Dag 3.
Marcellos østerrikske grevskap - St.
Roman Vichtenstein
|
|
Tidlig søndag morgen spiste vi en god
frokost, snakket med vertinnen og fortalte om våre mål med turen videre.
Vi tok oss en tur inn i gamlebyen igjen, for
å filme litt og fotografere, de samme stedene vi så forrige kveld. Nå i
dagslys. Så var vi igjen ute på motorveien med kurs for grevskapet som onkel
Marcello en gang bodde på og senere eide. For å komme dit måtte vi først opp
til Passau i Tyskland, derfra nedover langs Donau. Vår reise dit brakte oss
gjennom Vöcklabruck –Scharding – gjennom selve byen Passau, ned på vestsiden av
Donau, inn i Østerrike igjen og så plutselig kom vi til et veiskille hvor et
veiskilt viste oss veien til St. Roman Vichtenstein.
Endelig tenkte jeg, nå skjer det snart,
tenk at jeg skulle få oppleve dette. Slottet til Onkel Marcello, var like rundt
neste sving. Oppover bar det, tåka ble tettere og tettere, temperaturen var ca.
+1 grad, tenk om det var is på veien, riktignok hadde vi helårsdekk på bilen,
(dette antok vi i alle fall, vi så og så på dekkene ved flere anledninger, i
alle fall gjorde jeg det, men var like klok etter på). Etter mange svinger oppe
i skogen kom vi til landsbyen Vichtenstein. Det var ikke mange hus der,
(kanskje var det flere - men på grunn av tåka var det plent umulig å se så
veldig mye på en gang). Vi kjørte sakte bortover til høyre og oppover litt….da
var vi på jordet. Vi snudde og tok samme vei tilbake og nå passerte vi noen hus
med haver rundt, ingen borg å se, videre forbi et vertshus, litt lenger bort
noe som vi først trodde var et hotell men som viste seg å være posthus og
offentlige kontorer, lenger fremme i tåka så vi en kirke men ingen borg. Tvers
over for posthuset ved et gjerde, som skjermet mot jordene nedenfor (antok vi
for vi så jo ingen ting) sto det et orienteringsskilt. Der sto jo selvfølgelig
det vi ville vite, om slottets beliggenhet, da ingen mennesker var å se måtte
vi lete litt videre. Vi tok en stikkvei ned til venstre, på veien videre mot
den kirken som vi så der borte i tåka. Vi kom ned på en flate hvor det var en
bondegård, plutselig får jeg se noe som rager opp borte i tåkehavet til
venstre, jo så sannelig det er et av tårnene til slottet.
Terje og jeg sa senere at nettopp dette
med tåka var et element som skapte en helt spesiell opplevelse for oss i vår
søken etter slottet. Vi kjørte ned til våningshuset på gården og nå så vi at
denne lå ved oppkjørselen til slottet. For øvrig var det fortsatt ikke et
menneske å se, riktignok var det søndag formiddag, klokken var ca. 12.00 og
kirketid der i bygda, for jeg hørte kirkeklokka kimte borte i tåkehavet. Terje
og jeg bestemte oss for å banke på døra til det huset vi var kommet til, etter
noen gjentatte knakk på døra kom det ut en yngre dame, vi fortalte at vi var
fra Norge og hadde kommet hit for å se borgen som min mors onkel hadde eid, hun
skjønte nok det meste av det vi sa, men noe problemer hadde hun - da fikk hun
plutselig selskap av en yngre kar på hennes egen alder, iført boksershorts og
trøye, antakelig mannen hennes. Ny forklaring fra oss fulgte, og han sa at
slottet var stengt grunnet registrering av innbo osv. Vi måtte selvfølgelig
bare gå opp og ta hele slottet med alt for øvrig, nærmere i øyesyn. Han fortalte at den gamle
grevinnen var død for en 5 – 6 år siden, dette var vanskelig å forstå for meg,
da Onkel Marcello jo hadde vært forlovet med grevinnen i begynnelsen av forrige
århundre, nærmere bestemt 1914 og fremover. Jeg fikk da forståelsen av at den
grevinnen som nå var død, måtte vært datter av den grevinnen som hadde vært
forlovet med onkel Marcello. (Denne) Grevinnen ble aldri gift etter at Marcello
reiste fra Vichtenstein, for andre gang i 1938. Etter alderen på den nylig
avdøde grevinne så kunne det nok godt være slik at hun var datter av
Marcello. Denne siste grevinnen ble i
sin tid gift med en ingeniør, med navn Schults (?). Familienavnet til greven,
var Wulkow.
Jeg var nok ganske ivrig akkurat da, og glemte å spørre om det var
mulig å komme innenfor dørene for å se alt innvendig og. Vi takket for hjelpen
og ruslet inn gjennom porten, det var et skilt ved siden av porten, hvor det
sto at det var forbudt område og at den Østerrikske stat hadde tatt over
oppsynet med slottet. Inne i portrommet var det en nisje i veggen, det så ut
som det hadde stått en statue der, nå derimot bar både nisjen og mye av denne
bygningen som vi nå befant oss i, preg av sterkt påbegynt forfall. Nisjen var
for øvrig tom, det eneste som sto der var en gammel spaserstokk, det kunne
kanskje tenkes at denne hadde tilhørt den siste grevinnen på slottet.
Innenfor porten kom vi inn på en
brosteinbelagt vei opp til selve borggården. På venstre side av veien, var det
en typisk ringmur, med skrått hellende ”tak” utover, ca. 1 meter høy. Rett
innenfor til høyre, ved porten var inngangen til portnerboligen. Det var nok
mange år siden noen hadde kommet og lukket opp døren der når en eller annen sto
utenfor og dro i snora til bjella som var festet i en stålvaier oppå veggen.
Ved siden av og lenger inn, bakenfor en av de eldste bygningene, tårnet som var
det første vi så i tåka, var det en overgrodd hage med gamle rosebusker og vin
som slynget seg opp og over et gammelt lysthus, som nå lente seg mot den indre
borgmuren.
Følelsen av at de menneskene som en gang
bodde her og slappet av i denne rosehagen, ja den følelsen har jeg sjelden hatt
sterkere, det var som de fortsatt var der, lydløse, forstummede og samtidig
tilstede. En andektig følelse inntok mitt sinn, når jeg ruslet rundt her hvor
så mange generasjoner av den nå utdødde slekt hadde vandret. Ja for med den
siste grevinnen, som for øvrig var barnløs, så var slekten borte. Hvis derimot
det er slik at Marcello var denne grevinnens kjødelige far, så er jo fortsatt denne
siden av slekten oppegående. Historien bak hvordan han i sin tid fikk
eiendomsretten til grevskapet, er gammelt nytt og er omtalt utførlig andre
steder, så jeg tar ikke det opp her. For øvrig så kunne det være interessant å
forhøre seg hos de rette myndigheter, om eierforholdet mer grundig.
På brosteinene videre opp til
slottsgården ruslet Terje og jeg, ut til venstre side så vi ned i en stor
slottshage som sikkert en gang var en staselig affære. Kjempestore bøk og
eiketrær omkranset de veldige slottsmurene nedenfor. Vi kom opp i borggården,
rett imot oss ruvet en stor bygningsmasse, velholdt og ordentlig. Ikke slik som
nede ved portnerboligen, her hadde det vært utført grundig utvendig vedlikehold
fra kjeller til loft. Hele komplekset gikk i en vinkel, fra der vi sto. Helt ut
til høyre, opp mot den muren som gikk mot rosehagen nedenfor, som vi var i for
litt siden, var det et slottskapell. Videre til høyre en pen hage med runde
steinbord, masse planter og busker, på en velstelt plen, som dekket det meste av
den indre borggården. Det gamle tårnet med sine skyteskår innfelt oppover,
raget majestetisk helt ut til høyre. Det var som en hvisken av tusen struper, i
vinden som svakt fikk de nå høstgule bladene på busker og trær til å bevege
seg.
I ettertid nå som jeg skriver ned disse
minnene fra vårt besøk der, så kan jeg fortsatt merke den litt sitrende
følelsen som jeg hadde, i nakkeregionen. Det slo meg at ett minne, et
håndgripelig sådant måtte jeg ha med meg fra dette stedet som jeg hadde hørt så
mye om fra mine tidligste barneår. Samtidig hadde jeg denne rare følelsen at
jeg ble iakttatt av usynlige voktere på dette stedet. Mine øyne streifet
steinbordet oppe i hagen ved siden av slottskapellet, der jeg for mitt indre
øye så Agnes Marie og Marcello, sittende i fortrolig samtale i sene varme
sommerkvelder, bøyd over bordet satt de der, flettet hendene sammen, i dyp og
inderlig gjensidig forståelse. Dette synet virker fortsatt så levende for meg.
Noe som kunne symbolisere denne samhørighet, lette jeg etter. Mitt blikk
streifet en liten haug steiner, som på en underlig måte hang sammen, 2 runde
steiner, store som golfballer, noen andre steiner i samme størrelser. Der
var det jeg ville ha med meg, disse to steinene som i evigheter hadde vært
forenet til ett, var symbolet på de to som en gang for svært mange år siden
satt ved bordet. Ved siden av meg her jeg nå sitter og skriver, ligger dette
synlige bevis på samhørighet.
Terje og jeg kom ikke inn i slottet men
jeg ville allikevel prøve å få tatt noen bilder inn gjennom vinduene. Kanskje
inn i kapellet. Jeg tok de to siste bildene på den filmen som jeg hadde i
fotoapparatet, pluss to til på en ny film. Da jeg senere fikk fremkalt denne
filmen, den første så var den helt svart der de to bildene fra kapellet var,
det ble jeg svært lei meg for. Noe senere leverte jeg den andre filmen, og da
fikk jeg en hyggelig opplevelse, begge bildene var helt fine og klare, inne i
kapellet var det seks doble rader med plass til ca. fire personer på hver benk.
Et stort krusifiks med Jesus Kristus (Kristos) henger på den hvitkalkede veggen til venstre, selve Alteret
står der fremme i et ”karnapp” , med tre blyvinduer rundt som kastet lyset inn
og over Alteret. På høyre vegg hang det et stort maleri i gullramme med et
bibelsk motiv, selve Alteret hadde hvit duk, to store alterlysestaker med hvite
lys og en gedigen altertavle rikt utskåret. Det ser ut for meg her jeg studerer
bildet at over altertavlen så troner det en hvit engel. Selve takhvelvingen
består av romerske buer med noe jeg antar er akantusranker. Selve byggestilen
på Kapellet sett utenfra bærer preg av at det har vært islett av flere
religiøse svingninger. Her kunne man se den karakteristiske løkkuppelen som man
finner igjen andre steder i Østerrike og ikke minst i Ungarn og Russland, den
Ortodokse stilart.
Her kan jeg legge til at første
byggetrinn som fortsatt står igjen der, er det gamle tårnet, bygget på
1100-tallet. Fra det 12.århundrede startet man med de andre bygningene, nå i
dag bærer slottet preg av at restaureringsarbeider hyppig har vært gjort
gjennom århundrene.
Etter at Terje og jeg hadde sett det
meste her oppe i borggården, gikk vi gjennom en port i den ringmuren som vi
passerte på veien opp , trappen ned var slitt gjennom århundreder, vi så jo
dette tydelig da trappetrinnene var blanke og heller salryggete. Plutselig
etter at jeg var kommet ned i hagen hører jeg løpende føtter, en stor kronhjort
løper langs gjerdet nede i hagen, lenger borte ser jeg flere hinder, en
skikkelig flokk. Slottet har sin egen hjortestamme.
Her nede fra ser borgmurene helt enorme
ut. Vi ser fem etasjer oppover med glugger her og der, Høy grunnmur, tårn og
små verandaer. Vi går rundt borgmurene helt til vi kommer til bondegården på
den andre siden, her er det hus til hjort og andre dyr. Nede blant de store
trærne ligger det rester av store benker i stein, i ring rundt et stort basseng
(nå fylt med dødt løv og jord - det er nok en stund siden det har vært vann i
det bassenget.)
Terje og jeg må reise videre, jeg vet
bestemt at hit må jeg igjen så snart det går an, dog på en annen årstid, for
det var surt ute.
|
|
Gasthof – Pension Koller
Etter at vi dro fra slottet reiste vi
lenger opp i høydene for å se om det var noen mulighet for å få kjøpt noen
prospektkort derfra, men nei da, alt var like øde, ingen mennesker og ingen
butikker som vi kunne se. Vi snudde bilen nedover igjen, på vår vei ned så
stanset vi ved kirken, derfra tok vi noen bilder både av denne og mot slottet.
Tåka var fortsatt tjukk, og bilder ville jeg ha som viste stedet uten tåke, vi
stanset derfor på gjestgiveriet borte i veien, der fikk vi mange fine bilder av
stedet av hyggelig vertskap. Familien som drev ”Gasthof – Pension Koller",
heter også Koller. Det må være et svært gammelt sted, for på et fotografi som
jeg i unge dager reddet fra et stort bål, var det også en bygning her og det så
mistenkelig likt ut. Bildet er fra ca.1910.
Med kurs mot Italia
Deretter sa vi farvel med Vichtenstein
for denne gang og reiste av gårde med det for øyet å komme så langt som mulig
nedover mot grensen til Italia. Vi passerte Eferding- Sattledt-Kirchdorf-
Windischgarsten- Liezen – Rottenmann – Knittenfeld – Judenburg –Friesach –
Klagenfurt –Villach. Dette var en lang etappe, stupmørkt ble det også lenge før vi
kom frem til Villach. Jeg hørte på veimeldingen i bilradioen at det var falt
mye sne på den veien vi nettopp hadde reist på, glade var vi for at vi kom oss
nedover så raskt. Vi fant oss et steak-house kalt ”Rob Roy”, her bestilte vi
oss en nydelig middag, blant lokalbefolkningen som var der om kvelden. En
skikkelig t- bone stek med mye øl til, kjempegodt og veldig koselig var det
der. Vi fikk pent værelse i toppetasjen.