange av, en gammel
pianobar, hvor livlig dixie-musikk nådde våre ører, var verdt å se.
Vi vandret rundt og rundt. Bortover langs
promenaden, over ”Sukkenes bro” ( jeg har alltid lurt på hvorfor den kalles
akkurat det, og da jeg kom hjem til Otta, spurte jeg en kontordame på jobben om
dette. Hun visste beskjed. I gamle tider da fanger ble forhørt inne i Doge
palasset, og etterpå ført over til neste bygning via en overbygd bro, kunne de,
kanskje for siste gang se ut på den vakre sjøen via små glugger i veggene. (Neste
bygning var fengslet).
Vi så at det fortsatt var lagt ut
gangbroer her og der, dette skyldtes det uværet som noen dager forut hadde
hjemsøkt Venezia, med springflo, det gjaldt nok å holde føttene tørre.
Etter å ha sett det vi mente vi kunne ha
tid til før vi måtte reise videre, bestemte vi oss for å lete etter vår
båt-taxi, etter noe om og men fant vi den samme bryggen.
Her sto det to tyske turister i en noe
opphetet diskusjon med en av kollegene til vår båtfører. Vi hørte at de
diskuterte prisen på å bli taxet tilbake til fastlandet. Terje og jeg kunne
ikke forstå at det var riktig det vi hørte, båtføreren skulle ha 125000 lire av
hver av dem for turen. Vi hadde hørt riktig, makan til flåeri, ut hit var det
vel en ganske rimelig pris tross alt - men returen, der var det visst meningen
at båtfolket virkelig skulle sko seg på rike turister. Terje og jeg ble fort
enige om at vi ikke skulle ta båt tilbake, vi skulle bruke apostlenes hester.
Det var bare et problem, ikke kunne vi forstå hva som sto på gateskiltene, ikke
visste vi veien tilbake, og de fleste andre som gikk der virket også noe i
villrede. Vi la derimot trøstig i vei, først etter noen turister som vi snart
mistet av syne. Deretter en skoleklasse noen hundre meter, borte ble de og.
Snart var vi inne i en mørk bakgate, vi kom oss inn på hovedveien igjen (tror
jeg), jeg fikk et innfall, hvis jeg så etter en eller annen person som ikke så
ut som turist, som samtidig gikk rett på i den samme retning som vi, og
attpåtil raskt med støvfrakk og dokumentmappe, ja da var vi nok heldige.
Det var ikke så overstrømmende mange som
passet til beskrivelsen, der foran oss kom han, som kallet. Vi hadde
litt problemer med å holde følge med ham men plutselig var vi ute av labyrinten
og ute på en stor bussterminal. Herfra kunne det ikke være langt igjen. Det
gjaldt bare å komme seg over gata, den var sterkt trafikkert og ikke visste vi
om det var riktig vei, vi tok et bedre overblikk og kunne da dra kjensel på en
stor bro og noen toglinjer, så vi la trøstig i vei, (her må jeg føye inn, det
var svært
lenge siden jeg hadde tredd av på naturens vegne, trykket begynte mildt sagt å
bli påtrengende) Nå så det ut til at vi hadde rotet oss skikkelig bort (ikke
kunne jeg gjøre det jeg absolutt skulle ha gjort heller). Vi var inne i en
bakgård, på noe som så ut som et garasjeanlegg, vi snudde, kom ut derfra gikk
over en liten bro og kom ut i en slags park, rett bak der i vår marsjretning lå
jernbanelinjer på kryss og tvers, i tillegg en sterkt trafikkert gate, som det
virket som det var umulig å komme over. Borte i parken så vi et skilt foran en
bygning, det sto ”politi”, på det. Terje sa han ville gå inn der og spørre om
hjelp, som sagt så gjort. Jeg ville stå igjen utenfor og vente. Etter hvert
begynte trykket å bli uholdbart, toppen av det hele var at jeg befant meg rett
utenfor en politistasjon, så jeg fant ut at hvis jeg (plystrende) gikk en tur
bort til en hekk som gikk langs den kanalen som vi hadde gått over, så kanskje.
Borte ved kanalen, inne mellom buskene, speidet jeg over brua for å se om noen
kom, fri sikt, ut med den, for en lettelse, for en fryd, helt til jeg hørte kvinnestemmer
borte på brua. I sjokk, inn med den, ser tomt ut i luften. Damene passerer,
litt til, klar bane igjen, ut med den igjen, denne gang gikk jeg litt lenger ut
i buskene for å være sikker på at ingen så meg, det var der jeg nesten hadde
gjort det helt store, som det virkelig hadde vært verd å skrive hjem om.
Det jeg trodde var fast grunn var i virkeligheten en haug med dødt løv. Rett
nedenfor ventet en heller våt opplevelse i den dype kanal, opplevelsen ville
vært et antiklimaks til vår tur i Venezia, heldigvis slapp jeg unna med et
nødhopp til venstre, der var det fast grunn igjen. Tross alle strabaser var
”lettelsen” stor og Terje kom ut fra stasjonen, med beskjed om at vi bare kunne
gå ut på den sterkt trafikkerte veien bakenfor og over en bro, da ville vi være
fremme, med andre ord var vi like ved målet.
Snart var vi fremme og hvem andre får vi
se enn han med det store smilet, som viste oss hvor vi skulle parkere. Vi sa
til hverandre at nå står han der og passer på til vi kommer med båten, for å ta
de siste lirene vi har igjen, det skulle han bli blå for. Det var som sagt surt
i vinden, til all flaks så så det ut som han skulle inn i en bygning for å
varme seg, akkurat da vi kom - så snart han var ute av syne spurtet vi over til
bilen, tok rivstart så steinspruten sto etter oss, og forlot åstedet med noen
få lire i lommene.
Veneziaturen hadde for oss vært en stor
opplevelse, med mange særegne opplevelser. Vi fikk sett mye mer enn vi trodde
var mulig på en så kort tid.
På vei nordover igjen - med Sveits som
mål
Ut på veien igjen, nå med Sveits som mål,
langt igjen og ettermiddagen var allerede kommet. Kanskje var det snøføre også
oppover mot fjellene. Vi passerte
Padova – Vicenza – Verona – en liten
stopp gjorde vi da vi kom frem til en bensinstasjon som lå slik til at vi
mellom noen trær og høydedrag så Gardasjøen. Mens min gode kamerat var inne på
en dertil beliggende restaurant for å utføre et ærend, så jeg mitt snitt til å
stikke innom butikken i bensinstasjonen for å se om det kunne være noe å kjøpe
for de siste lirene mine. Det som det var mest av i vindushyllene der i gården
var vino tinto og skikkelig sterke saker (antar jeg) min italiensk er ikke hva
den skulle vært. En fin flaske med Cognac festet seg på min netthinne men
prisen var dessverre for høy for min siste neve med lire, skal vi se, jo det
var vel ca, 28000 lire… eller var dette en null for mye, en lokal vindyrker
hadde satt sine hjemmeproduserte viner i hylla litt til venstre nedenfor.
”Superb”, lød det bak meg, det var en fysakk som sto med hendene i
bukselommene, hans blide åsyn lyste mot meg, noe sa meg at han smilte for
bredt. Etter en liten tenkepause kom jeg på at Terje og jeg fremdeles hadde vår
vinflaske som vi kjøpte i Garmisch, inne i bilen et sted, så da så. Han med
hendene i lomma drev fortsatt på å skamroste vinene på nederste venstre hylle
(halvt skjult bak en bladreol). Selv svarte jeg et eller annet uforståelig og
fortet meg ut igjen.
Borte ved bilen møtte jeg Terje, og vår
ferd mot de Sveitsiske alper fortsatte. Ja det var sant, stedet hvor vi stanset
het forresten Peschtera Del Garda. – neste by Brescia – Bergamo – Sesto – Monza
– Cinisello Balsamo – Como – Bellinzona. Etter en stund nærmet vi oss San
Gottardo-tunnelen, den tunnelen hadde som du sikkert vet vært åsted for en
fryktelig tunnelbrann bare noen måneder i forveien. Terje og jeg hadde bestemt
at det beste var nok å ta de tunnelene som var mulig for da ville vi ikke sette
oss fast i snødriver på fjellovergangene, man kan jo aldri være forsiktig nok,
dessuten var det nå mørkt så vi ville ikke se noe uansett. Da det bare var noen
hundre meter igjen til vi nådde frem til tunnelen, så vi at det var to løp inn
i fjellet, den vi skulle inn i var helt ok, den andre derimot var stengt og vi
så i lyskasterlysene at den så ut som en skorstein, hvor det nettopp hadde vært
pipebrann. Selve San Gottard tunnelen er vel Europas lengste tunnel. Så var vi
inne i Sveits, videre til Altdorf – Seelisberg –Stans – Meiringen – Spiez –
Thun, her tror jeg det var at vi tok inn på et hotell. En lang dag med masse
opplevelser hadde vi lagt bak oss, og alt hadde gått bra. Neste dag var målet
Bern, med bankbesøk og rundtur i den gamle bydelen, der hadde jeg vært før.
Denne kvelden spiste vi vår middag og drakk vårt øl her på et koselig hotell,
etterpå var det ikke lenge før vi la oss og sovnet.